Internt referansenummer: 30.10.2014 – Mail
Kilde:
Gunnar E. Kristiansen

 

Trøndelag distrikt av DNT

Av

Gunnar E. Kristiansen

Trondhjem fylke 0004 1024x691 

Styret i Trondhjems fylke av Det Norske Totalavholdsselskap i 1905. Foran: Johan P. Tønne, Lauritz Hansen og M. Grønning. Bak: I. Krogstad og Enok Engan.

Trøndelag distrikt av DNT ble formelt etablert under navnet Trondhjems fylke av D.N.T. i 1881. Fra da og fram til nåtid (2013), har distriktsorganisasjonen gjennomgått svært omskiftelige forhold; først ved en voldsomt ekspansiv utvikling med etablering av nye lag over hele Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Nordmøre. Så voldsom ble veksten at distriktet etter hvert ble delt. Første region ut ble Romsdals krets som ble utskilt allerede i 1883. Namdalen ble egen krets fra 1889. To år seinere ble også rest-bevegelsen delt i to; henholdsvis i Trondhjems fylke av D. N. T. og Inntrøndelagen fylke av Det norske totalistlag. Et merkelig sammenfall i tid; men i perioden 1891-1895 minimeres bevegelsen i Sør-Trøndelag, som er regionen denne artikkelen tar for seg. Men den skyter igjen fart og får tusener nye medlemmer.

I nyere tid ser vi at totalavholdsbevegelsen, sammen med de øvrige avholdsorganisasjoner går sterkt tilbake, men også etter andre verdenskrig opplever tankene og ideene bak en ikke ubetydelig renessanse. Storhetstida med hundrevis av medlemmer i bygdelaga er dog historie. Ei ny tid med nye ideer. Har vi mista noe – vesentlig?

Grunnleggeren

Selv om selve distriktslaget ikke ble formelt etablert før mandag 25. april 1881, er det fristende å kåre dr. Oscar Nissen som den som fikk organisasjonen opp å stå i Midt-Norge da han holdt sitt foredrag om Det Norske Totalavholdsselskap i Trondheim den 23. januar 1878, og som ledet til stiftelsen av Trondhjem og omegns totalavholdsforening denne onsdags kvelden.

Forarbeidet

Det var nok Trondheimslagets heldige engasjement av Ole Kallem som gjennom sitt iherdige emissærvirke både for Den stavangerske Bibel- og Traktatforening og antialkohol-vekkelsen som ledet til at det rett og slett måtte etableres en regional overbygning for de mange totalavholdslag han fikk stifte rundt omkring i landsdelen.

Kravet om en regional overbygning vokste seg sterkere og 14. desember 1880 sa styret i Trondheimslaget seg villig til å være interimsstyre for fylkesorganisasjonen. Interimsstyret ble da å bestå av

Formann: Forstander H. Undseth

Nestformann: Ingeniør H. Ulriksen

Sekretær: Førstelærer O. Jystad

Styremedlem: Sersjant H. Mork

Styremedlem: Handelsmann P. Lykke

Etableringen

I brev av 4. april 1881 fikk man klarsignal fra hovedorganisasjonens kontor om at det kunne etableres en fylkesorganisasjon som kunne velges blant alle lagene, og med spesielle tillatelse til Trondheimslaget om å forstå valgene.

Mandag 25. april 1881 ble valgene foretatt med følgende resultat:

«Formand: Sergeant M. Mork

Viceformand: Ingeniør H. Ulriksen

Sekretær: Handelsbetjent Rud. F. Schmidt

Vicesekretær: Skomager P. A. Fredriksen

Kasserer: Foghandler H. Hauge

Med skræddermester O. A. Moe og handeslmand Joh. Stavseth som suppleanter».

16 lag i fylkesorganisasjonens første dager

Per 25. april 1881 besto organisasjonen av følgende 16 lokallag som til sammen hadde 1.228 medlemmer:

Trondhjem og omegns totalafholdsforening

Namsos og omegns totalafholdsforening

Levangers totalafholdsforening

Stjørdalens totalafholdsforening

Hommelvikens totalafholdsforening

Overhaldens & Grongs totalafholdsforening

Stenkjær totalafholdsforening

Nærø og omegns totalafholdsforening

Strindens totalafholdsforening

Statlands totalafholdsforening

Klingens totalafholdsforening

Ytre Overhaldens totalafholdsforening

Storfosens totalafholdsforening

Bjugns totalafholdsforening

Kristiansunds totalafholdsforening

Lutheranernes forening i Kristiansund (senere forandret til Kristiansund & omegns totalafholdsforening).

Økt oppslutning – første avskalling

I mai 1882 hadde organisasjonen mer enn fordoblet seg. Nå var det 34 lokallag mot de 16 man hadde starta med, og antallet enkeltmedlemmer var økt fra 1228 til nært oppunder 2500.

Da utviklingen fortsatte i samme lei, ble Nordmøringene med 14 lang og over 800 medlemmer utskilt i Romsdals kreds av D.N.T. i august 1883. Derved falt medlemstallet til 35 foreninger med 2425 medlemmer. Men per 31. desember 1885 var organisasjonen vokst til 67 lag med 7.296 medlemmer.

Ny emissær – økt vekst – ny avskalling

Aktiviteten i fylket fortsatte å øke, og Enok Berg, opprinnelig fra Åmot i Østerdalen, nå bosatt i Lånke var tatt under opplæring av Ole Kallem – slik at de nå var to omreisende agitatorer for saken. Ved utgangen av 1888 stor man med over 12.000 medlemmer fordelt på 110 lag i de to Trøndelagsfylkene.

29. mai 1887 skrev avholdsforeningen Folkevennen i Overhalla brev til fylket og ba om at Namdalen ble utskilt som egen krets. Etter at den fornødne runde med saksbehandling var gjort, ble så Namdalens Kreds av D.N.T. en realitet fra 1. januar 1889. Derved «skrumpet» namdalingene fylkeslaget med 23 foreninger og om lag 2000 medlemmer.

Dette til tross: Per 1890 var medlemstallet fortsatt over 12000, nå fordelt på 106 lag. Så sank antallet til 9.340 medlemmer i 71 lag i per utgangen av 1895, men da var det igjen utskilt 32 lag med om lag 2.800 medlemmer.

Ny kretsavskalling

Allerede på kretsens møte i 1889 ble saken om å dele organisasjonen enda en gang luftet. Men dette ble det heller ikke noe av før etter to år: 1. januar 1891 var Inntrøndelagen fylke av Det norske totalistlag et faktum. Ved dannelsen hadde Innherredslaga hele 32 foreninger med om lag 2800 medlemmer.

Da saken om en ytterligere deling kom opp i 1898, ble saken debattert i to på hverandre følgende kretsmøter, der sluttresultatet ble status quo.

Tilbakeslag – før det igjen går oppad

Ved inngangen til 1890-åra starta en tilsynelatende nedgang i oppslutningen om totalistenes virke i Sør-Trøndelag. Medlemstallet sank fra 9690 medlemmer i 73 lag til 9340 i 70 lag i perioden fra 1891 til 1895. Men en nærmere analyse viste at dette var en illusjon ved en omfattende revisjon av lagenes reelle tilstand – nå slettet man de lagene som kun hadde eksistert på papiret.

Fra 1896 begynte så en langsom stigning, som stagnerte i 1898, og ga en faktisk nedgang fram til år 1900, før det igjen ble oppgangstid for saken. Den mislykte samlagskampanjen i Trondheim ved inngangen til 1890-åra tilskrives mye av den turbulente situasjonen som oppsto i DNT i disse åra.

Men fra 1901 gikk det jamt og trutt oppover igjen. Våre kilders siste oppgave er fra beretningsåret 1904 da kretsen hadde 14 070 medlemmer fordelt på 127 lag.

Skal man leite etter årsaken til den gode framdriften som totalistene fikk ved inngangen til 1900-tallet, trenger vi nok ikke å leite etter utenforliggende årsaker. Det kan ikke herske noen tvil om at framgangen fra 1901 skyldtes fylkesstyrets meget aktive medie-politikk, og -satsing.

Medlemsutviklingen

Dato

Antall lag

Antall medlemmer

Forskjellig

25.04. 1891

16

1.228

Etablering

31.12. 1885

67

7.296

14 lag til Møre

31.12. 1890

106

12.005

23 lag Utskilt

31.12. 1895

71

9.340

32 lag til Nord-Tr.lag

31.12. 1900

93

10.103

 

31.12. 1905

132

15.190

31.12. 1910

164

16.311

31.12. 1915

168

16.121

31.12. 1920

165

14.373

31.12. 1925

136

11.200

31.12. 1930

109

5.925

I 1914 hadde fylkesorganisasjonen sitt høyeste lags- og medlemstall; 172 lag med 16.507 medlemmer. Fram til da var det en jamn oppgang, og fra 1917 begynner en jamn nedgang fra år til år; størst i 1927 med 1.696 medlemmer, der kildene gir en forklaring på virkningen av første verdenskrig; «krigen med dens eftervirkninger har virket hemmende og nedsettende på alt åndsarbeide». Seieren ved folkeavstemningen i 1919, der 61,6 % av stemmene sa ja til det midlertidige brennevinsforbudet fra 1916, kan også ha virket, i det noen da trodde at nå var kampen mot alkoholen vunnet. Dertil kan det se ut til at kontingentpengene som i løpet av få år økte fra 25 øre til 1 krone, også kan ha virket i negativ lei på oppslutningen.

Emissærvirksomheten

D.N.T. var ikke DNT om ikke man satset på utbredelsen av ideene gjennom egne, vel egnede emissærer. Så også i Midt-Norge.

Allerede på det første kretsmøtet, sommeren 1881 meldte saken seg, og man fikk engasjert O. Evenson, som riktig nok bodde i Sundsvall men var født i Norge. Han var kjent, og hadde reist for Trondheimslaget før han nå fikk stifta flere lokallag av D.N.T. i Trøndelagsfylkene. Vi husker at laga økte fra 16 til 34 og medlemstallet økte også til det dobbelte i de par månedene han virket.

Fra høsten 1883 ble Ole Kallem, som man kjente som en sterkt religiøs og engasjert avholdsmann engasjert for tre måneder. På kretsmøtet i Namsos det påfølgende år oppsummerte man Kallems resultater som strålende. Men dette kostet penger, og kretsen ble stående i gjeld til hovedorganisasjonen som lånte de tiltrengte 100 kroner per måned emissæren kostet. Likevel, styret ble overmodig og ville satse på emissær ansatt i 6 måneder per år. Det ble det intet av, formedelst pengenød.

Men etter hvert fikk man inn kontingenter og driftsstøtte fra enkeltpersoner som man i vår tid ville benevnt sponsorer. Beløpene var beskjedne men så lenge båten bar, ble virksomheten fortsatt – med herrene Vilhelm Olsen og Enok Berg, der sistnevnte skal ha vært en særdeles populær og likanes kar.

Berg virket i et par måneder i 1887 og noe lengre i 1888. I 1889 fikk man ikke de nødvendige midler, men hovedstyret sendte da kjøpmann S. E. Slyngstad fra Ålesund, som virket i distriktet i en måneds tid på Hitra og Frøya i februar og i mars 1890 under de pågående fiskerier der.

Denne situasjonen, med en stadig pengemangel kunne ikke fortsette, og på kretsmøtet i 1894 ble det henstilt til lokallaga å yte 10 øre per medlem til fylkets drift av emissær. Etter hvert ble det stadig flere av laga som lojalt bøyde seg for henstillingen. Da var også avholdt to-kronerulling på fylkesmøtene i Hommelvik 1893 og Flå 1894 som ga henholdsvis 68 og 147 kroner til agentvirksomheten.

Smått om senn fikk man igjen skikk på virksomheten, og 1896 ble et vendepunkt, da fikk man brukt emissærer i 11 av årets måneder, noe som ga seg utslag i at medlemstallet økte med 1133 det året. For øvrig laga man en egen statistikk det året, som viste at tre av statskirkens prester var medlem sammen med 64 lærere og 28 lærerinner – (en oversikt vi ikke ser andre år).

I 1897 besluttet man å ville arrangere basar til inntekt for kretskassen. Det kom gevinster fra absolutt alle laga, noen til dels svært verdifulle, og basar ble det; i metodistenes kapell. Arrangementet innbragte kr 933,87 netto. Eksperimentet ble gjentatt i 1900, da hadde man en gjeld på 600 kroner, som til alt hell ble inndekt ved at basaren i «Trøndernes» avholdslokale ga en nettogevinst på over 800 kroner.

Men det som virkelig gjorde vei i vellinga ble kretsmøtevedtaket på Storås i 1900, som bestemte at 25 øre fra hvert medlem per årsskiftet skulle innbetales til kretsen. Rissa Nå ble agentvirksomheten sikret, ja, styrket og kunne gå for «fulle mugger». Og «sølv-lotteriet» i 1904, der loddbøker ble distribuert fra Trondheim og til laga, og som ga over 1000 kroner i kassa, ble både en ny inspirasjon til geskjeftige pengepugere i organisasjonen som samtidig gjorde arbeidet lettere for styret.

Egne krefter

Ikke blott og bart på grunn av pengemangel, men for å utnytte kraften i egne krefter, ble det også gjort bruk av lokallagsledere og andre i rekrutterings-, emissær- og agentvirksomheten innen D.N.T.s mange virksomheter i Midt-Norge.

I 1888 ble det sendt en direkte oppfordring fra distriktsstyret til alle lag og direkte til et utvalg enkeltpersoner om å ta grep, og utnytte «arbeidskræfterne inden fylket». Denne henvendelsen alene ga bevegelsen tre habile menn som fungerte som «agenter» uten lønn: Kirkesanger Grimeland fra Meldal, lærer J. Lyngen, Stadsbygd og kirkesanger O. L. Solem, Buvika. Den eneste godtgjørelse de fikk var dekning av legitimerte utgifter ved virksomheten.

I et innspill fra styret i 1895 ble det vist til at laga burde satse mer på bruken av egne krefter for eksempel som foredragsholdere ved besøk i naboforeningers medlemsmøter. Styret ba da om en oversikt over aktuelle folk, slik at disse kunne kontaktes ved aktuelle høve.

Arbeidsoppgavene sto i kø – og ble tatt tak i

Allerede i november 1881 ble det sendt ut sirkulære til alle «fiskebåtredere» og skippere som hadde interesser i fiskerienes drift fra Stavanger i sør til Vadsø i nord. Man oppfordret der til dannelse av foreninger som forpliktet seg til ikke å ta alkohol om bord i båtene. Hensikten var å begrense – helst stanse den tuskhandel som foregikk ved at fiskekjøperne spanderte «skjenk». Vi vet at det ble dannet slike foreninger både i Haugesund og Trondheim.

Kretsmøtet i Kristiansund i 1882 behandlet den utstrakte servering av alkoholholdige drikker på fartøyene som gikk i passasjertrafikk på alle fjordene våre. Ja, man ville også begrense skjenkingen på jernbanen og sendte derfor nær likelydende sirkulære til rederstanden og «jernbanebestyrelsen».

I 1885 ble denne saken tatt opp igjen, på kretsmøtet i Trondheim. Da innskjerpet man henstillingen som gikk til alle fjorddampskipsrederier med å avskaffe skjenking av berusende drikke om bord i båtene de disponerte.

Formann for Stenkjær dampskibsselskab besvarte henvendelsen i brev av 15. desember med at styret ikke kunne gå inn på en forbudslinje, men at den ville innskjerpe overfor befalet å påse at «det ingen uorden foregaar med hensyn til nydelsen af spirituosa ombord».

Svarene fra dampskipene «Nidaros», «Telegraf» som gikk i fart på Selbusjøen, «Salten» og «Namsos» gikk alle i samme retning, noe styret ser ut til å ha vært bra tilfreds med. Men i 1894 ble det fremmet forslag om at brennevinsskjenking om bord måtte gjøres gjenstand for bevilling.

På kretsmøtet på Ørlandet i 1902 ble det reist spørsmål om hva som kunne gjøres for at berusete personer på skip og jernbane ikke skal kunne genere sine medpassasjerer. Møtet satte fram krav om at deler av brennevinsloven ble slått opp der det ble servert alkohol, og at overstadig berusete personer som reiste med skip eller med jernbane skulle bringes i forvaring i egne rom med tilsyn kunne få fortsette reisen til bestemmelsesstedet. I samme sak ble militære autoriteter oppfordret til ikke å gi mannskapene anledning til å bli skjenket – verken før eller etter eksisen.

Henvendelsen som fylkesstyret lot gjøre mot dampskipsrederiene om å innvilge fribillett for fylkets agenter og emissærer, ga overhodet intet resultat.

Alkoholmonopol

Innskrenking og regulering av omsetning og skjenking av alkohol var høyt oppe på agendaen hos totalistene i Trøndelagsregionen.

Kretsmøtet i 1889 adopterte som sitt; det av stortingsmann Paul Andreas Olsson Fjermstad fremsatte forslag, om at all handel med alkohol burde bli statsmonopol. Dertil fulgte man også Fjermstad i hans forslag om hvorvidt det innen en kommune skulle være handel og utskjenking av «rusdrik», så skulle dette avgjøres ved folkeavstemning – blant alle myndige kvinner og menn.

Vi kan derfor, med stor grad av sikkerhet framsette hypotesen om at stortingsmann Fjermstad var totalist.

På kretsmøtet i det som den gang var Skjørn kommune på Fosen i Sør-Trøndelag ble det i 1892 vedtatt en uttalelse som i utgangspunktet var framsatt av Det Norske Totalavholdsselskaps daværende leder; Sven Aarrestad.

1. All brennevinshandel bør legges under samlag.

2. Overskuddet av samlagsvirksomheten bør tilfalle statskassen.

3. Det bør bli anledning til ved alminnelig avstemning av alle over 25 år, menn som kvinner å avgjøre hvorvidt der skal være brennevinshandel innen kommunen.

Som kjent, ble det dette, som med visse modifikasjoner, som ble Norges gjeldende alkoholpolitikk.

Kommunevalg og alkoholpolitikk

På fylkesmøtet i Oppdal i 1904 ble det meislet ut en viktig resolusjon basert på erfaringene man hadde hatt ved siste kommunevalg i byene, der det flere steder var stilt egne valglister for avholdssaken. Saken hadde vært oppe første gang på kretsmøtet i Ørlandet i 1902. Nå henstilte møtet til avholdsfolket i alle herreder om enten å stille reine avholdslister eller gå inn i et politisk parti for derigjennom å få tilslutning til saken.

Avisenes holdning

Tidlig var man meget klar over «pressens makt», det ble derfor gjort grep for å få dagspressen over på avholdssakens side i samfunnsdebatten. Det viste seg å bli en vanskelig bøyg å benke. Eller for å si det med beretninga fra 1905: «(..)afholdssagen og afholdsfolket (har) fra den kant faaet den sterkeste modstand».

I sær merket man seg dette da avholdsfolket virkelig begynte å gjøre seg gjeldende – i samlagsavstemningene, ved kommunevalgene og valgmannsvalgene – og kanskje i enda større grad da avholdssaken gjennom edruskapspolitikken ble tema i de mange kommunestyrer. Men også ved andre høve, der spørsmålet om edruelighet kom opp, viste det seg at dagspressen ikke bare svek avholdsfolket, de følte seg direkte motarbeidet av den.

Fylkesmøtet på Røros i 1897 behandlet saken og ble enige om å rette henvendelse til «alle politiske blade», om å få spalteplass til behandling og eventuelt forsvar av avholdssaken. Kun et fåtall av kretsens lokalaviser svarte, og da var alle negative.

Eget organ?

Saken gikk videre, men uten at man ble enige om hvordan den kunne imøtegås. I mellomtida støttet man utgivelsen av Det Norske Avholdsselskaps organ Menneskevennen, både gjennom å abonnere, og da den ble omgjort til aksjeselskap, ved å tegne fylket for to aksjer, samt at det ble gitt et rentefritt lån på 500 kroner ved en spesiell aksjon. Da avholdsbladet Hermod så ba om penger til «fortsatt drift», ble det fra Trondhjems fylke bevilget 100 kroner. Men ingen ting av dette hjalp vis a vis de vrangvillige partieide presseorganene – hva enten det var Venstre, Høire eller Det Norske Arbeiderparti som eide avisa.

Derfor gikk diskusjonen i større grad over på muligheten til å få samvirke med et eget organ som kunne formidle kontakten medlemmene og styret i mellom. Både Hermod og Menneskevennen ble kontaktet, og de var begge villige til å stille opp, men på så uakseptable vilkår at man takket nei.

Trøndelagens Avis

Ved inngangen til 1901 ble styret forelagt spørsmålet om det ikke var på tide å starte et eget organ. Saken ble drøftet, og vedtatt framlagt på årsmøtet som skulle avvikles på Melhus det året med følgende sakstekst: «Om eget blad for Trondhjem kreds». Samtidig ble det trykket et prøvenummer som ble sendt alle kretsens medlemmer – før kretsmøtet.

Et meget godt besøkt, og kanskje kan vi også si – preparert årsmøte vedtok, mot 15 stemmer: «Kredsmødet udtaler sig for udgivelsen af eget blad for Trondhjems kreds, naar der af kredsens foreninger er garanteret mindst 500 abonnenter. Bladet udkommer I gang ugentlig for en abonnementspris af kr. 2.00 pr. aar».

Vedtaket ble ikke akkurat godt mottatt. Styret fikk så hatten passet fra flere hold.

Likevel; ute i organisasjonen fenget tanken om egen avis. Så godt bar ideen at de 500 abonnenter man hadde satt som mål før utgivelsen ble nådd og vel så det, i god tid før høsten. 1. november 1901 kom Trøndelagens Avis med sitt første nummer.

Kretsmøtet på Ørlandet i 1902 vedtok å øke utgivelsene til to nummer i uka, mot å øke abonnementsprisen til kr 2,40 per år, som derved dekket de økte posrtoutgiftene.

På anmodning fra styret ble det til at bokholder Johan Petter Tønne på styrets vegne inntil videre redigerte avisa – fra og med nummer 1 i 1901. Fra utvidelsen, som ble effektuert fra 1. april 1903 ble Tønne ansatt som avisas redaktør.

Per 1905 var abonnentene økt til mer enn det dobbelte i forhold til starten i 1901.

Joh. P. Tønne (som han skrev seg) la ned et veldig arbeid i bladet, som i sin tur førte til at avholdstanken vokste i fylket.

Øvrige redaktører har vært disponent [[Ole Ødegaard]], skoleinspektør [[Hans Nicolai Osnes]] og sekretær [[Johan Houen]].

Allsidighet

Avholdssaken engasjerte – og viste seg å utvide området som medlemmene ble en del av. Da kretsmøtet i Melhus 1901uttalteat man ved siden av de saker som mer direkte angikk avholdssaken, også burde ta tak i saker av mer allmenn interesse, så var dette en naturlig utvikling, og vi ser hvordan dette også utvider horisonten og at D.N.T. blir en viktig aktør i dannelsesprosessen blant de nye samfunnsgrupper som kom til i denne perioden. Selve edruskapsarbeidet og saker som tangerte det var man enig om at var et vidt forgrenet felt. Men utvidet man saksfeltet ville man i hvert fall ikke bli i mangel på stoff å diskutere, sa møtet i Melhus.

Øl for melk i Snåsa

Sogneprest Bugge på Snåsa hadde sendt en henstilling fra styret i Snåsa avholdslag til regionaloverbygningen i 1881 om at man måtte kunne godta alminnelig hjemmebrygget øl som drikke, i sær i den tida kreaturene ellers var på setra.

Styret i Trondhjems fylke av D.N.T. gjorde da følgende vedtak:

«Da kredsbestyrelsen er bekjendt med, at flere foreninger paa landet er gjort den samme indrømmelse , bliver nævnte foreninger at optages i totalafholdsselskapet, hvorom underretning bliver at meddele Snaasens forening og hovedbestyrelsen».

Et noe aparte vedtak får man si, for; hva var i veien med vannet på Snåsa – og i andre landkommuner på 1880-tallet? En annen sak er det kanskje at sogneprest Bugge presterte å bli ekskludert foreningen som han selv sørget for å stifte i januar 1881 – på grunn av alkoholbruk. I 1890 publiserte den samme Bugge ei bok med den bramfrie tittel Totalafholdssagen fremstillet med særlig imødegaaen af pastor Borgens «Advarsel mod totalavhold»

Stevner og møter

Det første avholdsstevnet i regi av DNT Trøndelag ble holdt i Flå i 1893. Men det var først fra 1895 at de årlige avholdsstevnene kom i gang; det første på Kattem i Heimdal og det andre på Ørlandet samlet henholdsvis 200 og 300 deltakere. På en avholdsgudstjeneste med pastor Holmsen – og etterfølgende fest møtte også mellom 200 og 300, og i tillegg hadde foreningen besøk av redaktør Ole Br. Olson på kretsmøtet i Svorkmo. Han var fra Amerika og ga i tillegg et foredrag i Trondheim det året.

I 1896 var det òg to stevner; i Ingdalen i Agdenes kommune og på Rødde i Melhus med respektive 400 og 300 deltagere.

Det desidert største stevnet var likevel i Hasselvika i 1897. Dit kom det over 1500 mennesker fra begge sider av Trondheimsfjorden hin søndag 7. juni. Hva som befordret denne store interesse sier ikke kildene noe om, bare at flere dampskip som folk langs fjorden hadde leid, kom fullastet med avholdsfolk til denne idylliske bygda i Rissa i Sør-Trøndelag.

I 1898 var det hele tre stevner: 5. juni på [[Ranheim]], 10. juli på Orkdalsøra og 4. september i Arbeiderforeningens sal i Trondheim, der professor T. Reimestad og pastor M. Falck-Gjertsen talte «på et meget godt besøkt møte».

Ingen klarte å matche stevnet i Hasselvika, men i 1902 møtte det opp henimot 800 i Børsa i Skaun kommune, som ble det best besøkte stevnet av de tre stevnene det året.

Et annet særmerkt møte ble avviklet i 1903, på Levanger. Det var et samvirke mellom «Trondhjems og Indtrøndelagens fylkestyrer, samt Søndre og Nordre Trondhjems amts distriktslogers raad af I.O.G.T.».

I 1905 var det stevner i Klæbu, Singsås, Rissa og ved Lundemo. Dessuten var det en større demonstrasjon i Trondheim med tale av Arne Halgjem der om lag 1.400 deltok.

I 1906 var det stevne ved Kvål i Melhus med ca. 500 deltagere, som var kommet i stand på initiativ av fylkesstyret og Trondhjems distriktslosjes råd av IOGT. Da hadde det allerede vært stevne på Høybakken i Stjørna 5. august der 300 deltok.

I 1907 ble det arrangert en demonstrasjon med ca. 1.000 deltakere der overrettssakfører Hammer fra Oslo var hovedtaleren, dessuten stevne på Åsheim skole ved Heimdal med 250 deltakere og på Byneset med 300 deltakere og sang av Nidaros avholdslags sangkor.

Fram mot 1930 ble stevne-tradisjonen videreført, med møter over hele fylket. I snitt deltok det om lag 300 på disse møtene fram til i 1922, som er det året kildene oppgir statistisk oversikt, men ett stevne skiller seg ut: I 1916 ble fylkesmøtet lagt til Orkdalsøra hvor om lag 2.000 mennesker var samlet. På festen møtte det 1.000, noe som førte til at den måtte deles mellom kirka og den stedlige Arbeiderforeningens lokale.

Avholdsarbeidet blant barn

Kretsstyret var relativt tidlig oppmerksomme på viktigheten av å arbeide blant barn og ungdom. Skulle seieren vinnes og sikres var det svært viktig å ha forberedt seg – gjennom barna. Dette innså ledelsen i Trondheimslaget tidlig, klokker Jørgensen og kontorfullmektig Niels Midjo fikk stiftet Trondhjems totalavholdsforenings barnelag; fylkets første barnelag, 21. oktober 1883. Men fylkets årsberetning for 1895 beklaget derfor at det – tilsynelatende – var så liten interesse for dette utover i foreningene:

«Det lader til, som der endnu er ganske faa inden kredsen,for hvem det er blevet fuldstændig klart, at høstens frugter i høi grad afhænger af vaarens udsæd, og at dersom vi afholdsfolk skal kunne seire og beholde seirens frugter, maa vi faa børnene og de unge – fremtidens mænd og kvinder helt paa vor side».

Skrivet gikk til alle foreninger og oppfordret især «lærere og lærerinder» og ellers alle andre «børnevenner» om å gjøre sitt til at avholdssaken fikk fornøden prioritet, også blant de yngste.

Om det var dette som virket, eller om det var andre omstendigheter som kom inn; i 1896 steg antallet barn under 16 år i foreningene til 1304 fra 970 året før.

Men ikke før i 1903, på kretsmøtet i Viggja i Skaun ble saken drøftet i sin fulle bredde. Men da ble det vedtatt en uttalelse om viktigheten av å opprette barnelag, samt at fylkesstyret burde få valgt en egen «agent» for barneavholdsarbeidet. Og seinere samme år ble fullmektig Niels Midjo overlatt ansvar for «barnelogerne» i egenskap av tittel som sekretær for samme.

Ved påsketider i 1904 er det imidlertid kommandersersjant Hans Norr som på fylkesstyrets anmodning reiser til Orkdal og får beredt grunnen for stiftelse av flere barnelag – slik at antallet foreninger og enkeltmedlemmer steg betraktelig. Per utgangen av 1904 hadde Sør-Trøndelag fylke mer enn 2800 barn – hvorav 1750 var organisert i 30 barnelag.

På fylkesstyrets initiativ ble det i 1904 innkalt til den en ville kalt en skolekonferanse i Trondheim. Om lag 80 personer deltok der en av hovedsakene ble «Skolens undervisning om alkoholdrikkenes væsen og virkninger». Det var dr. Johan Scharffenberg som innledet på temaet og resolusjonen som derpå ble vedtatt tok blant annet fatt i nødvendigheten av at skolelovens påbud om alkoholundervisning ble gjennomført – med bistand av de for saken vitenskapelig utarbeidete læremidler, som burde godkjennes av en dertil egnet fagkomite av Kirke og undervisningskomiteen.

Avslutningsvis ba man også landsstyret om å forfølge denne saken.

Seinere ble det fru Jenny Haave som frontet barnelagsarbeidet i fylket, og gjennom Trøndelagens Avis fikk barnelagsledere og andre veiledning om programvalg, forhandlingstema osv, noe lærer Ole Olsen Tilseth, kommandersersjant H. Norr og skoleinspektør Hans Osnes sto for.

I mars i 1908 ble det arrangert en «barneuke» i alle barnelagene i fylket hvis formål var å skaffe midler til virksomheten blant barna. Til fylkeskassereren innløp kr 293,52, som skulle være halvparten av hva de 24 lagene som sendte inn oppgjør hadde fått inn.

Per utgangen av 1915 forelå årsmelding fra 15 barnelag i fylket som til sammen hadde 4. 031 medlemmer.

Kildene forteller om vansker med å holde kontinuitet i barnelagene, noe som kan ha hatt sin årsak i vansker med å få barnelagsarbeidere. Det ble arrangert flere kurs for å sikre rekrutteringen. I 1917 kjøpte fylkesstyret inn 100 eksemplarer av boka Om Barnearbeidet, som skal ha vært skrevet av en viss frøken Fladseth og som ble sendt alle barnelagene i fylket. I 1922 ble det innkjøpt diverse plansjer som var utgitt av IOGTs barnelosje til bruk i lagene.

Fylkets understøttelsesfond

I 1899 var organisasjonens mange lag og medlemmer kommet til at det burde gjøres noe for de som satset – og kanskje tapte helsa på å arbeide med og for saken. Saken ble tatt opp på kretsmøtet i det som den gang var Statsbygd kommune. Innspillet fra styret var rimelig klar tale: «Bør avholdsfolket tenke på å sikre sine arbeideres framtid, og i tilfelle på hvilken måte? (For eksempel ved å danne et pensjonsfond?)».

Saken vant gehør og ble behørig oversendt hovedorganisasjonen med anbefaling om at dette burde bli en landssak. Men der ble saken avvist, og ikke en gang forelagt «generalmødet», fikk styret seinere beskjed om.

Kretsstyret tok så saken opp på neste årsmøte, på Ørlandet i 1902, der saken fikk en litt annen form – og innhold. Nå ville man opprett et understøttelsesfond for «veltjente arbeidere for afholdssagen» i Trondhjems fylke av D. N. T. Det eneste tallet vi har funnet for fondets størrelse skriver seg fra rapporten per 31. desember 1904. Da var det på kr. 287, 61.

Egen sparebank

Kretsmøtet på Viggja i Skaun i 1903 behandlet saken som av kretsstyret hadde fått denne ordlyd:

«Om oprettelse af et bankinstitut inden f ylket». Det ble vedtatt nedsatt ei arbeidsnemnd på 3 mann til å utrede saken. Da den la fram si innstilling, var den basert både på et aksjeselskap og en sparebankløsning, derfor ble saken en gang til kjørt ut – og forelagt laga så seint, at vår kilde ikke fikk med seg resultatet.

Men i korthet argumenterte kretsstyret for sparebank med begrunnelsene at det var 25 år siden siste banketablering i Trondheim, og at det i den perioden var kommet til nær 20 000 nye bysborgere. Ut over dette var formålet selvsagt å styrke organisasjonens økonomi på best mulig måte, samtidig som man sikret medlemmene og deres private økonomi.

Mer

Her må finnes flere kilder. Foreløpig har vi ikke lykkes med å finne dem. «Let – og du skal finne»!

Kilder

*Det Norske Totalavholdsselskap – lag i Trøndelag: http://www.dnt.no/lokalt/tr%C3%B8ndelag/ besøkt 24. juni 2013

*Grønning, M. og Johan P. Tønne: Trondhjems fylke av D.N.T. 25 aars beretning, utgivet av fylkesstyret, Trondhjem 1905

*Gudvangen, E.: Inntrøndelag fylke av D.N.T. 50 år: 1890-1940, Verdal 1941

*Tilseth, O.: Trondhjems fylke av D. N. T. gjennem 50 år (1881-1931), Trondheim 1931

*Verdal, Aa. O.: Inntrøndelagen fylke av Det norske totalistlag: 25aars-minne (1891-1915), Steinkjerr U. Å.

Del historien