Kilde
Stjørdalens krønike 5
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

Vi vet at Trøndelag alltid har blitt betraktet som en knyttneve hva gjelder mot, vilje og kraft militærstrategisk, men åpner vi denne knyttneven blir det en hånd, hvor fingrene utgjør vår sårbarhet. Det er fem hovedveier for både angrep og forsvar, nemlig: Lierne, Inndalen, Stjørdalen, Neadalsføret og Vauldalen ved Røros. Hvor ville fienden komme? Fersdalen ble ofte ansett for Trøndelags akilles. Var det derfor best å vente nettopp i selve utløpet av Stjørdalen? Problematikken har vært der i århundrer og fulgt alle generasjoner frem til i dag. Meråkerbanen i 1882 forsterket Stjørdalens strategiske betydning.

Svensk-norsk forbrødring var kanskje kun på overflaten, selv om både lystleirene, 102 mann til Garden i Stockholm som skulle få skolegang, utveksling av bokgave, Schultz-stolen, kroningen i 1873 og andre episoder kastet en viss glans over kjølen. Stjørdalingene likte ikke at lokaldemokratiet ble satt til sides, og at de ikke fikk igjennom at Meråkerbanen skulle gå på nordsiden av Stjørdalselva. Ved åpningen av Meråkerbanen i 1882 møtte da heller ikke ordførerne opp, og under den siste inspeksjonen av hærstyrkene den 27.august 1890 ville Oscar 2 omtrent ikke ut av jernbanevognen sin på Hell. Tropper fra andre land var også her på øvelser, blant annet amerikanere, dansker, sveitsere og sågar russere. Mye skjedde, ikke raskt og markant, men litt i det stille. Små skritt mot 1905.

Det viktige året 1884

 
Allerede den første norske regjeringen som entret Stortinget den 2.juli 1884 skulle legge spiren til det som senere endte opp med Karlstadvedtaket og 1905. Med all respekt for Venstre både før, og nå i våre dager, så har partiet hatt sine splittelser. Splid er ikke alltid forbundet med det folk ser på som det mest tillitsvekkende i øyeblikket, men går en i dybden – vil en se at også den påkjenningen og de belastninger slike interne oppgjør har hatt, virkelig har satt sine merker og kommet – pussig nok – samfunnet til gode. Derfor skal en trolig ikke alltid dømme – for ikke å si fordømme – de partier og grupperinger som har litt uro og støy i sine rekker. Vi må lære oss å håndtere uenighet, og ikke hovere over andres problemer. Alle politiske partier sitter sannelig i glasshus i så måte.

Om høsten det berømte året 1884, ble samholdet innen det første ministeriet satt på en prøve. Det medførte at Ludvig Daae gikk ut av Sverdrup’s regjering. Konflikten gjaldt et ansvarsområde innen det militære. Stortinget hadde så tidlig som i 1881 vedtatt å redusere antall år fra sju til fem for de vernepliktige hva gjaldt innrullering i linjehæren. Vedtaket gikk videre ut på at mannskapene, etter at de hadde forlatt linjen, skulle være rulleført i landvernet i fire år og deretter fire år i en såkalt landstorm. ”Landstormen” var våpendyktige mannskaper utenom de regulære avdelinger, og innkalt til forsvar av bestemte landsdeler. Og øvingstiden skulle forkortes vesentlig. Partiet Venstre ville virkeliggjøre sitt hærprogram. Vekten ble lagt på det unionspolitiske. Ved å redusere linjen, svekket en den delen av hæren som ifølge grunnloven, med Stortingets samtykke – kunne anvendes utenfor landets grenser. Kravet hadde sammenheng med en sterk antimilitaristisk strømning i Venstre, og partiet og regjeringen ønsket å omdanne hæren til en ”folkevæpning”, etter mønster av de frivillige skytterlagene. Denne diskusjonen rundt landstormen skulle senere få direkte betydning for Tønsåsen. Saken ble ekstra tilspisset da blant annet to andre regjeringsmedlemmer støttet Ludvig Daae, blant annet vår egen ”skapstjørdaling” Ole Richter.

Vi vet at militærets makt og generelle forsvarspolitikk ledet sakte, men sikkert frem til kobling mot det utenriksmessige, og det som senere skulle få sin utløsning i selve unionsoppløsningen, nemlig den såkalte ”konsulatsaken”. Svensken og Norgesvennen Adolf Hedin brøt med sine egne, og ønsket å redusere kongens makt hva gjaldt utenrikssaker generelt, samt motvirke den tyskorienterte politikken som preget kongen spesielt. I de utenrikskonstitusjonelle råd var det svensk flertall, og utenriksministeren var alltid svensk. Nå ville Norge ha likestilling. Etter innviklede forhandlinger, ledet av statsminister Richter, kom de frem til det som ble kjent som 15-mai protokollen, hvor regler for det ministerielle stadsråd skulle settes inn i riksakten. Den svenske justisministeren og den norske regjeringen fikk i oppdrag å utarbeide forslag til bestemmelser. Og det er innenfor dette mandatet den berømte setningen ble nedfelt som førte til slik strid og indre uro i den norske regjering, som med stor sannsynlighet førte frem til statsminister Richter’s skjebne. Det het seg: ”….ministerielle saker skal foredras for Kongen av ministeren for de utenrikske anliggender i nærvær av to andre medlemmer av det svenske – samt tre medlemmer av det norske statsråd ”. Norge hadde i bunn og grunn oppnådd likestilling – tre mot tre, men ordet ”andre” imøtekom svensk suverenitet, i det denne formuleringen fastslo at utenriksministeren måtte være svensk. Ole Richter hevdet senere at selveste Johan Sverdrup hadde godtatt denne ”innrømmelsen” under sitt opphold i Stockholm den 11.mai. Sverdrup benektet dette. Det var fortrolige informasjoner fra Richter som Bjørnstjerne Bjørnson senere offentliggjorde etter hukommelsen i en artikkel i VG, og som muligens førte til det tragiske selvmordet. Papirer fremkommet i ettertid viser at både Sverdrup og Bjørnson hadde feil. Ole Richter hadde rett. Men da hadde vår gode nordtrønder tatt sitt liv på ministerhotellet i Stockholm den 15.juni 1888.

Linjeavdelinger sto under felles svensk-norsk kommando, mens vårt landvern og landstorm hele tiden både formelt og reelt sto under norsk kommando. Ønske om å opprette et selvstendig artillerivåpen i Norge, det såkalte ”Posisjonsartilleriet” – hadde nok som baktanke å utgjøre et såkalt dybdeforsvar langs østgrensen (kjølen). Posisjonsartilleriet skulle dels i to: mobile og stasjonære, førstnevnte under feltartilleriet, mens stasjonære (grensefortene) skulle ligge under festningsbataljonen. Og det var viktig, mente norske myndigheter, at posisjonsartilleriet sto under norsk kommando og ikke under den felles svensk-norske kongen.

I 1899 vedtok Stortingets militærkomité en innstilling angående ekstraordinære bevilgninger til forsvaret nordenfjells. Arméen bevilget 340 000 kroner til posisjonsskyts i Stjørdalsområdet. Den Trondhjemske Distriktskommando var ganske så skeptisk til faste skyts, og mente at Landstormen hadde bedre nytte av mobil strategi. At nevnte Distriktskommando likevel ga sin tilslutning skyldes i hovedsak at den trodde et slikt posisjonsskyts kunne gi mannskapet gode treningsmuligheter i fredstid. Dessuten kunne en slik befestning være et brukbart replipunkt (opptaksstilling) i tilfelle retrett. Distriktskommandoen så nok for seg et slikt replipunkt i området rundt Hell stasjon med tanke på kontroll over alle tre ferdselsårene. Da Bjørgen gård kom med i betraktning, til tross for avstanden på nærmere 6 km lenger øst, ble det klart at Tønsåsen kunne bli et velegnet sted. Løytnant W.Johnsen ved Distriktsingeniørens kontor i Trondheim fikk i oppdrag av Distriktskommandoen å utarbeide alternative oversiktskart over Tønsåsen.

Tønsåsen ligger sørøst av Lånke kirke, omtrent 2 km fra Hell jernbanestasjon. Ved århundreskifte var Lånke en del av Nedre Stjørdalens Herred. Lånke ble egen kommune i 1902, for så å bli en del av Stjørdal kommune i 1962. Tønsåsen ligger dominerende til med god utsikt i alle retninger. Dette tilsier at åsen er ganske bratt og stiger til 129 m. Til ulike tider har åsen vært bevokst med glissen furuskog.

Etter at kartene var utarbeidet, ble forslag til kanonstillinger fremmet den 16.september 1899. Som utgangspunkt ble det foreslått 2 batteristillinger á fire kanoner. Lengst nord skulle de sette opp 8.4 cm feltkanoner, mens midt på åsen ville de benytte de mer moderne 7.4 cm kanonene. Det var siktelinjer mot Hell i vest, Skatval i nord og Bye gård øst av Stjørdal. Mot øst stilte man seg også inn på Hegra kirke og Sortesberget. Etter hvert som ukene gikk, kom det inn beskjeder fra Forsvarsdepartementet som medførte en fortløpende vurdering av hvorvidt kun Tønsåsen skulle brukes, eller om også Sortesberget skulle tas i bruk. De ulike høyder på Tønsåsen ble gitt bokstaveringer, og myndighetene ønsket seg så raskt som mulig tegninger, beskrivelser og prisoverslag hva gjaldt veier, kanonskur og ammunisjonshus, men det måtte ikke legges mer arbeid i dette enn nødvendig, og som vanlig var – så skulle alt gjøres så rimelig som mulig. Og det gikk unna i stort tempo. Allerede den 12.januar 1900 sendte fungerende distriktsingeniør Karl Dahl i Trondheim inn overslag for ”Prosjektert Befæstninganlæg paa Tønsaasen i Stjørdalen”. Første alternativ var det opprinnelige forslaget, men utvidet til 5 kanoner på det høyeste punket, mens alternativ 2 var et nedsprengt batteri for åtte kanoner etter ”grubesystemet” med forbindelse bak kanonplassene. Veien måtte ikke være brattere enn 1:6 og med en bredde av 2,5 m, med 5 møteplasser. Veiens kostnader ble beregnet til 12 000 kroner, et ikke ubetydelig beløp på den tiden. Og forslaget tilsa at veien skulle anlegges gjennom Svartdalen.

Distriktsingeniøren anbefalte selv alternativ 2, hvilket må sies å være litt uvanlig – ikke hva gjaldt det forsvarsmessige, men rangeringen av alternativene. Et så dann ”grubesystem” ble anslått til 50 000 kroner. Sentrum for de enkelte kanonplassene lå med minst 10 m innbyrdes avstand. Foran hver kanonplass var det en sirkelbue med radius på 2,5 m. Brystvernhøyden var 90 cm i alle skuddretninger. Fra kanonplattformene gikk det trapper til dekningsrommene. Nede i hvert dekningsrom var det ammunisjonsrom som var 2,3 m lange, 0,95 m dype og 0,8 m i høyden. Det ble foreslått å ha en jerndør (luke) for å beskytte ammunisjonen, samt en steinsatt renne som skulle lede avløpsvannet ut i bakkant. Jeg skal ikke gå i detaljer hva gjaldt øvrige mål tilknyttet batteriet, men opplyse at det også ble opparbeidet utkikksplass i et høyt tre, hvis hensikt var å observere eventuelle nedslag. Å spre kanonstillingen over flere punkter ble ikke anbefalt, men alle kort ble satset på et punkt de refererte til som ”F” – altså det høyeste punktet som dermed hadde muligheter til å dekke alle retninger.

Det ble også foreslått å benytte grus og leire som underlag. Et betongunderlag ville gjøre større skade i forbindelse med rekylen. En vurderte tangbremser for å kunne forminske rekylen. Til slutt kom en frem til at også eldre kanoner burde få montert et plogjern som skulle bremse rekylen.

Distriktsingeniøren rådførte seg med flere instanser hvorvidt bygningen skulle ligge nede i Svartdalen eller i nærheten av selve batteriet oppe på åsen. Ellers ble alle andre bekvemmelighetshensyn vurdert. Forsvarsdepartementet godkjente alle planutkastene den 14.mars 1900, likeledes kostnadsrammen. Arbeidet skulle startes umiddelbart.

Ammunisjonsmagasinet var i bindingsverk, men skulle ha utvendig kledning av bølgeblikk, med tanke på faren for brann. Magasinet skulle være såpass stort at det kunne romme utstyr til 8 kanoner. Beholdningen var 400 skudd pr. kanon. Ei full kasse veide 80 kg. Det skulle monteres lynavledere. Disse planer ble vedtatt av FD den 27.aug 1900. Samtidig krevde FD mer utredning vedrørende kanonskurenes og ammunisjonsmagasinenes plassering. Distriktsingeniør Peter Krefting påpekte den 3.oktober at den tryggeste plasseringen var nede i Svartdalen. Det ble vurdert hvorvidt det var fare for angrep nordfra. Distriktsingeniøren bemerket at den nærmeste artilleristillingen nordover var Bolkanhøyden på Skatval. Dit var det 7,5 km. Det ble vurdert å bygge ut et batteri ovenfor Hell jernbanestasjon foran Gevingplassene. Den 11.desember sendte FD ved Arméstyrelsen instruks til Generalinspektøren om at bygningsplanene var godkjente. Det skal også innskytes at det var visse feider underveis. Distriktsingeniør Krefting ville ha skyts på Gevingåsen. En krangel mellom Peter Krefting og ingeniørgeneral Hansen førte til at Krefting ble dømt til 60 dagers festningsarrest for nedsettende kommentarer om Hansen.

Tegningene vedrørende kanonskurene ble godkjent den 15.januar 1901. Skurene var beregnet for 4 kanoner. Innvendige mål var 5 x 13 m, med takhøyde på 2,3 m. Grunnmuren var i stein Det var trepanel både innvendig og utvendig, taket var bordkledd og ellers utvendig med bølgeblikk. Hvert skur hadde en solid låsbar dobbeltport. Skurene inneholdt 2 depotrom. Det var god plass, fornuftig innredet og ved øvelser i styggvær var skurene tilstrekkelige som oppholdsrom for mannskapene. Landstormbataljonen hadde i tillegg en ordning hva gjaldt innkvartering på gårdene i nærheten.

For å ikke vekke unødig oppsikt, ble ikke anbudene offentliggjort i pressen. Distriktsingeniøren sendte både tegninger og beskrivelser til ulike entreprenører. Det ble pålagt å vise diskresjon. Byggmester H.Kunig hadde det beste tilbudet på ammunisjonsmagasinet, totalt Kr 2 350.- senere justert til 2 120.- Anbudet som ble antatt og kontraktfestet for kanonskurene, kom fra byggmester E.H.Olsen i Trondheim. Pris: Kr 2 940.- pluss eventuelt tillegg på Kr 75.- for maling utvendig av begge skurene.

Status pr.12.juni 1901: Det var fullført vei opp til anlegget fra bygdeveien mellom Lånke kirke og Elvran kapell. Veien kalles i dag for Dybvadsveien. De 2 kanonskurene ble plassert ca. 400 m nedenfor, og dermed omtrent 50 m lavere enn selve batterianlegget. Det var nå en bestykning på 8 hurtigskytende feltkanoner, og standplassene hadde fått grusunderlag slik de første planer og tegninger tilsa. Hver kanon hadde sitt håndammunisjonsmagasin, som rommet 70 patroner. Og som planen innledningsvis tilsa, så ble det etablert ammunisjonslager som kunne romme 400 kasser. Og det ble opparbeidet utedo (latrine) med pissoar, samt en brønn på 3 x 3 m. På dette tidspunktet var ikke kommandoplassene ferdige.

En kommisjon ble oppnevnt av Generalfelttøimesteren i Kristiania, T.O.Klingenberg. ”Kommisjonen for besiktigelse og mottak av anlegget” besto av sjefen for 3. Feltartillerikorps, oberst Lund og sjefen for 3. Feltartilleribataljon av Landstormen, oberstløytnant Thane. Den 15.oktober 1901 ble besiktigelsen holdt, og anlegget ble formelt overlevert til 3. Feltartillerikorps.

Kort tid etter overdragelsen, kom det inn noen betenkeligheter fra Distriktsingeniøren. Han var bekymret for høyre fløy, som han mente ikke var tilstrekkelig sikret. Og istedenfor å gå til det skritt å bygge ytterligere batterier på Tønsåsen, mente Distriktsingeniøren at det ville være bedre investering å bygge et batteri ovenfor Hell jernbanestasjon. Denne ville kunne forsvare jernbanen, samt fungere som replistilling for Tønsåsen.  AR3 fikk gjennom sin landstormbataljonsjef i 1901 ansvaret for å utarbeide ”detailleret Opsetnings- og Mobiliseringsplan for Position paa Tønsaasen”, og herunder en plan for lagring av bekledning, utrustning og bevæpning for en styrke på i alt 86 mann.

I Stortingsvedtak den 27.mai 1902 ble det bestemt at Posisjonsartilleriet skulle settes opp av 5 kompanier, hvorav ett i Trøndelag. Tønsåsen i Stjørdalen ble valgt som stillingsområde. Til tross for at Stortinget først gikk inn for å opprette bataljonen fra våren 1902, ble det faktisk iverksatt rekruttskole for mannskapene så tidlig som sommeren 1901. Her var man føre var. Allerede før den tiden hadde det blitt gjort mange viktige og avgjørende forberedelser. Nordenfjells ble det planlagt: 4 stk 7,5 cm kanoner og 12 stk 8,4 cm, pluss 20 ammunisjonsvogner.

Det var dårlige muligheter til å lagre vedlikeholdsutstyr, og Generalinspektøren ga tillatelse til at det i 1903 ble bygget et redskapskur. Det regelmessige tilsynet og vedlikeholdet ble gitt til Johan Stenvig, som allerede fra 1900 hadde hatt et midlertidig oppsyn med området. Han bodde på Huus, et bruk ved siden av Leksa sitt utløp i Stjørdalselva, rett nord for Lånke kirke. John Stenvig var født den 18.april 1854 (d. 1928) og var ”kommandersergeant ved Trondhjems 4. Linjekompani”. Det ble bevilget kr 100.- i årlig utgift til oppsynstjenesten. Så fulgte en diskusjon om hva en kunne forlange av oppsyn, det være seg snøfrie veier eller ikke. Feltartilleribataljonen foreslo at oppsynsmannen skulle inspisere anlegget ca. 4 ganger pr. måned, omtrent en gang i uken. Han skulle hver måned sende inn rapport om inspeksjonen. Instruksen tilsa seks ukers gjensidig oppsigelsestid, og stillingen burde innehas av en offiser med bosted i Stjørdal. Johan Stenvig ble formelt tilsatt høsten 1901. Oppsynsmannen gjorde det meste av mindre vedlikehold selv, men hadde bemyndigelse til å leie inn forskjellige håndverkere, slik han gjorde høsten 1903 da ene grunnmuren sank betraktelig og måtte repareres.

Det var generelt dårlig med instrukser for Tønsåsen. Men siden andre festningsanlegg ble anlagt samtidig, jfr. Sarpsborg, Fetsund og Langenes (Glommalinjen) – ble instrukser derfra brukt hva gjelder lagring og tilsyn av ammunisjon, inkl. temperaturavlesninger og lufting av magasiner. På varme dager skulle lukene (lufting) åpnes mellom 12:00 og 15:00. Oppsynsmannen måtte med andre ord være ganske fleksibel og tilstedeværende i nærmiljøet. Han kunne f.eks ikke være borte fra sitt faste oppholdssted mer enn 48 timer, og han måtte til enhver tid informere Distriktsingeniøren hvor han befant seg.

Oppsynsmannen fikk i oppdrag å sørge for at hele anlegget ble gjerdet inn. Det ble beregnet gjerder alle steder unntatt der fjellet i seg selv var så bratt at det dannet en naturlig hindring. Kostnaden til inngjerding beløp seg til kr 500.- Gjerdet skulle være et såkalt ”Page Fence”, hvilket betydde stålnetting med piggtråd opp på. Da arbeidet med gjerde kom i gang, ble det behov for hele 3 grinder. Nettingen og piggtråden ble bestilt helt fra firma Ulrik Rosing i Kristiania (gjerdet 150 cm høyt, 8 cm med piggtråd).  Hele regningen for inngjerdingen kom på kr 911,31.

Forsvaret hadde kun innhentet tillatelse til å ferdes i området. Snart meldte det seg spørsmål og behov for avståelse av grunn, altså skjøte. Eieren, Oluf Josiasen Lunke hadde gått med på at det skulle kunne anlegges vei og kanonplasser. Den 8.mai 1900 fremsetter grunneieren sine krav og prisforlangende, men han dør denne sommeren før papirene var i orden. Men neste bruker: Josias Olufsen Lunke og Forsvaret kom til enighet, og kjøpekontrakten ble tinglyst 16.desember 1902. Før den tid hadde skyldsettingsforretning funnet sted. Hovedskjøte ble undertegnet den 3. desember 1902. Kjøpesum: kr 838,50 i tillegg kom skade- og ulempeerstatning pålydende kr 240.- Det innkjøpte området, med en 688 m lang vei og møteplasser ble på 16 770 kvm (16 mål), og det offisielle navnet ble: Tønsaasen Batteri.

Et merkverdig forhold oppstod. Utbetalingen av kjøpesummen fant ikke sted før den 6.november 1903, hele fire år etter at den første avtalen mellom grunneier og militæretaten ble inngått. I kjøpekontrakten sto det ingenting om renter, så selgeren fikk trolig ikke renter for årene som hadde gått før utbetalingen fant sted.

Distriktsingeniøren ansatte en ingeniør, Olaf Knoph – som bodde i Lånke, til å ta seg av arbeidet ved anlegget. Mannskapet til de forskjellige akkorder kom også fra nærmiljøet, skjønt en informant har fortalt at det også var svenske anleggsarbeidere i arbeidsstokken!

Arbeiderne var inndelt i tre grupper:

i)    Daglønnere            kr 3.60 pr. dagsverk
ii)    Akkordarbeidere            kr 2,60 pr. dagsverk
iii)    Hest og mann            kr 4,70 pr. dagsverk

Arbeidsdagen var fra 06:00 til 18:00. Første sommeren deltok mellom 40 og 80 mann. I tillegg til ingeniør Knoph, var følgende med i ledelsen: Sersjant Sakshaug – oppsynsmann med arbeiderne med daglønn på kr 2. Oppsynsmann Hofstad hadde kr 3.- pr. dag. Knoph sin lønn ble forsøkt høynet til kr 200.- pr. mnd, pluss et marktillegg (ødemarkstillegg) på kr 3.- for hver dag han var utenfor Trondheim i byggeperioden. Sommeren etter, da gjerde skulle opp, ble det satt opp på tre dager (30 timer) til kr 3.- pr. dag.

Tønsåsen ble en berikelse for lokalsamfunnet. Det ble en del årsverk. Forsvaret ekspanderte kraftig i dalføret. Skarpskytterfeltet Sigertmo ved Veiseth i Elvran (Leksdalen skytefelt), geværskytefelt på Frigården og Værnes ble utvidet. Alt dette ga ringvirkninger. Samferdselen økte, blant annet ble jernbanen Hell-Sunnan etablert.

Feltartilleriets nye utstyr på Tønsåsen var ansett som det mest avanserte i Europa på den tiden. Under forsvarsminister Stang (1900-1903) ble det et stort behov for trening av den stadig økende offisersstaben.  I et brev datert den 13.oktober 1911 går det frem at bataljonene i tidsrommet 1902 – 1910 hadde 4 stk 8,4 cm og 4 stk 7,5 cm kanoner og 8 ammunisjonsvogner (altså langt mindre enn de planlagte 16). Kanonene kom nok aldri i bruk, men ble pusset hvert annet år.

Unionsoppløsningen i 1905 reduserte ikke Posisjonsartilleribataljonens betydning, men likevel var det helt klart at forberedte batteristillinger alene ikke var nok til å holde svenskene unna dersom de angrep. Nye festninger var nødvendige, det var alle militære autoriteter enige om. Derfor ble det allerede høsten 1905 nedsatt en ny befestningskomité som skulle ta for seg utbyggingen, samtidig som det ble lagt fram en proposisjon om en fullstendig reorganisering av Hæren våren 1906. I august 1908 vedtok Stortinget at det skulle bygges befestninger i Trøndelag, og grunnlaget og historien til Ingstadkleven fort og Værdalens befestninger begynte. Øyanmoen og Leksdalen skytefelt ble tatt i bruk i 1895, mens Frigården kom på militære hender i 1899. Ingstadkleven fort (Hegra festning) ble påbegynt i 1908, veien opp til anlegget ble ferdigstilt i 1910.

Som tidligere nevnt bygger det seg opp en stemning allerede under dannelsen av de norske partier, som gir signaler om at før eller siden så vil unionen sprekke. Flere forhold kom til overflaten med jevne mellomrom. Forholdet mellom den norske regjeringen ved statsminister Steen og Oscar den 2 var temmelig anstrengt i perioden 1891 – 93. Kongen beskrev de to årene ”som grusomme”. Partiet Venstre gjør ikke forholdet bedre da de i 1898 programfester kravet om det rene norske flagget. Og så ruster Norge opp ved å bygge skanser. Da Tønsåsen var godt i gang, og stadig var på agendaen bevilgningsmessig, synes det som om kongen ikke registrerer viktigheten og faren for en viss symbolverdi. Kong Oscar protesterte i første omgang ikke mot bevilgningene, men i desember raste han over befestningsplanene og uttrykte senere: ”Befæstningssagen i det Nordenfjeldske har voldt mig Sorg og Bryderi”. Tønsåsen fyrte godt oppunder det svenskene etter hvert anså for å være provokasjoner. Svenskene kom ut av ballanse, Tønsåsen bandt opp ”svensk tankegang” (ressurser). Det gjorde ikke saken bedre at forsvarsminister Peter Holst fra Verdal ble avløst av den mer aggressive Georg Stang, kommandanten på Agdenes.

Oberst Georg Stang ble utnevnt til forsvarsminister i Johannes Steen’s annen regjering. I ettertid er Stang blitt stående som selve symbolet på den forsvarsvilje som førte frem til løsrivelsen fra Sverige. Stang sørget for at det ble etablert nye festningsverk langs den sørlige riksgrensen. Dette var såkalte lette sperrefort, jordvoller med forsterkede kommandorom og forbindelsesganger. Nå trodde nok heller ikke Stang at disse byggverkene kunne stanse en svensk offensiv, men han regnet med at de ville oppholde inntrengeren en stund og binde opp styrker slik at norsk mobilisering kunne gjennomføres. Den militære strategiske verdien vedrørende grensefestningene, inkludert våre egne her i Midt-Norge, blant annet Tønsåsen og Hegra, har vært omstridt – og det med rette. Flere festningsanlegg har vel vært mer eller mindre bortkastet, og fått en litt for rosende omtale betydningsmessig, hvor vel Nidarholm (Munkholmen) må karakteriseres som en bortkastet investering. Men – og det er et stort MEN: En må ikke se bort ifra den betydelige psykologiske virkningen flere av disse festningsanlegg og skanser har hatt, for de som kjempet videre og for de som kom etter. Likeledes det faktum at enhver forskansning gjennom sin heraldikk (vaiende flagg, banner, merker) alltid har utløst en genetisk, nesten ulogisk og urasjonell utøvelse hos motparten, både politisk og militærtaktisk. Ingen kan tåle å se noe vaie der oppe. Det blir som ”en rød klut”. Så for å holde oss i ordspråket, ble Tønsåsen selve symbolet på ”lita tue som kan velte stort lass”.  

Et lite sidesprang: Kampen om Hegra, kampene om festninger, beleiringer, inntakelser av slott og brohoder – dreier seg ikke om fornuft, klokskap, logikk, helter eller dåder – det dreier seg om noe som ligger i våre gener, noe nesten uforklarlig motstridende, nemlig drivkraften under vårt felles våpen, det sterkeste våpen som finnes, nemlig merket, heraldikkens betydning: flagget og fanene. Gi meg et eksempel i historien på meningsfulle og betydningsfulle kamper om slott, festninger, øyer etc. Hvorfor ofre så mange mann for så lite? Kunne de ikke bare sulte i hjel der inne? Nei, for det ligger i vår natur at vi kan ikke tåle å se et heraldisk våpen, altså et merke, et flagg, en fane, som blafrer i vinden der oppe. Det må ned – koste hva det koste vil. Meningsløst! Men hvem har sagt at krig er meningsfullt. Det er flagget og heraldikkens merke som våpen som betyr noe. Uten dette har ingen noe å kjempe for – ikke engang i fredstid. Vi må samles under en felles fane. Derfor var Hegra også så betydningsfull, og så heltemodig – et forbilde og vekker for de som kommer etter oss. På samme måte med vårt kommunevåpen. Ikke like logisk og riktig, isolert sett – det heller, kanskje – men når vi nå engang har det, så binder det oss sammen – gir oss stolthet og verdighet. Ingen skal få tukle med merket vårt. Vi minnes Per Sivles ”Tor Foleson”: ”og det er det store, og det er det glupa, at merke det stend – om mannen han stupa”.

Oberst Stang fikk også innkjøpt 140 hurtigskytende kanoner av en helt ny type fra Ehrhardts våpenfabrikk i Düsseldorf, og flåten ble styrket med to nye panserskip. Norge var på vei – landet samlet seg til noe som måtte komme. Spørsmålet var: Ville det holde med kun politiske løsninger?

Det var nok ulike oppfatninger hvorvidt Norge var sterk nok til å rive seg løs fra Sverige i siste halvdel av 1800-tallet. Flere saker provoserte frem klare motsetninger. Store statslån ble tatt opp med tanke på ekstrabevilgninger til Forsvaret. Primært ble festningsanlegg sørpå langs grensen å anse for å ha størst betydning, men med tanke på tidligere kriger oss granneland i mellom – og Stjørdal som viktig knutepunkt – ble det gitt en viss form for prioritet til planer for det som skulle bli Tønsåsen batteri.   

Mens diskusjonen om konsulatspørsmålet førte til at svenske stadsråder kom og gikk, ga det samtidig et sterkt signal om at unionsoppløsningen var like rundt hjørnet. I 1903 mente oberst Stang at det var gunstig å ta en væpnet konflikt med Sverige i og med at svenske militære styrker var under reorganisering som følge av den nye forsvarsordningen fra 1901. Alle var klar over at Norge i det lange løp ikke kunne tåle en kappopprustning med den større og rikere unionspartneren. En burde slå til nå, hevdet Stang. Men situasjonen ble vedvarende spent, og til tross for Karlstadforliket i september 1905, ble det mobilisert fra begge hold. Da overenskomsten ble undertegnet den 23.september ble spørsmålet om grensefestningene avgjort i svensk favør, idet alle festningsverkene i en ”nøytral” sone langs grensen i sør skulle
nedlegges og demoleres, med unntak av den eldre delen av Fredriksten festning – og visstnok Kongsvinger.   
 
Norsk/svensk forsvarsplanlegging hadde alltid tatt høyde for at en fiende kunne angripe Norge gjennom Sverige. Argumentet var noe tynt, i og med at forskansningene i Boden skulle ivareta dette. Kongen ville derfor kun godta skanser i Stjørdalen hvis de utelukkende var ment som en foranstaltning mot andre enn Sverige. På dette tidspunktet blusser det opp strid rundt hvem som skulle lede det norske forsvaret, den såkalte ”generalstriden”. Det ble inngått kompromisser, og på et vis forsvant Tønsåsen en stund av agendaen. Tønsåsen ble etter hvert ikke ansett som grensefestning, og ble heller ikke noe stridstema under forhandlingene i Karlstad høsten 1905.

Mobilisering økte faren for ytterligere eskalering. Norge hadde gjort sine militære disposisjoner ved innføringen av allmenn verneplikt i 1876, og ny hærordning i 1887. Flere offiserer anså en mulig seier ut av en væpnet konflikt, hvor de planla at landstormsoldater skulle operere som partisanstyrker foran linjene med små giftige angrep mot svenske tropper. I ettertid kan en kanskje være glad det gikk som det gikk. Norge hadde kun 76 000 mann mot svenskene sine 170 000 mann. Sverige hadde 11 skip, Norge 4. Ingen av landene hadde noe særlig etterretningsvesen. Men dette tok seg opp tidlig i 1905, hvorpå blant annet Sverige hadde 5 britiske offiserer som spioner i Norge, – utkledde som turister

Kravet om eget konsulatvesen ble reist av Venstre under valgkampen i 1891. Argumentet for eget konsulatvesen hadde sitt utgangspunkt i tollpolitiske spørsmål og Norges særskilte behov som en stor sjøfartsnasjon. Men bak lå en langt større dimensjon: nemlig eget utenriksstyre. Sigurd Ibsen (sønn til Henrik Ibsen) ville skille konsulatvesenet fra utenriksstyret. Det kom til drøftelser på dette planet, og stemningen og forholdet mellom Norge og Sverige var riktig så godt, bedre enn på mange, mange år. Året 1903-04 ble kalt: Indian Summer (Stille før stormen).

Men så overtar Christian Michelsen regjeringsmakten, med basis i kun en programpost: norsk konsulatvesen. Saken om eget konsulatvesen løser på sin måte opp unionen, hvorpå Stortinget fatter sitt vedtak den 7.juni 1905. Da kongen nektet å sanksjonere konsulatloven den 27.mai 1905, nedla regjeringen sine embeter. Kongen avslo å innvilge statsrådene avskjed og begrunnet det med at han for øyeblikket ikke så seg i stand til å få dannet en ny regjering. Høyre ville ikke danne regjering. Stortinget trakk da den omstridte og dramatiske slutningen at kongen hadde avsatt seg selv. Som følge av dette anså Stortinget union med Sverige for oppløst.

Jussen bak vedtaket har nok aldri vært særlig overbevisende, verken på jurister eller andre, knapt nok i samtiden og enda mindre i ettertiden. Det var et kupp. Det kan sikkert diskuteres opp og ned både hva gjelder det statsrettslige og folkerettslige, med basis i Riksakten fra 1814 og Kieltraktaten, – men det blir som om en skal vente på om fallskjermsoldaten skal få lande før en skyter!

7.juni vedtaket ble i Sverige ansett for ulovlig og revolusjonært. Den 10.juni protesterte kongen, og i trontalen til Riksdagen den 23.juni gikk kongen inn for unionsoppløsing. Kongen gikk også imot våpenmakt mot Norge. Kongefamiliens moderate linje spilte en viktig og kanskje avgjørende rolle for at konflikten endte på en fredlig måte. Oscar den 2 var ingen populær mann i Norge. Trolig ble han et offer for de følelser som var i omløp. En skal minne om at kong Oscar har vært en av de som har sittet lengst på tronen, samt den som desidert var mest i Norge, og derfor kanskje er den eneste unionskongen som har oppfylt sine forpliktelser i så måte.

7.juni vedtaket førte til heftig møtevirksomhet, enkelte raslet med sabelen og 50 000 svensker ble innkalt til rep-øvelse dagen før forhandlingene i Karlstad. Noen vil ha det til at svenskene mobiliserte, mens andre hevder at rep-øvelsen var en for lengst planlagt og rutinemessig affære. Karlstadforliket resulterte, som tidligere nevnt, i at grensefestninger, unntatt Kongsvinger og den eldre delen av Fredriksten festning, måtte demonteres.

Forhandlingene i Karlstad hadde 4 hovedstridspunkter:

1. Fjerne festningsanlegg langs grensen.
2. Demilitarisert sone.
3. Svenske reinsamers beiterett på begge sider av grensen.
4. Regulering av vassdragene, vetorett for begge land.

Førstenevnte var ikke et forhold av militærstrategisk betydning, men mer et krav for å gjenopprette Sveriges ære. Stormaktene presset på, og russiske, franske og britiske myndigheter appellerte til at svenskene skulle frasi seg kravet om å rive festingene på norsk side. Men festningene ble fjernet innen 8 måneder under kontroll av en internasjonal kommisjon. De respektive to landene reduserte sine styrker til 4 700.

Det er interessant å merke seg at samespørsmålet på nytt ble en viktig faktor, slik det har vært mange ganger både før og siden, og sågar vært en utløsende faktor for krig, ref. Kalmarkrigen 1611-1613.

1905 var et urolig år for svenskene i alle henseende. Landet skiftet statsministere fire ganger det året. Unionskrisen gikk mot et klimaks. Nå eller aldri: Derfor hadde den svenske regjeringen og kongefamilien allerede før 27.mai – da kongen nektet å sanksjonere lovforslaget om norsk konsulatvesen – diskutert å tilby Norge abdikasjon og unionsoppløsning uten noen betingelser. Men sterke krefter i Sverige ville det annerledes, og mente at et passende vederlag for tapet av unionen kunne være avståelse av området fra Trøndelag og nordover – eller alt land frem til Glomma.

Vi kjenner så til hvordan Norge forholdt seg til valg av egen konge, etter at Sverige avslo en henvendelse til Bernadotte-slekten. Danskeprinsen ble derfor tilbudt vår trone, og entret Norge en sur og grå novemberdag i 1905 som Håkon den 7. Kroningen av vårt nye kongepar fant sted i Nidarosdomen den 22.juni 1906, hvilket var 375 år siden sist Nidarosdomen ble brukt i sin helhet (1531: brann). – Men før alt dette hadde vi hatt to avgjørende folkeavstemninger. Den første den 13.august for å gi myndighetene ryggdekning, hvorpå 368 208 (eller 368 211) stemte for unionsoppløsningen og 184 mot. 4 000 svensker hadde stemmerett i Norge. Ikke engang de satte seg imot unionsoppløsningen. I Trøndelag var det 11 som var imot unionsoppløsningen. I Stjørdal var det 1, nemlig Ole Hegre, fra Hegra gård. Se bind 4, side 32. Kvinnene hadde ikke stemmerett, men 244 765 kvinner skrev under på et opprop til støtte for unionsoppløsningen. Her var Fredrikke Marie Qvam og Gina Krogh svært aktive. (Det var bror av fru Qvams bestefar som bygde nåværende hovedlåna på Værnes Hovedgård). 

Deretter kom en ny folkeavstemning den 12. og 13.nov 1905 (85 % oppmøte), hvorvidt vi skulle velge kongedømme eller republikk. 259 563 stemte for kongedømme, mens 69 264 ønsket republikk. Carl (Håkon den 7) ønsket også en slik folkeavstemning. I Trøndelag var det 17 331 for kongedømme, og 7 617 for republikk. I Stjørdal var tallene: 763 for kongedømme, og 343 for republikk. Følgende kommuner i Trøndelag hadde flertall for republikk: Røros, Haltdalen, Verdal, Stod, Sparbu, Beitstad, Snåsa og Overhalla. 

På et vis var det tre fronter under diskusjonen om styreform. Republikanere, monarkister og taktiske monarkister. Christian Michelsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen var republikanere som til slutt skiftet syn. De skjønte at skulle de få fred og ro med det resterende Europa, hvor kun Sveits og Frankrike var republikker, og hvor kongehusene var nært beslektet over landegrensene – ville det være mest fornuftig å velge monarki på daværende tidspunkt. Dette falt enkelte tungt for brystet. Flere hevdet det merkverdige i at landet avsatte en konge, og i samme åndedrag ville innsette en annen fra samme familie.

Unionsoppløsningen med Sverge var på sitt vis en merkelig ”revolusjon”. Stortinget var nok villig til å gå til krig for å få oppfylt norske ambisjoner. En voldelig løsning diktert av ultranasjonalistiske og heroiske motiver, eller forårsaket av uhell eller misforståelser, kunne lett blitt resultatet. Men for en gangs skyld pekte både strukturelle og politiske faktorer i retning av en løsning i alminnelighet, hvilket skyldtes at det her ikke var snakk om minoritets og separasjonskonflikter. Unionsoppløsningen med Sverige er derfor unik på mange måter, og kanskje en av de få, for ikke å si den eneste ”revolusjon” eller ”kupp” uten blodutgytelse.

Oscar sa fra seg retten til den norske kronen den 26. oktober. Først da anerkjente stormaktene Norge som full suveren stat. Russland var på denne tiden i krig med Japan. Russland så på en unionsoppløsning som en svekkelse av Sverige, arvefienden gjennom 16- og 1700-tallet. Flere land knivet om innflytelse i koloniene. Stormaktene presset derfor på, de hadde for tiden nok med sitt og ville opprettholde Norden som et fredlig hjørne. Russland var den første stormakten som anerkjente Norge som selvstendig stat. England var det første landet som sendte en diplomat. 

Lenge etter at unionen også formelt var oppløst, fortsatte svenske legasjoner og diplomater å ivareta norske interesser. En uformell avtale mellom norske og svenske myndigheter sørget for at konsulatfellesskapet ironisk nok ble det siste unionsbåndet som brast.

En 6 dagers øvelse ble avholdt på Tønsåsen i 1911 ( 7.aug – 12.aug). Denne ble ledet av kaptein Dons, som måtte fremme forslag om underbringelsen, hvis utgifter til øvelsen ikke skulle overstig kr 400.- Øvelsen bestod av 32 mann. Styrken ble innkvartert på Rødde Østre hvor den ankom den 6.august klokken 18:30. Dette var trolig første øvelsen på Tønsåsen etter at Feltartilleriet overtok ansvaret for festningsverket.
Den 10.juni 1914 innskjerpet regimentet at soldater enkeltvis ikke hadde adgang til batteriet på Tønsåsen, men når flere var ledsaget av et befal, kunne dette normalt aksepteres ved henvendelse til regimentet. Av en rapport fra 1914 går det frem at Tønsåsen befestning og telthuset ved Værnes kirke var inspisert og at samtlige karabiner ble pusset og smurt, samt at kanoner og annet materiell ble ettersett. Maskinbygningen var i god stand, heter det.

Tønsåsens forsvarsmessige betydning ble avsluttet – paradoksalt nok – i 1940 da krigen kom. AR3 benyttet Tønsåsen som sammendragningsområdet for ett batteri og mot slutten av 1970-årene ble det avholdt kadreøvelse i området for blant annet å nytte stedet for direkte skyting mot Værnes flyplass, altså trene nærforsvar av Trondheim Lufthavn. Senere har det også vært mindre rep øvelser. En kan ikke utelukke at Tønsåsen i fremtiden kan bli et viktig punkt innenfor vår tids nye trusselbilde, som brohode for antiterrorgrupper. Kanskje vil Tønsåsen likevel en dag få sin berettigelse som et strategisk forsvarspunkt!

Tønsåsens rikspolitiske betydning utartet seg som en rolle innenfor kompromisset mellom Steens venstreregjering og kong Oscar II sommeren 1899. Batteriet rettet sine kanoner mot øst, og hvorvidt de var ment som forsvar mot svenskene eller angripere som kom via Sverige (russerne), beror på den diskusjonen og de argumenter som til enhver tid var oppe til debatt – og som utviklet seg i takt med de strømninger som førte frem til unionsoppløsningen.
Tønsåsen markerte etter hvert et brudd mot trusseloppfatningen i Trøndelag, hvor en antok at Norges østgrense var beskyttet gjennom unionen. Tønsåsen ble ”bensin på bålet” da enkelte kretser begynte å anse Sverige som mulig fiende – og planla militære tiltak deretter. Oscar II sitt raseri reflekterte at Tønsåsen var et nytt og viktig skritt mot 1905.

Kilder:  Tønsaasens batteri i Stjørdalen, Mary Bodil Kjelsaas 1988. Norges Historie, Knut Mykland 1976. Morten Nordhagen Ottosen.