John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936

Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

John Nielsen (Bildet), født 9. september 1858 i Hegra – Død 2. september 1936
Lensmann i Øvre Stjørdal 1900 – 1928

Hentet fra: Historisk ÅRBOK 1996 – Historielaga i Stjørdalsbygdene

På side 107 i denne boken, kan vi lese følgende:

Lensmann John Nielsens etterlatte skrifter
”Nogle erindringer fra min Lensmandstid”

John Nielsen, f.09.09.1858 i Hegra, var lensmann i Øvre Stjørdal i 28 år, fra 1900 til han gikk av i 1928. Som ”gammellensmann” skrev han
”Nogle erindringer fra min lendsmandstid”. Med tillatelse fra etterslekt, gengis her hans erindringer. Språket er noe modernisert, men en har hatt som utgangspunkt at stilen skulle mest mulig beholdes.

Lensmann John Nielsen:

”Ulovlig elgjakt”

Noe av det første jeg hadde å gjøre som politimann, var oppklaring av en elghistorie inne på Bruåsen. Noen allmenningskjørere hadde en dag først på nyåret sett blod i snøen og spor etter elg, noen karer og et par hunder. Herom kom det bud til kontoret, og far sa at jeg måtte i vei. Neste morgen tok jeg fram skiene og la i vei så tidlig at jeg fikk følge av allmenningskjørerne. Reiste først oppover til Stortyldvannet. Her kom jeg på elgspor som strøk i retning bortover mot åsen for Lerfaldvold. Der var også spor etter skiløpere og hunder. Jeg vendte så om, og ved Hønan og ved Tyldkneppet så jeg både elg- og hundespor, men derimot ingen skispor. Men der var fotspor etter to mann. Ved å følge disse kom jeg i Bjørgtjernhallen ned mot Tylla. Her fant jeg et sted der det måtte ha foregått slakting, og etter hårrester å dømme, var det ganske sikkert elg. Gikk så tilbake til kjøreveien, og her fant jeg merker etter kjøtt som var lagt ned på snøen. Så avla jeg Lornts på Bruåsen et besøk. Her var det sannelig ikke mangel på verken kjøtt eller annet. I vedkråen stod 4 svære elgskanker, på golvet lå en utbredt elghund. På bord og benker lå en hel del kjøtt som nok skulle bli til pølser m.m. Lornts var selv til stede, og på spørsmål om hvor han hadde fått kjøttet fra, svarte han at han hadde funnet det nede ved Tylla, og at det var skrevet noe på snøen om at han skulle ha det. Han nektet bestemt for å ha deltatt på noen slags elgjakt.

Det begynte nå å mørkne, så jeg måtte til å kare meg hjem. Men gåten var ikke løst. Derfor fikk jeg neste dag med meg M. Kringen som da var på Avelsgård. Nå måtte vi finne ut om det var noen forbindelse mellom skisporene ovenfor Lerfaldvold og fotsporene som kom derifra. Vi fant da ut at karene hadde satt igjen skiene og gått. Fotsporene visste så at de hadde gått tilbake, og ble så til skispor som strøk bortover mot Stortyldvannet. Senere hadde det bliott noe snødrev, så det var vanskelig å følge dem. Det som hjalp oss var hundesporene som var boe tydeligere, men også disse sporene kunne være borte lange strekninger. Fort gikk det ikke, men vi kom da fram til Skraltjern og kvelden. Her gikk sporene nesten opp til husa, og vi begynte å tro at vi hadde karene der, men plutselig hadde de lagt om kursen mot vest.

Vi overnattet på Skraltjern, og neste dag tok vi opp forfølgelsen. Sporene gikk oppover om Rundstaven og videre til Tunset og Frigård i Markaskogn. M. Kringen gikk ned til Tunset for å høre om noen der hadde elghunder, eller om de visste om andre som hadde hunder til salgs. Nei, de kjente ikke til noen, men han kunne høre inne på Frigård. Vi gikk dit, og her fortalte de at Daniel Troset og en fra Sjåstadvold hadde vært der nylig, og de hadde hunder. Det kunne hende at noen av dem ville selge, hvis de fikk godt betalt. De kunne videre fortelle at disse karene trolig hadde vært en tur innover fjellet, for både karene og hundene virket slitne. Med den beskjed rente vi nedover til gården Moe ved Movann, oppover mot en skole oppe på den andre siden, og oppover mot Hjelmen. Her hadde de mistanke om at de to karene hadde vært ute på ulovlig jakt. Og da de hadde sett at tre i følge kjørte sørover et par dager senere, bestemte de seg til å passe dem opp da de kom tilbake. Veien gikk over elven, og på broen ble det satt ut vakt. Da de kom over broen, stoppet de hesten og løste opp bandet på den øverste sekken, og her fant de et elghode. Troset for så til Levanger og meldte fra til fogden at de hadde funnet elgkjøtt, og spurte om hva de skulle gjøre med det. De ble anmodet om å selge kjøttet og levere pengene til fogden.

Kringen og jeg la nå veien over Grønningen, Avelsgårdsvold og ned mot Bruås hvor vi overnattet. Neste dag foregikk hjemturen.

Det var mange elgsaker i den tiden, men de gikk alle ut på det samme. Et unntak var kanskje den, at vi fant en død elgkalv langt under golvet på et uthus på en sætervold i Floren. Gjerningsmannen ble oppdaget og fikk sin fortjente belønning.

Del historien