Hentet fra ”Stjørdalsboka Bind I del II”
Utgitt i 1968
Einar Hermstad forteller:

 

Bildet er kun et illustrasjonsbilde

Samtidig med lausfløtningen begynte også ulykkene. Store partier tømmer ble slått ut og store våler la seg på stein og bergknauser. Tømmeret ble kanskje også kappet for langt til tverelvene, og satte seg på tvers. Dynamitten var ikke i bruk enda. Dammer til å samle fløtningsvann ver dety heller ikke mye av.

Folket i Forradal har dyrt fått betale den erfaring og fagkunnskap som er til rådighet i dag og tapslistene er store. Den 7. september 1865 holdt et lag på 5 mann på med å løyse en vål oppe på Tyllfossen. Peder Fosstrø gikk på land for å lage seg en handspik. Da han var ferdig med det, begynte det å regne, og John Lillenes som var ute på vålen ropte til ham:

–    Ta med kofta mi når du kjem.
–    Du hi no vel stynn te å gå ett koftån sjøl, svarte Peder.

John gikk straks på land, og nå inntraff et av slike merkelige tilfelle som folk snakker om. Før de to karene kom ut på vålen gikk den helt uventa ut, og de tre karene som var der ute – Ola Beitland, John Flåen og Gunnar Flåbakk forsvant i et kaos av tømmer og skum utfor
det 60 – 70 meter høye fallet.

Peder Fosstrø skulle likevel møte sin skjebne under fløyting. Den 5. juni 1883 hadde et vål satt seg fast i Almlifossen, et stykke ovenfor Forrhølet. Heile styrken og basen stod og spekulerte på dette.

–    Er det noen som melder seg frivillig? hørtes Kristoffer Moen over fosseduren.

Jo da, som en av de mest erfarne meldte Peder Fosstrø seg, og gikk ut på vålen. Nabogutten Lorents Mobjørg, nettopp konfirmert, fulgte trofast etter. Hvordan det gikk for seg vet vel ingen. Men vålen gikk ut ganske straks, og de to fulgte med ned i det kokende Forrhølet. Her endte Peder sitt slitsomme liv, men gutten hadde fått tak i en stokk, og ble på en underlig måte berget fra å bli knust. I ei evje nedenfor Almli drev han i land og hjulpet i land av Peder Almli.