Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK
Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

Skuvvanvárri – Kirken på Smørstad

Den_rde_kirke

Den lille rødmalte kirken i Læv’dnja i 1901.
Fotograf Gudrun Scibsted.

Innerst i Porsangerfjord der elvene Læv’dnja og Lavtejåkka (Brennelv) faller ut i fjorden, hadde finlendere slått seg ned. Nederst i Lakselv-dalen og et stykke oppover elva, kunne man se gård ved gård. Det samme kunne man se ved Lavtejokka. Men på den store moen mellom elvene var det få eller ingen som bodde.

I 1865 ble der reist en kirke på Smørstad i Læv’dnja. Tømmeret til kirken hogg man ved Bajit Læv’dnjajáv’ri og fløtet det nedover elva.

Noen ganger i året kom presten fra Kistrand og holdt gudstjeneste i Læv’dnja.

Nå hadde den lille, rødmalte kirken stått der i mange år. Ved siden av kirken lå skolen, en lav tømmerbygning uten paneling. Her gikk barna som bodde i området. Lærerne Salomon Nilsen og Mikkel Eriksen underviste dem. Nilsen var også kirkesanger. Dessuten tolket han prestens tale til samisk.

Smørstad var poststedet i Læv’dnja, og lærer Nilsen var også poståpner. Han bodde like ved skolen. Senere kjøpte han Olderøen på Nedre Smørstad og bygde der.

I nærheten av kirken hadde handelsmann Greiner butikk. Da han døde, begynte Bye i Kolvik å drive handel på Smørstad. Han ansatte Mikkel Hansen til å handle for seg der inne.

Det var ikke noe likhus på Smørstad kirkegård. Og om vinteren når jorda var frossen og snøen lå høy, ble ingen begravd. Kistene med de døde ble stablet opp langs kirkeveggen. Når sommeren kom, fikk kirketjener Hans Danielsen det travelt med å grave. Mange skulle i jorda da.

En vinternatt var det uvær. Stormen ulte gjennom Lakselvdalen. Da hører Salomon Nilsen at det banker og slår borte ved kirken. Han tror at kirketjeneren har glemt å låse inngangsdøren slik at den nå står og slamrer. Salomon Nilsen står opp, kler på seg og går bort til kirken for å lukke døren.

Gjennom uværet ser han en skikkelse stå ved kirkedøren. Han går nærmere, og nå ser Salomon at det er en mann. Mannen har et tau over skulderen. Med det trekker han en kiste over snøskavlen og inn i kirken. Da roper Salomon Nilsen og spør hvem han er.

Det er Hans Danielsen, kirketjeneren. Salomon Nilsen går bort til ham. Kirketjeneren forteller at han var redd stormen ville rive stabelen med kister over ende og spre dem utover kirkegården. Derfor hadde han skyndt seg til kirken for å trekke kistene inn i gangen.

Salomon hjelper Hans Danielsen med å trekke de døde inn i kirken. Det er til sammen åtte kister som de stabler opp langs veggen. Der hviler de døde trygt mens stormen uler utenfor.

Smed-Hans sin søster var gift og hadde fått en liten. Hun bodde på hjemgården på Smørstad et stykke ovenfor kirkegården. Men barnet var sykt, og for sikkerhets skyld sendte hun beskjed til Salomon Nilsen om at hun gjerne ville han skulle døpe den lille.

Salomon lovet at så snart skolen var slutt for dagen, skulle han komme. Det var senhøstes med korte dager. Det var allerede begynt å mørkne da Salomon Nilsen startet.

Det var måneskinn. Han kommer forbi kirkegårdsgjerdet. Like innenfor er det nylig gravet en grav. Da hører Salomon noen stønne nede i graven. Han kiker over gjerdet og inn på kirkegården. Da ser han i måneskinnet en kike opp av grava, og hvitt er ansiktet og hendene som vinker mot ham.

Salomon går inn på kirkegården. Dette må han undersøke nærmere!

Han går bort til graven og kiker nedi. Så er det Sammun-Hans som er der og har malt seg hvit i ansiktet og på hendene. Han ville prøve å skremme Salomon. Han hadde hørt at han ikke var redd nokka, og nå ville han prøve om det var sant.

Salomon er streng og ber ham komme opp av graven. Sammun-Hans krabber opp og ber om forlatelse.

Deretter går de to opp til Smed-Hans, for Sammun-Hans skal også dit opp et ærend.

Stadig kom det nye innvandrere fra Finland. En dag kom Mattis Giøck og bosatte seg ved Lavtejåkka. Han var en stor, rolig mann som ikke sa for mye. Han hadde rødt skjegg som rakk ned på brystet. Når noen spurte om hvorfor han var dratt hit til Norge, svarte han at det var fordi han hadde stjålet to matter tobakk hjemme i Finland. Så spurte ikke folk mer om det.

Mattis fridde til en pike som het Karen, og de skulle gifte seg. Vielsen skulle være i kirken på Smørstad. Judit, kona til lærer Nilsen hjalp Karen med brudekjolen og viste henne hvor hun skulle sitte i kirken. Judit satte seg ved siden av henne.

Skikken i Læv’dnja var at brudgommen skulle føre sin brud opp til alteret. De sitter og venter. Karen ser stadig mot døren. Kommer ikke han Mattis snart? Hun er spent og nervøs.

Der kommer Mattis, rolig som vanlig. Men han går rett fram, forbi Karen og rett opp til alteret. Der blir han stående. Så er det som om han merker at han har glemt noe. Han snur seg og ser nedover benkeradene. Der får han øye på Karen.

«Gå nu opp til han Mattis!» hvisker Judit. Men Karen tør ikke, hun blir sittende. Da blir Mattis utålmodig og roper ned til henne: «Kom no, Karen!» og Judit hvisker: «Skynd dæ og spring!» Da tar Karen mot til seg og løper opp til alteret. Så blir de viet.

Læstadius’ lære har også nådd Læv dnja. Læstadianerne var ærlige og rettskafne. Det gjaldt også å være sannferdig. Men det var en streng lære. Pynt var synd. Derfor hadde de ikke engang gardiner i vinduene. Og musikk var synd.

Fra Nord-Sverige og Finland kom læstadianske predikanter til Læv’dnja og holdt samlinger.

Kirkesanger Salomon Nilsen hadde fått halsbyll og var blitt hes. Det nærmet seg kirkesøndag, men hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke synge når han hadde byll i halsen!

Hjemme hadde han et orgel. Det hadde han kjøpt på auksjon etter handelsmann Greiner. Han fikk fraktet orglet til kirken. Nå kunne han i allfall spille — om han ikke kunne synge.

Presten var kommet til Læv’dnja. Kirken var full av folk. Salomon Nilsen satte seg til å spille på orglet.

Læstadianerne ble først forskrekket, så forbitret. Hva våget kirkesangeren? Spilte han virkelig på orgel i selveste kirken? Først bredte en mumlende uro seg. Så ble støyen sterkere. De ivrigste læstadianerne reiste seg og ville knuse orglet. De presset seg oppover mot Salomon Nilsen der han satt og spilte. De som likte musikken holdt imot og prøvde å stanse stormløpet. Det var et liv og en hurlumhei!

Salomon Nilsen berget orglet. Men han spilte aldri i kirken mer.

Del historien