Internkode:21.11.2008-A
Kilde
Stjørdalens krønike – bind 7 og 8
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

1832  Over Dovre for å ete seg mette

De stod der og myste mot klokkespiret. ”Er det ikke rart at det heter Tofte her også”, sa han Tjøstolv på ni år – han titter bort på de to andre, for å få en bekreftelse på sin iakttakelse – det var jo hjemme det het Tofte. De tre guttene hadde noen dager tidligere forlatt Fron i Gudbrandsdalen, blant annet husmannsplassen Tofteflaten under storgården Tofte – vel vitende om at de kanskje aldri ville få se verken slekta eller hjemplassen igjen. Et tungt valg. Et valg de trolig ikke engang selv forstod. De var kun seks og ni år gamle, men allerede erfarne tjenestegutter som hadde nok med å hjelpe andre. Dagen bestod av kun tre ting: arbeid, arbeid og arbeid. De to brødrene på seks og ni år var husmannsgutter til ei alenemor, faren var nettopp død. Det var ikke rom for andre tanker en det daglige brødet. I kampen mot svart jord, var de nødt til å tape. Alternativet var å spare samfunnet for flere munner å mette. Hva som fikk dem til å gå nordover, er vanskelig å si. Informasjonsstrømmen var ensidig og tillagt kun de kondisjonerte. Småfolket måtte holde seg til drømmene. Tradisjonsfortellinger fra tiden under Napoleonskrigene tilsa at døler vandret nordover til de rike trøndelagsbygder, ja – helt til Bardu og Målselv. Under de siste trefninger med svenskene, samlet trønderne inn mat og klær som de skulle sende etter våre tropper inn i Jämtland. Da troppene ble kommanderte tilbake, valgte trønderne å dra sørover med sin improviserte frivillige intendantur, til de norske tropper som lå ved Kongsvinger og sørover. Derfor kom det vogntog på vogntog gjennom Gudbrandsdalen og Østerdalen. For dølene ble dette signaler om velstand nordpå, en forlokkelse som holdt seg gjennom et par generasjoner.

Polarstjernen hadde tidligere ledet noen til sitt mål – det hadde de hørt om fra Bibelen. Polarstjernen hadde tatt de tre guttungene oppunder Norges tak. Nå stod de på selve høvdingsete, Tofte kongsgård på Dovre. Lite ante de at her hadde Harald Hårfagre bodd gjennom fire vintre. Her hadde han lurt seg vekk fra sin egen garde og ned til Toftemo, til ei samejente som het Snøfrid. Det hadde visstnok blitt fire sønner ut av de turene. Senere samlet han hele Norge til et rike. Brødrene Ola (6) og Torgeir (9), samt Tjøstolv (9) fra et annet Tofte, hadde nok aldri hørt om Harald Hårfagre. De hadde nok med å høre gråten fra sultne småunger rundt om i bygda. Til slutt hadde de tatt den drastiske avgjørelsen om å dra nordover, – senere så vel beskrevet i en roman fra 1984 av Asbjørn Øksendal. Her skildrer han turen og skjebnen til disse guttene gjennom dokumentert sannhet og mye fri fantasi, hvor han blant annet synes å dikte opp ei søster til de to brødrene, Helga – en nødvendig leveliggjøring for å få ettertiden til å forstå. Hva som var den utløsende årsaken til at de dro, vil vi aldri få svaret på. Bestefar til guttene solgte hjemstedet i Flåtå straks før de dro nordover. Kunne plassmangel være en forklaring på at de dro?

Vi skriver året 1832, trolig en julidag – og de tre smårollingene gjør seg klare til den mest strabasiøse etappen på turen – en tur som i og for seg ikke hadde noen forhåndsbestemt distanse eller mål. Lokalbefolkningen i Dovre hadde fortalt guttene hva som lå foran dem for å nå Oppdal. Dovringene er ikke av de som lurer noen. Jordnære og realistiske la de kortene på bordet for smårollingene. Folk hadde tidligere omkommet – selv på sommerstid ved Hardbakken. Navnet hadde en viss mening. Fokstugu hadde sælehus dersom de kom så langt. Avstandene var ikke i kilometer, mil eller timer, men i dagsetapper relatert til været. Guttene var langt under konfirmasjonsalder og noe uforutsigbare. Dovrefjell var urgammelt og nådeløst. Kombinasjonen var uberegnelig.

Da de etter mye stigning og strev omsider kom over Hardbakken, åpnet det seg et panorama jeg selv som barn og ungdom på Dombås fikk oppleve hundrevis av ganger, etter å ha tatt meg opp de samme skogslier. Dovrefjell – selve nasjonalfjellet – lå foran dem som ei kappe, hvor toppen av kronen stakk opp langt der fremme over Grisungen. Snøhetta var ansett for å være Norges høyeste fjell, hvor dronningen fungerte som en veiviser. En må nok gå ut i fra at de ved Hardbakken dreiet ned til venstre mot Nordsetrene eller Skjellsetrene. Her fikk de hvile ut, fikk stukket ut retningen langs den nye veien fra Dombås bort til Fokstugu. Etappen din var heller kort og behagelig, og hvilen i sælehuset utgjorde en god rast for alt slags folk før de skulle legge ut på den to mils flate vandringen mot Hjerkinn. Fjellstuene på Dovre ga trygghet, der de ble gjenreist etter at Motzfeldt 114 år tidligere brente de alle under flukten fra De la Barre under Armfeldts felttog høsten 1718.

Vi forlater de tre unge gudbrandsdølene der inne på Dovreplatået. En skal ikke ha stor fantasi for å kunne se for seg tre smågutter gi seg i kast med naturelementene, og i ettertid vite at de tok seg nordover fra Fron (Vinstra) til Hegra, en strekning på vel 30 mil, inklusivt noen dager i Trondheim. Det var farer overalt. Ikke hadde de mat, dårlig med klær – ikke penger. De var prisgitt andre hvor tanken var rett og slett å tigge eller ”jobbe seg fremover”. Begrensingen lå i høsten. Innen den tiden måtte alt ha ordnet seg. Bård Bjørgnes, direkte nedatstammende fra Ola, forteller meg at det i tradisjonsfortellingen vedrørende familiens opprinnelse heter seg at Ola traff en taterfamilie sør av Dovre, hvorpå han byttet til seg en kniv uten slire mot sine tresko, og at han gikk over Dovre og inn i Trøndelag barbeint. Denne kniven er i familiens eie den dag i dag, men nå med forseggjort slire (se bildet). Historien vil ha det til at Ola senere fikk laget en slire til kniven hos en pasient fra Hognes gård, som en tid var kursted for spedalske.

Hva som skjedde på veien over Dovre, gjennom Oppdal, Rennebu og frem til Trondheim – må vi kun overlate til fantasien. Asbjørn Øksendal har i all sin frodighet utbrodert ulike scenario, både ute på landsbygda og hvordan de hadde det i storbyen. Vi har nok vanskelig for å forstå. På den ene siden blir det så merkverdig når vi tenker på vår egen barndom – eller tenker på hvordan en 6 og 9-åring er i dagens samfunn. På den annen side må vi ikke glemme hvordan småguttene vokste opp først på 1800-tallet. Gjennom flere generasjoner og århundrer var en ”tilnærmelsesvis” dobbelt så gamle sett i relasjon til dagens modenhet og livserfaring. De hadde nok en annen kondisjon, styrke og mot – som gjorde to-tre mil pr. dag ikke så avskrekkende. Men til sammen fratrer likevel ikke vår beundring og forbauselse.

Det som kanskje er mer interessant enn slitet og prestasjonen i seg selv, er spørsmålet om hvorfor de havnet nettopp i Øfstigrenda. Forholdene og mulighetene i Gudbrandsdalen må nok tilskrives deres valg. Men hvorfor gikk de nordover? Og hvorfor helt til Stjørdalen, eller rettere sagt, hvorfor ikke lenger til de kanskje rikere innherredsbygdene? Hva var det som gjorde at de svingte til høyre og østover? Meningen var kanskje heller ikke å ta seg så langt som til Stjørdalen. De prøvde seg nok underveis, men forholdene og vilkårene var nok ganske så kummerlige for de fleste – og det var sikkert andre smågutter ute i samme ærend, nemlig det å få seg ”arbeid”. Gårdene og bosetningene var spredt, folketallet i overkant allerede – med nok munner å mette, så de hadde trolig ikke annet valg ”enn å gå videre”. De jobbet seg fremover, og som nistepakke fikk de sikkert et råd eller to med på veien, hvor mulighetene kunne finnes. Slik tok de seg stadig nordover. Trondheim by var selvsagt litt skremmende, og valget ga seg selv. Men noen måtte ha rettleiet dem. At de hadde tenkt seg på nordsiden av Trondheimsfjorden er opplagt. På den tiden var hovedveien til sjøs. Båt over fjorden eller til Stjørdal. Men guttene kunne ikke unne seg slik luksus. De måtte pent gå rundt. Derfor kom de kanskje til Hell. Stjørdalshalsen og Stjørdal slik vi kjenner stedet av i dag, var tynt befolket. En del bebyggelse langs Værnesmoen, men for øvrig temmelig tomt utenom de store gårdene som i seg selv fungerte som mindre landsbyer. Storgårdene hadde trolig nok arbeidskraft. Det var på Skatval og i Hegra folk bodde. Ja, vi vil aldri finne svaret på hvorfor de havnet i Øfstigrenda. Men et par tankeeksperimenter kan vi gjøre oss. Sannsynligheten er nok stor for at de ville over Stjørdalselva, til Inntrøndelag. De hadde nok forhørt seg om mulighetene for å komme over. De burde derfor være klar over ferja ved ferjemannstugu på Hell. Kanskje gikk de indre led, kom forbi Jonsvatnet, gjennom Mostadmarka og sør av Lånke – og tok seg ”for seint” ned mot elva. Eller var de på leiting østover etter et ”overfartssted”, et sted å komme over elva – slik vi alle har gått og gått når vi har lett i ukjent terreng. Kanskje hadde noen fortalt dem om muligheten til å komme over elva ved Hofstad. Eller var de målbevist på vei mot Hegra? Var det noen som hadde fortalt dem at det lå en del halvstore og mindre gårder en del øst for Værnes kirke. Var det muligheter der? Var det sagbrukene som lokket? Forholdene umiddelbart på nordsida av Dovrefjell var nok ikke så mye bedre (rikere) enn i Gudbrandsdalen. De ble på et vis tvunget nordover og nedover. Oppriktige og ærlige folk fortalte nok at Frosta og Innherredsbygdene var trolig eneste muligheten.

Så sitter de altså en grytidlig julimorgen i skogkanten bak fjøset på Østre Øfsti i Øfstigrenda. Gården ligger sør av Stjørdalselva, ikke langt fra grensa mellom Stjørdal og Hegra. Den gangen i 1832 var det Daniel og Sigrid som drev gården. De var henholdsvis 45 og 39 år gamle, og tippoldeforeldre til dagens eier: Daniel Øfsti (f. 1947).

Tradisjonsfortellinga vil ha det til at bonden på Østre Øfsti den morgenen som vanlig var oppe i firetiden og spiste i lag med drengene sine. Han står ved ene vinduet da han synes å se noe som rører seg i skogkanten bak fjøset. Her hadde de tre guttene overnattet på bakken, i ei seng av barkvister. Daniel og Sigrid henter inn de kalde og sultne guttene, og historien om de som gikk over Dovre for å ete seg mette blir dokumentert. På Østre Øfsti får de tre husmannsungene fra Fron sitt første ankerfeste. Folket på Øfsti hadde både husrom og hjerterom. Først skulle de få guttene på beina igjen, utmagret som de var. Dernest måtte de finne en løsning på tilværelsen.

Det heter seg at Sigrid og Daniel bestemte seg for å beholde den ene gutten, samt utbe andre i bygda om å ta til seg de to andre. Slik ble det kanskje også. Men hvem skulle bli igjen på Øfsti? I følge en annen tradisjonsfortelling heter det seg at de lot de to brødrene få løpe om kapp rundt låven. Den som vant skulle få bli igjen som fosterbarn på gården. En annen avart tilsier at de skulle løpe om kapp bort til smia. Dette er nok mer av underholdende fortellerkunst enn realitet. Selv med ganske bra totalisator ville nok ikke en 6-åring ha store muligheter mot en 9-åring. Så vi får vel ta dette som ”ei god soge”. Ja, det er vel heller ikke sikkert at noen av guttene ble på Øfsti. Så vidt jeg vet finnes det visstnok kun muntlige tradisjoner rundt ankomst og eventuelt opphold i Øfstigrenda. Men så er det nettopp dette med ”tradisjonsfortellinger”. Siden muntlige ”overleveringer” tilknyttet Østre Øfsti og de tre Gudbrandsdølene – har klart seg så godt, må det ligge noe bak. En viss sannhetsgehalt må det være. Vi skal her legge merke til at da guttene fra Gudbrandsdalen kom til Øfsti denne julidagen i 1832, hadde Sigrid og Daniel fem barn. De hadde mistet en toåring i 1829. I tillegg var Sigrid høygravid. Senere fødte Sigrid fire barn, slik at det ble 24 år mellom den yngste og den eldste.

Ola Andersen fra Flåtå i Fron, den yngste av guttene blir konfirmert i lag med sin eldre bror i Hegra kirke høsten 1840. Han gifter seg med Sigrid Brunes i april 1852. Disse får tillatelse til å slå seg ned i Øfstidalen. Ola jobbet som gårdskar på prestegården i Hegra, i sognepresten Gjert Jansen Frich sin tid. Sigrid og Ola får fire barn, hvorav Bortinus ble født den 16.juni 1864. Han blir skomaker og overtar Bjørgneset i mai 1884. Bortinus gifter seg i november 1882 med Petrine Olsdatter Hegresmarken. De får seks barn, hvorpå sønnen Ole Johan Bjørgnes skal føre gården og slekta videre. En av ungene til Sigrid og Daniel på Østre Øfsti  var omtrent på samme alder som Ola, nemlig han Bortinus, som ble Olas lekekamerat og beste venn oppover årene. Denne Bortinus dør i 1851. Da Ola fikk sin egen sønn i 1854, etter å ha mistet sin førstefødte, ble nok denne oppkalt etter Bortinus på Øfsti. Stamfaren, han Ola fra Gudbrandsdalen døde hos sin sønn på Bjørgneset den 30.mars 1907. Ola skulle ha vært slik en kraftkar. Det fortelles at han bar ei kjempestor seng fra Øfsti og opp i Øftsidalen. En gang han satt på do, kom det ei gaupe forbi og ga seg til å gnage på noen slakterester som lå utenfor. Da tok Ola beltereima og slo gaupa i hjel med et svingslag.

Ole Johan Bjørgnes gifter seg med Hanna Mathilde Grønli i 1919, og de får sønnen Bård Harald den 22.september 1919. I dag er det Bård og Hjørdis som bor i kårhuset på Bjørgneset, mens sønnen Rune og hans familie har overtatt det lille bruket. Bård er altså oldebarnet til litj-Ola på 6 år som vandret over Dovre. Litj-Ola var en sterk og seig krabat. Bård har det også i seg – det ligger i genene.

Far til Bård var jernbanemann. Slik ble det med Bård også. Men først var Bård gårdsgutt hos Kjelberg Øfsti fra våren 1938 til 1943. I 1943 kunne Bård fått seg jobb på Nordlandsbanen, men det hadde han ikke særlig lyst til. Han var heldig og fikk seg arbeid som betjent på jernbanestasjonen i Trondheim 15. mai 1943, frem til 47. Da kom han over på bildriftseksjonen, hvor han kjørte buss og lastebil. De siste årene før han ble pensjonist var han kontrollør. De første 12 årene syklet Bård fra Øfstigrenda til Hell hver dag – att og fram for å ta toget til byen. Siden fikk han seg en Opel kaptein, kjøpt av onkel Johan Grønli.

Torgeir ble konfirmert sammen med bror Ola, og skulle da være normalt sett tre år eldre enn vanlig konfirmasjonsalder. Det heter seg også ifølge en tradisjonsfortelling at mor til de to guttene, Berit – var til stede i kirka, og at hun gikk fra Fron til Hegra og tilbake for å se sine sønner bli konfirmerte. Siden så de aldri mer hverandre. Far til de to brødrene hadde som nevnt gått bort kun noen få måneder før de vandret nordover. Hva som skjedde med Torgeir etter ”oppholdet” på Øfsti sommeren 1832, kjenner jeg ikke til. Men det hevdes og dokumenteres at han opparbeidet seg en liten plass under Skårrån i Hegra. Sigurd Røvik har i sin utmerkede artikkel i Handel og vandel i gamle Hegra (2003) påpekt at det var Torgeir som ble igjen på Øfsti hos Sigrid og Daniel. Torgeir bodde fortsatt på Øfsti da han ble konfirmert i 1840.

Torgeir gifter seg i romjula 1850 med Marit Hansdatter (1827-1879) fra Selbu. De bygde seg som nevnt en plass i Øvre Skårrådalen. Etter hvert blir de boende på Mariendalplassen. Deres førstefødte ble født i mai 1850, men får kun 8 dager i denne verden. I august 1851 kommer en ny Andreas, som etter hvert skulle gå under navnet Andreas Trettstykke. Nyårsdagen i 1854 blir Bergitte født. Hun gifter seg med Hågen Smehaugen, og fra disse to nedstammer blant annet familien Ansgar Haugen fra Åsen i Hegra. Ansgar ble født 14.juli 1931, og må sies å være et kjent ansikt med sine 48 år som handelsbetjent i bygda. Familien i Skårrådalen får en datter i 1856, som dessverre dør som seksåring. I mars 1858 blir Mina født. Hun blir gift Gran og har mange etterkommere av seg i Stjørdalen. Thora Marie blir det sjette barnet som blir født i Skårrådalen. Hun gifter seg i juni 1889 med Johan Hammertrø fra Åsen. De to siste ungene er Ane Bergitte, født i 1863. Hun reiste til Amerika. Og så Sigrid til slutt som ble gift med Karl Solheim. Fra ham stammer Anders og Konrad Solheim.

Tjøstolv kom fra Tofteflaten i Fron. Han ble konfirmert i Hegra kirke to år før de to brødrene han vandret sammen med nordover til Øfsti. Senere ble han bosatt på Østerkil, Lilleflor og til slutt i Sondalen. Tjøstolv ble gift to ganger. De fleste av hans barn dør i ung alder. Slekta dør visstnok ut med Kjeberg Brattli i 1953, skjønt Thomas, sønnen til Tjøstolv, utvandret til Amerika i mai 1881. Men 4 ½ måned før det skjedde hadde han og Ellen Pedersdatter Trelstadplass fått ei datter som fikk navnet Ingeborg. Hva som skjedde med henne er noe uklart. Likeså vet vi ikke hvordan det gikk med Thomas i Amerika. Det er derfor
muligheter for at gudbrandsdalsblodet som kom over fjellet i 1832 fortsatt pulserer rundt et sted i verden.

I dag er det mange etterkommere av Ola og Torgeir, ikke bare her i Stjørdalen, men over hele landet. Og det er ikke kun Bjørgnes, Haugen, Solheim, Gran og Myrvang. Det vil være umulig å nevne alle i en slik artikkel. Med moderne datateknikk innen slektsforskning vil nok en interessert sjel kunne lage hele stamtavla ganske så raskt og enkelt.
Som nevnt ble de to brødrene Ola og Torgeir konfirmerte i lag høsten 1840. Det heter seg at presten i Hegra sendte beskjed til mora til guttene i Sør-Fron. Dette med bakgrunn i ønske om dokumentasjoner, som igjen skulle være årsaken til at de to ble konfirmerte samtidig. Dersom mora virkelig gikk fra Gudbrandsdalen og hjem igjen, kan en på den ene siden lure på hvorfor kontakten deretter synes å opphøre. På den annen side kan det tyde på at det ikke var så mange munner å mette der hjemme, slik en skulle tro og som det ofte blir hevdet. Underforstått at Ola og Torgeir ikke hadde fullt av mindre søsken. Etter mora var det kanskje ikke noen eller noe som bandt guttene til Fron. Derfor ble de værende i Stjørdalen.

Skal en forstå historien, må en forsøke å sette seg inn i hendelsen. Ikle deg omstendighetene. Bli en av de det gjelder. Ville eller kunne du gjort det samme da du var 6 eller 9 år? Når du har lest dette, skal du en dag slekta er samlet, ta frem en 6-åring og så en 9-åring. Still de ved siden av hverandre. Sette deg ned i en stol og se nøye på dem. La de for et kort øyeblikk bli Ola, Torgeir eller Tjøstolv. Så skal du forsøke å glemme dagens hjelpemidler, muligheter, kontakter, mat, varme og klær. Hva hadde de den gangen? De to som står foran deg blir så uendelige små i alle henseende. Historien om de tre som gikk over Dovre for å ete seg mette blir uvirkelig – den er ikke til å tro. Men, og det ligger et spesielt MEN her – som vi ikke må glemme. Før i tida var en voksen når en var 12, en døde når en var 40, pluss minus. Slik er det vel visse plasser i verden fortsatt. En skal ikke gå så langt tilbake i historien vedrørende vårt eget land. Levealder og levestandard har forandret seg mest i vår egen tid. Lar en dette ligge der bakerst i hodet når en skal forsøke å forstå hva disse tre guttene gjorde, kan en nok i overført betydning doble deres alder sammenlignet med dagens unge. En 6-åring i 1832 er nok som en 12-14 åring i dag, og en 9-åring som en 18-åring. Smårollingene i 1832 var slitesterke, vant til ”å stå opp om morgenen”. De kunne ”takke for maten”. De klarte seg selv med det meste. Og hvor ofte har vi ikke i vår egen tid undervurdert barns ”evner til å gå”? Vi kjenner til flere redningsaksjoner etter barn hvor redningsledere har lagt opp for små søkeområder. Relaterte barn ble funnet mange mil unna.

Det er lov til å la seg imponere over prestasjonen til guttungene i 1832. Skulle bare mangle! Og den gir ettertanke, mye ettertanke. Samtidig vet vi noe om diverse menneskelige mekanismer. Evnen til å overleve ligger latent hos oss alle. Så også hos mindre unger. Viljen er den beste drivkraften. De tre gudbrandsdølene hadde tatt et valg. Psyken fortalte guttene at det ikke var noen vei tilbake. De snudde seg knapt – foran var det honning – bak lå kun armoda.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *