Svenskeinnvandringen: Historien om tre brødre

 

I Halden fikk nok 100-års jubileet for unionsoppløsningen ekstra stor oppmerksomhet. Fra midten av 1800-tallet kom det en strøm av svensker hit til grenseområdene for å søke arbeid, og mange haldensere har besteforeldre og oldeforeldre blant disse.

De fleste kom naturlig nok fra grenselandskapene Dalsland, Norra Bohuslän og Värmland. For disse svenske utkantområdene var siste halvdel av 1800-tallet en økonomisk nedgangtid. Befolkningsvekst og ”hemmansklyvning”, d.v.s. oppdeling i flere og mindre gårdsbruk, hadde ført til flere småbrukere, husmenn og eiendomsløse tjenestefolk. I 1868 slo kornhøsten feil, og dette gikk selvfølgelig hardest ut over mennesker som hadde det vanskelig fra før. I 1880-årene ble Sverige rammet av en langvarig jordbrukskrise, og utvandringen skjøt fart for alvor.

Den samme perioden var for Østfolds og Haldens vedkommende preget av industrialisering og økonomisk vekst, og for de svenske grenseboerne var det enklere å flytte hit enn å ta det store steget over til Amerika. I 1900 bodde det nesten 50 000 svensker i Norge, og i Østfold utgjorde svenskene hele 10 % av befolkningen.
Dette blir bare tall og harde fakta hvis man ikke har noen konkrete ”menneskeskjebner” å knytte det til.

Brødrene Gustav, Johannes og Fredrik Isaksson Modh ble født i Sundals Ryr i Dalsland. Gustav var eldst, født i 1859. Johannes ble født i 1861 og Fredrik i 1863. Faren Isak var husmann. Han døde allerede i 1869, kort tid etter det store ”nødsåret”. Moren Anna Cajsa satt alene igjen med 7 barn. De ble boende på den lille plassen, men forholdene var vanskelige.

Da de ble gamle nok fikk brødrene arbeid som tjenestegutter på gårdene i bygda, men dette var et usikkert levebrød. I likhet med mange av sine sambygdinger brøt de derfor opp fra hjemplassen og satte kursen mot nabolandet noen få mil unna. Her skulle det være arbeid å få. I kirkebøkene for Sundals Ryr er det registrert en mengde utflyttinger til ”Fredrikshald”, Idd og Berg i denne perioden.

Yngstegutten Fredrik var først ute. Kirkebøkene viser at han flyttet til Idd sogn i 1885. Den første tiden arbeidet han på Ør glassverk. Senere ble det arbeid på Smedbruket og tresliperiet i Tistedalen, og som mange andre svensker var han også innom steinindustrien ved Iddefjorden.
Gustav og Johannes fulgte etter broren i 1887. Gustav hadde hatt noen kortere opphold i  Norge noen år tidligere. Han var nok da et eksempel på det man kalte for ”grågjess”, sesongarbeidere som kom i april/mai og reiste tilbake til Sverige i september/oktober.

Nå skulle oppholdet bli permanent. Den første tiden var han gårdsarbeider på Tellesås i Enningdalen, men med tiden ble både han og Johannes sysselsatt innenfor stein-, sagbruks- og jernverksindustrien i Halden. Her var de ganske representative for de svenske innvandrerne. De fleste ble industri- og jordbruksarbeidere.
Brødrene giftet seg snart og fikk barn her i byen. Ektefellene var også svenske innflyttere, noe som heller ikke var så uvanlig. Familiene tilpasset seg raskt forholdene i Norge. De fleste svensker ble godt integrert både i lokalsamfunnet og i arbeidslivet. Likevel følte nok mange seg ”litt som svensker og litt som nordmenn”. Dette gjaldt kanskje spesielt barna. På skolen lærte de norsk, men hjemme ble det snakket svensk, eller i alle fall et slags blandingsspråk. Mange var født i Norge, men fikk ikke norsk statsborgerskap når far og mor var svenske.

De tre brødrene fra Sundals Ryr fikk oppleve mange gode år med arbeid og inntekt i det nye landet. De levde riktignok under enkle kår, men hadde det bedre enn hjemme i Sverige.

Etter hvert ble imidlertid forholdene vanskeligere i Norge også. Det ble større press på arbeidsmarkedet, og den svenske arbeidskraften var ikke så ettertraktet lenger. De hendte at svenskene ble beskyldt for å presse lønningene ned og for å ”ta jobbene fra” nordmenn. Her kan man kanskje trekke noen paralleller til dagens innvandringsdebatt og den siste tidens diskusjon om ”gjestearbeidere” fra de nye EU-landene?

De siste tiårene av 1800-tallet ble det også en innstramming i bestemmelsene om hvem som fikk lov til å oppholde seg i Norge. Da Gustav, Johannes og Fredrik kom til Halden gjaldt loven om passfrihet fra 1860, og det ble praktisert en ganske liberal innvandringspolitikk. Man hadde likevel flere former for registrering av innvandrere, og det var en fordel å ha med seg attester, ”betyg”, fra hjemsognet. Norge og Sverige hadde dessuten en gjensidig avtale om tilbakesending av innvandrere uten hjemstavnsrett, d.v.s. rett til å bo og motta fattighjelp i en kommune. Denne retten oppnådde man etter å ha bodd 2 år i kommunen.

Med loven om statsborgerrett av 1888 og ikke minst med Fremmedloven av 1901 ble bestemmelsene enda strengere. Man la nå mer vekt på ”avstamnings-prinsippet” for å få norsk statsborgerskap, og statsborgerskap ble en forutsetning for å oppnå hjemstavnsrett. Utlendinger fikk meldeplikt og måtte skaffe seg ”oppholdsbok” hos politiet. Man kunne dessuten sendes tilbake til Sverige hvis man ikke klarte å forsørge seg selv og lå fattigvesenet til byrde. Dette rammet i særlig grad syke og arbeidsløse.

Mange svensker kom i en ekstra vanskelig situasjon. I 1894 fikk Sverige sin lov om statsborgerskap, der det bl.a. ble slått fast at innbyggere som hadde vært borte fra landet sammenhengende i 10 år mistet sitt svenske statsborgerskap.

Man skal heller ikke se bort fra at selve unionsstriden i årene før 1905 førte til mer motvilje overfor de svenske innvandrerne. Det ble foretatt ekstra mange utvisninger i årene 1903-4. Det kan virke som om reglene ofte ble strengt praktisert, i alle fall hvis det var fare for at innvandreren kunne bli en økonomisk belastning for kommunen.

De nye bestemmelsene fikk også følger for en av brødrene fra Sundals Ryr. Familien ble rammet av sykdom og arbeidsledighet og ble avhengig av ”fattighjelp”. Hjemstavnsretten måtte undersøkes. Den ble redegjort for i spesielle forhørsprotokoller. Her ble innflytternes ”liv og levnet” grundig kartlagt. Til tross for at de hadde bodd i Norge siden 1880-årene ble det konkludert med at familien ikke hadde hjemstavnsrett, og de ble sendt tilbake til Sverige. Kort tid etter var de imidlertid bosatt i Halden igjen, noe som kanskje viser at kontrollen ikke var så effektiv likevel. Mange innvandrere ble utvist både to og tre ganger, men vendte tilbake hver gang.
I dette tilfellet endte historien godt. Både Gustav, Johannes og Fredrik fikk bli i Norge. De levde til ut på 1930-tallet og ligger gravlagt her i byen. I dag kan mange haldensere føre røttene sine tilbake til de tre brødrene fra Sundals Ryr.

Kilder:
Norsk innvandringshistorie, b. 1: I nasjonalstatens tid, 1814-1940. Oslo, 2003
Hallbäck, Sven A.: Dalsland. Stockholm, 1982
Kirkebøker, folketellinger og kommunale arkiver

Del historien