Kilde
Stjørdalens krønike 3
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

Gutten ser ned i gulvet, ikke fordi at han ikke kan eller tør se på presten, med han vet at skal han ha noen sjanser må han vise fullstendig underlegenhet og ydmykhet. Han skal sannelig vise dem alle, bite i seg hvert bidige ord og blikk – ikke la bitterheten komme til syne. Han kjemper sin livs kamp for å overbevise. Han forsøker å skjule sitt temperament, innvendig er han som en tikkende bombe. Alt dette vet han, dette føler han – og han stritter imot. Han står der lengst nede på gulvet, vel vitende om at han skulle ha stått lenger oppe. Ikke fremst, der står sønner og døtre av storbøndene – og de skoleflinke. Nei da, han kjenner sin plass i samfunnet. Han hadde tross alt vært med på dette før. Og nettopp det gjør ham innesluttet og arg. I år skulle han ha stått noen plasser lenger fram. Han drister seg til et blikk over på jenterekka, og litt til venstre – der står Randi fra Skjelstadmarka. I et tusendels sekund møter han blikket hennes. Det lyser av hovmod, og overbeviser ham om at det var noe i det far hans hvisket til ham før konfirmasjonen begynte. Ei kjerring fra Skjelstadmarka hadde vært hos presten med ei ”beining” som skulle flytte hennes datter oppover gulvet. Han svelger ned en gråteklump, hadde mest lyst til å løpe ut av kirka, men besinner seg i det presten står rett foran ham. Utspørringa skal begynne. Ei av de flinke jentene skal liksom åpne seremonien for å befeste prestens egen fortreffelighet. Nå skulle det bevises hvor mye presten hadde klart å lære ungdommene. Salmevers og bibelord rant ut av duksene der fremme, som om det gjorde situasjonen lettere for ham her nede. Han vet der han står, at han er ikke dårligere enn de andre. Men han var ikke boklig anlagt, han slet med bokstavene. Han var smart på sin måte, men fikk ikke tak på ordene. Og tilbakestående var han i alle fall ikke, det hadde han hørt sin far og stemor diskutere en kveld han hadde lagt seg. Det var bare…..ja, de skjønte det ikke.

Nå var det femte gangen han stod konfirmant. At en eller annen måtte gå for presten en gang til skjedde sånn av og til, og var ikke unormalt – men selvsagt ikke bra etter datidens normer, men at han måtte møte år etter år, var svært unormalt og ”noe som ikke stemte” – såpass skjønte han. Men i det han hører en gutt utbrodere en bibelartikkel, og vet inderlig vel at snart er det hans tur til å bli kryssforhørt, velter tankene om urettferdighet ned over ham igjen.

Han klarer ikke å konsentrere seg. Plutselig våkner han. Presten står foran ham, med et bryskt mine. Gutten krymper seg, han blir til et offer. Var det slik presten også ville ha det? Med ett føler han seg så liten, til tross for at han er fem år eldre enn de fleste andre konfirmantene og minst et par hoder høyere. Ja, faktisk er han høyere enn presten selv, kraftigere – men likevel så uendelig liten. ”Ikke begynn å skrike”, sier han til seg selv – ”ta deg sammen, vis dem – jeg kan jo dette”. Han visste at etter flere år hos presten hadde det meste glidd inn enten han ville eller ikke. Han trengte ikke slite med bokstavene. Han fikk alt inn via erfaring, rutiner og gjentagelser. Og han føler at han klarer seg ganske så bra, selvsagt ikke på nivå med de langt der oppe på gulvet, men mye, mye bedre enn sist. Han møter blikket til far sin, som nikker. Det gir selvtillit. Men presten virker like brysk, mest irritert eller skuffende og hamrer løs. Folk gnir seg på benkene. Den voksne gutten merker stemningen. Denne gangen skal ingen ta ham. Presten synes å ha en annen oppfatning, vil liksom ikke gi seg. Det høres en kraftig nesten unormal hosting der fremme. Et kremt fra en av bygdas storbønder og mektigste menn. Et slags signal om at nok er nok. Presten vandrer slukøret oppover gulvet igjen. Gutten strekker seg på en måte opp, øynene vandrer over forsamlingen – han ser ulike blikk. Fornøyde og medfølende. Jenta fra Skjelstadmarka ser ned i gulvet.   

Vi er i Hegra kirke en maidag i 1746, gutten er den 19-årige Lars Kulås fra Forradalen. Det var femte året på rad han stod konfirmant. Lars var sønn av John og Mali. Mora døde da Lars entret tenårene, og det preget ham sterkt i en ellers vanskelig tid. Dalføret hadde kommet seg litt etter Armfeldts herjinger 28 år tidligere, og i skogen hentet de matauke som tillegg til sine karrige bruk. Å jakte var ungdommenes bidrag. Jon Kulås, f.1921 – forteller meg at det i tradisjonsfortellingen om Lars sitt liv og skjebne, er det ingenting som tyder på at han var syk, tilbakestående eller annerledes enn andre. At han måtte stå konfirmant hele fem ganger kan ha ulike årsaker, men mest nærliggende er det å tro at gutten led av dysleksi (ordblindhet). Jon Kulås derimot er noe i tvil her, ut i fra at tradisjonsfortellinga så langt han kjenner til den – aldri har nevnt dette. Vi må samtidig ta i betraktning hvilken tid de levde i. Det var dårlige tider, hvor maktens mørke menn brer sine kapper utover landet. Store utenlandske navn og slekter hadde fått rotfeste i vårt land. Vi hadde ingen adel, ikke de naturlig skiller på overflaten, men under vokste det opp et nesten usynelig kanseli, naive ovenfor utlendinger som strømmet inn over landet – men svært så beviste sin makt hvor prester og lensmenn ble deres redskap. Datiden har sine klare paralleller i dag. I dette miljøet vokste Lars Kulås opp. Han ble et offer for datidens manglende kunnskaper, og et lett bytte for de som hadde ambisjoner om å kontrollere befolkningen. Det oppsto konflikter mellom en elitekultur, utenlandsk kulturer og påvirkning gjennom innvandring – på den ene siden – og folkelig kultur med røtter i tradisjonelle sedvaner og tenkesett – på den andre siden. Prosessene ble vanskelige å forstå, fordi makteliten og maktapparatet formaliserte språket. Det utviklet seg et kanselispråk som lå langt fra menneskenes hverdagsspråk – både direkte og indirekte. Faktisk er det akkurat det samme som skjer i våre dager. Naiviteten og empatien ovenfor faren med å miste vårt land og kultur, er like dann i dag som da Lars Kulås sprang rundt i Forradalens mektige skoger.      

Oppe på Kulås hadde de nok med å få hverdagene til å møtes i 1746. Tradisjonsfortellingen vil ha det til at det ovenfor presteskapet i dalføret på den tiden utviklet seg en avansert form for bestikkelse. Mye tyder på at Jens Nilsøn Parelius og hans svigersønn, Peter Wessel Brown nok lot seg kjøpe. Om en av disse var presten i denne historien, er usikkert – men nevnte herrer preget dalføret på den tiden. En av tradisjonsfortellingens mest markante sider, er ifølge mine kilder: far og sønn Kulås, nettopp dette med ”beininga”. Jon og Sigmund forteller meg at de alltid har hørt om denne kjerringa fra Skjelstadmarka som ”kjøpte” seg rang hos presten i form av ei særdeles ”beining”, som fattigfolket i Forradalen ikke hadde noe å stille opp mot, og som i siste instans førte til Lars Kulås tragiske skjebne.

Ordet ”beining” har sin bakgrunn i gammelnorsk, og står til adjektivet ”bein” – egentlig å gjøre bein, å rette – i overført betydning: Beinsomhet (tjeneste) eller hjelp. ”Beint fram hjelpe”. Ordet er for det meste brukt i Sør-Trøndelag og på Nord-Møre, men også på enkelte steder i Nord-Trøndelag, blant annet i Stjørdalsbygdene. Men det mest typiske nordtrønderordet for dette er ”sending”, og henspeiler seg på matvarer som en sender eller har med til bryllup eller gravøl. Vi kjenner til bygder som ivaretok denne tradisjonen til langt utpå 60-tallet. ”Beiningskorga” var ei rund korg uten lokk, ca. 40 cm i tverrmål og hadde en ca. 20 cm høy kant rundt. En kraftig hanke av tre ble bøyd og festet til to sider. Materialet var nok for det meste ”tæger” (bjørkerøtter). Det var trolig et seint og krevende arbeide å finne disse røttene og bearbeide dem ferdig til bruk. Det var helst kvinnfolk som utøvde dette håndverket. Korgene ble bundet i forskjellige mønster, ofte med navn og årstall skåret inn i hanken. En kunne da se hvem som var første eier, og det var naturlig kvinnen som fikk sine bokstaver her. En linduk ble brettet ut i bunnen av korga, før maten ble lagt i. Under en viss periode var det fast skikk hva som skulle være med i korga. Først ble ei stor sirupskake lagt i. Den skulle helst fylle hel bunnen. Opp på der ble det satt smørfat og gomme, ost og ei stor tekake eller et julebrød hørte også med. Så ble snippene på duken tatt over det hele og festa for å holde maten på plass. Beiningskorga ble etter hvert erstattet med det vi i dag kjenner som ”ambar”. (Kilde: Borghild Grenstad, Klæbu). I vår fortelling fra Forradalen, var ”beininga” ikke så tradisjonell og standardisert som gjengitt her. Tradisjonsfortellingen på Kulås indikerer en form for overbud og ”konkurranse”. Småkårsfolket måtte tape.

Vi er ikke fremmede for å si at en avart av ”beininga” fortsatt gjelder i visse sammenhenger, spesielt ute på landsbygda – hvor ulike tilstelninger og arrangement, sågar fortsatt bryllup, konfirmasjon og gravøl foregår på stedets grendahus i form av dugnadsånd og spleiselag. Det er mange en ”ambar” som fortsatt passerer dørstokken på våre forsamlingshus.
Mye tyder på at presten ikke ville godkjenne konfirmanten Lars Kulås etter det femte forsøket i 1746 heller. Dette var svært alvorlig. Det å ikke ha ”stått konfirmant”, underforstått: ikke bestått – var som å miste selve inngangsbilletten til alt her i livet. Ingen ville ansette en som ikke hadde bestått for presten. Og det som var like ille, var at Lars uten ”godkjent” konfirmasjon – ikke kunne få avtjene militærtjenesten, selve æresymbolet for enhver familie. Æresbegrepet var på den tiden av en helt annen dimensjon enn i dag. Vi kan nok se for oss de diskusjoner og årsaksforklaringer som pågikk i familien etter at Lars ble underkjent hos presten. Hans nye halvsøsken – etter at faren hadde giftet seg på nytt i 1739, skjønte nok ikke så mye av det som foregikk. Men stemningen var naturlig nok ikke god der lengst oppe i Forradalen. ”Var ikke Lars som de andre, likevel?” ”Er det Lars sin skyld”? ”Er det vår skyld”? ”Er det presten som må ha et offer?” Kjeft og trøst gikk hånd i hånd. De lette etter en forklaring. Gutten var da så flink til å arbeide, til å lære – yte og gi. Han var da så intelligent ovenfor det nyttige. Hvorfor hang han etter når det gjaldt det akademiske? De lette etter de rette ordene, men de fant ikke noe svar. Øvrigheta var dominerende, eksempelfiseringen knallhard og normene indoktrinerende. En skal minne om at fire år senere vandret Ingeborg Klokkhaugen nedover dalføret for å møte sin bøddel på Langøra.

Jon Kulås forteller en vakker vårkveld i 2006 at han ble fortalt som liten at presten i 1746 hadde forlangt ei ”beining”, og at Lars selv skulle stå for den ved å dra til skogs å skyte en riktig storfugl, en storfugl som var mye større og finere enn presteskapet noen gang hadde sett. Det var dette oppdraget Lars hadde gitt seg i kast med denne skjebnesvangre dagen i 1746, da han ifølge Stjørdalsboka: ”blev funden død i skogen med en Kugle gjennom Hovedet”. En tradisjonsfortelling vil ha det til at Lars tok sitt eget liv fordi han ikke klarte å skyte denne tiuren han hadde satt seg som mål. På den annen side kan Lars sin skuffelse og bitterhet, prestens manglende forståelse og skamfølelsen som var så lett og ikle seg, ha blitt for meget for den godeste Lars. Han ville ikke bli tråkket på flere ganger. Han skulle sannelig berøve dem alle flere skjeve smil og blikk. Han hadde sin stolthet.  

Far til Lars søkte Stiftamtmannen om tillatelse til å begrave sin sønn på kirkegården, men dette ble avslått da de antok at det forelå et selvmord. I midten på 1700-tallet var det slik at de som hadde forvoldet sin egen død kun fikk halv grav, det vil si utenfor kirkemuren. John ble innvilget retten til å la en finnkall gravlegge sønnen, for derved å spare familien for utgifter til Natmanden. Samen gravla Lars ikke så langt fra Kulås, på ei myr de den dag i dag kaller for ”Gravmyra”. John forteller at en bjørn senere grov opp liket, og at materialer fra den enkle kista var synelige i myra på 1930-tallet.

Hvem var så denne Natmanden? Det kunne være den samme personen som ble kalt ”rakkaren”, men behøvde i og for seg ikke å være det. Sistnevnte var en direkte hjelper til bøddelen, ofte en tilbakestående ensom ugift gutt hvis oppgaver var å utføre det øvrigheta ikke klarte eller ville. Natmanden derimot hadde i og for seg noenlunde det samme forhold ovenfor bøddelen, men var i en mer regulær stilling eller lønnet funksjon i kommunen, og var nok mer utbredt i byer og tettsteder enn ute på landsbygda, hvor betegnelsen ”rakkaren” ble brukt. Ordet ”Natmanden” relaterer seg til at vedkommende tømte doer om natta, og gjorde annet ”skitarbeid”. Han tok seg av datidens renovasjon. Natmanden var på linje med rakkaren lengst nede på den sosiale rangstigen. Han og hans familie ble sett ned på. Natmanden hadde ingen venner eller omgangskrets. Ingen ville ta på Natmanden, han var ”skitten”.  

Hvem Lars ”sto til rette for” disse fem årene i rad, sier tradisjonsfortellingen ingenting om. Konfirmasjonen ble innført i 1736, og vi vet at i 1742 ble det opprettet et eget kapellani med Bolkan som kapellangård, og det ser ut som om det var denne kapellanen som særlig tok seg av de kirkelige forretninger i Hegra. Arbeidspresset ble ofte stort, særlig oppover dalen og den geistlige betjeningen ble derfor ofte mangelfull. En av de kapellaner som gjorde seg bemerket på den tiden var Caspar Roager. Han kom som kapellan til Stjørdalen i 1734, og var i stadig konflikt med sin sogneprest. Men han holdt sin siste preken i april 1746, og dør den våren (se bind 1, side 116), slik at dette tyder på at det ikke var Roager som underkjente Lars siste gangen. Mistanken går heller mot den beryktede Jens Nilsøn Parelius, som var presten som dominerte dalføret fra 1729 til 1754. Prestedynastiet Parelius var i virksomhet i Stjørdalen som kapellaner og/eller sogneprester i omkring 150 år. I boka om Hegra kirke forteller Jon Leirfall at flere av disse viste liten interesse for sin oppgave som sjelesørger og forkynner. Fattigstell og skolestell ble forsømt. Det var et mørkt bilde som ble beskrevet, og biskopen hadde mange bekymringer for Stjørdalen. Kirkesøkningen var dårlig, ungdommen var vannkundig, det var krangel mellom sogneprest og kapellaner og mellom prestene og bygdefolket, og det var uorden i kirkeregnskapene. Svigersønn til Parelius, Peter Wessel Brown ble kapellan i 1746. Det var kapellanen menigheten hadde mest kontakt med.

Biskop Eilert Hagrup var ikke fornøyd med Parelius. Faktisk ble presten suspendert flere ganger. I hans fravær fungerte Lars Leganger. En skal minne om at det var Eilert Hagrup, den gangen han var sogneprest i Trondheim, som ville bli kvitt sin kapellan (Jens Nilsøn Parelius) i 1729, hvilket gjorde at Parelius ble sendt til Værnes og Stjørdalen. Biskopen påpekte flere ganger hvor ille det stod til i Stjørdalen. Blant annet het det seg: ”Det er ikkun slet bestilt med ungdommens undervisning. Det er meget uskik med almuens kirketienste”. Både de kirkelige tjenester og skoleverket haltet av sted. Skolemestere ble innkalt til Trondheim for å bevise sin dyktighet. Det synes som om dynastiet Parelius var mer interessert i ”business” (hadde minst 12 sagbruk). Trolig fikk ikke Lars Kulås den undervisning og oppfølging han burde fått.
 
I dag er det Sigmund Kulås som driver gården, en gård og familie som heller ikke gikk fri. Hans besteforeldre skulle også oppleve å miste barn. Faren John ble den eneste gutten i familien, etter at foreldrene blant annet hadde mistet to av sine barn (16 og 5 år) med fire dagers mellomrom i oktober 1920. Folket som har inntatt og bebodd Kulås gjennom noen hundre år, har nok måtte slite og betale en høy pris – men på linje med han Lars har de alltid behold tre av de viktigste egenskaper, nemlig vilje, tålmodighet og stolthet.