Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Badeliv

Joda, det fantes da muligheter om søndagene den gangen også, selv om folk flest ikke hadde bil.
Lian ble jo etterhvert litt av et utfartssted for trondhjæmmerne. Og for andre også. For turistene. "Bymarkas perle" stod det i annonsene.

Gråkallbanen ble ført frem dit ganske tidlig i 30-årene, og da ble det jo enkelt å komme dit fra byen. På de fine godværssøndagene var det fullt av folk og telt på hele den store gressbakken fra vannet og langt oppover. Både badende og andre som ville ut av byen på sånne fine dager. Derfor er det mange av oss som har minner om sommer, sol og bading der oppe. Kort sagt:
Sommersøndag på Lian i 30-åran.

–    ”Å Mamma, de’-e så varnt at!” Klaga ongan.
–    ”Kainn vi itj fær nånn steds å bad?”
–    ”Itj å mas nånn! Di sjer da væl at æ har itj ti’ te å færut i dag når de’-e lørdag. Å hainn Pappa e itj komme hjæm fra arbei’ heiller einno.” Sa a, Mora.
–    ”Veinnt te hainn kjæm hjæm, så ska vi spørr’n om vi itj kainn fær-ut nånn steds å bad imorra når de’-e søndag. Hvis de’-e finvær da å,” la-a te.

Sønda’n vart de’ finvær.

Kor vi ska fær hæn? spurt ongan. — Kainn vi itj fær te Lian, så får vi kjør Gråkaillbanen å?
Ja, så blei de’ Gråkallbanen te Lian. Heile fammiljen gikk i samla tropp te Olavsgata me’ foill opp-pakning. Der kava dæm sæ inn gjænnom vogndørren i trængsel for å fåsæ sitteplass. Va-itj så ænkelt de’, me’ aillt de’ som dæm hadd-me’-sæ. Mora træmsa på gamle pledd å ainna som dæm skoill ha te å sitte på. Faren me’ ryggsekk som va næsten sprængt av tærmosa me’ kaffe te voksnan, å me’ saftflaska te ongan. Å påsmurte brøsjiva i mængda. Ja, for de’ va kjølig kor soilten dæm blei når dæm bada å solt-sæ. Å dæm mått hoill-ut da’n å, syntes dæm, når dæm først hadd kosta på-sæ herre tur’n me Gråkaillbanen å de’ va lånt finvær.

Jo da. Mora hadd sørga for mat nok, ja. De’-va digre hjæmbaktbrøsjiva me mysost som sveitta å smeilta i solvarmen. Å me spekkepøls som tørka inn å krølla-sæ i kaintan. Å skorpa på brøsjiva blei hard som kavring ætter nånn tima i sola. — Men de’-va-itj så farlig de’, syntes dæm, både voksnan å ongan, de’-va godt læli å ta-sæ ei brøsjiv enler fler når’n komm-opp ætter badinga.

Da dæm komm-fræm te Lian me’ Gråkaillbanen, va-de et yrende liv fra stasjon’ å heilt ne’ te vainnkainnten. Å uti vainne’ å. Einda de’-va-itj så kjølig langt utpå da’n. Folk mått vær ti’lig ut sånne finsøndage hvis dæm itj skoill vær nødt te å stå ailtfor læng i kø neri Olavsgata. Å hvis dæm skoill grei å få-sæ ein orntlig plass i sola på græssbakken ne’ me’ vainne’. Va-itj så sikkert at de’-va nånn ledig soleplass ne’me’ der, næi. Mått kainskje ta te-takke me’ plass længer oppi bakken.

Når familjen hadd slått-sæ-ner på gammelkåpa te Mora, å de’ gamle plædde’ ætter a Bæstemor, så byinnt ongan å mas.

Å Mamma! Æ e så tørst at æ kainn næsten itj å snakk, sa eine ongen.
Åsså e-æ så soilten, sa ainnern. Eiller va de’ tredjen?

Veint no litt da! Æ må da få områ-mæ litt før di by inne å mas, svart Mora, å byinnt å finn-fræm å sorter mat-pakkan å badedraktan å badehainndukan å tærmosan å saftflaskan.

–    ”Har du me’ koppa?” spurt ongan.
–    ”Kor e badebuksa mi?” spurt Faren.
–    ”Ka di skoilla gjort uten mæ?” spurt Mora.
–    ”Sje her, her har du badebuksa di. Å her e dokkers badetøy. Så skadi få mat å nåkka å drikk når di kjæm-opp igjæn fra vainne’, ætter at di har bada. De’-e farlig å spis før’n bade, veitdi-væl.”
–    ”Kor ska vi byitt hæn da?” spurt ongan.
–    ”Ja, kor ska-æ gå for å få-på-mæ badebuksa?” spurt Faren.
–    ”Æ kainn da itj byitt medt oppi aillt folke’ her!”

Mora trudd at de’ va nånn slags båsa bakom strainnresturangen te sånnt bruk. — Eillers så fikk dæm gå borti skogkainten da, der kor de’ itj va foillt så mytji folk.

Eindelig så fikk dæm byitta på sæ badeklær’n.

–    ”Einn om vi itj hæle oss uti?” Lurt’n på, minste ongen å grøssa.
–    ”Du-e-da-væl itj nånn taitlkopp! Så du itj tavla borti vindue’ te Vaktmainn’n da? 19 grada sto de’.” Forklart Faren.

Ja, så va-de’ bare å ha-sæ uti da. Faren hainn stupt fra brygga, mens ongan vassa uti på strainna, der kor de’-va langgroinnt å kor dæm koinn prøv å lær-sæ å svøm. Hvis de’-va plass te svømmeøvelsa der da. De’ vrimla av onga som lekt sæ, å som ropt å plaska så de’ skvætta langt bortover på dæm som itj bada å.

Faren svømt heilt ut te øya som lå næsten midt utpå vainne’. Da’n kom tebakers te lainn igjæn, kauka ongan te’n at no koinn dæm å svøm næsten.

–    ”Å, di har-no-væl litt igjæn å lær einno.” Svart’n.
–    ”Men her ska di få sje nånn som kainn å svøm orntlig. Krål.” Sa’n, å vist-dæm dæm som dreiv på me’ nånn slags kongkurangsesvømming i svømmebanan rætt neafor Strainnresturangen.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Ætter at dæm hadd stått å kika litt på dæm, bar de’ ivei oppover te Mora, som satt å veinta på dæm i solskinne’. De’ va-itj akkurat nånn soldrakt hu satt i, men hu hadd no hværtfaill tatt-av-sæ såpass mytji klær at a fikk litt sol på kroppen. Dæffor så satt a i bare deinn fine nye laksrø’e oinnerkjol’n ovente, mens hu hadd behoillt skjørte’ på, for ansteindighets skyild, som a sa sjøl. åsså hadd a roilla ner strømpan, sånn at a koinn få bort fiskpuddingsfarven på læggan. Hu va kainskje itj så fiks at de’ gjor nåkka, men de’ va-no næsten så varnt som i 1930, å da så —.

Næsten før dæm va færdig me’ deinn siste brøsjiva, byinnt dæm me’ "Sur", ongan. Dæm for å sprang roinnt omkring på græssslætta å oppi græssbakken, fræm å tebakers, hit og dit, som kåte kalva, innimeillom ailt folke’ som satt eiller lå aillsteds å sola sæ. Å der kor de’ itj va folk, va-de’ teilt, eiller omveindt. Så snubla ongan i di lange teiltbardunan, åsså skreik dæm litt, å di vokshan hysja på dæm.

–    ”Hvis de, e snill å hørre ætter, tar de’ litt mer me’ ro å dæmpe dokker ner littegrainn ei stoinn no, så ska-vi lei-oss ein båt å ro ein times ti’ før vi fær-hjæm igjæn, sa’n,” Faren.

Da roa-dæm-sæ, ongan, å hoillt-sæ still ei lang stoinn. — Så læng at Faren gikk å snakka me’ Vaktmainn’n å leid båt.

Aill sammen skoill vær-me utpå. Mora å, einda hu hadd mæst lyst te å vær-iro på lainn. Da blei’n foill-lasta å ja, båten. Å sånn rodd dæm stillt å rolig bortover vainne’. Langsme’ lainn rodd dæm inni sive’, å ongan kika ner i vainne’ over kainten på båten, for å sje om de’ va nånn gjeidda som sto der på gjøssboinn’n innimellom sivan. Et par gang kauka ongan at "der, der-e-de’ da ei gjeidd, Pappa! Men bægge gangan va-de’ ein gammel liten træstaur som lå der halvråtten på boinn’n.

–    ”Kainskje de’ itj e nåkka gjeidd igjæn her i vainne’ nå mer no? Sprængt dæm itj vækk-a da?” Spurt-a, Mora.
–    ”Jo, dæm gjor da de’. Men dæm greid itj å få vækk aill læll.” Forklart Faren.
–    ”Kolles gjor-dæm de’ da?” Villa ongan ha greie på.

Så fortælt Faren dæm om dæm som la ut dynamitt i vainne’, å teinnt på, eiller kolles dæm no gjor de’. Åsså vart de’ æksplosjona neri vainne’.

–    ”Å da kom de’ flytan opp ein heil del daue fiska, "men æ veit itj om de’ va gjeidda som gikk ivei, eiller om de’ va ainna fisk".” Slutta Faren.

Dæm hadd no itj rå te å lei båten mer einn ein time, men læll så blei de’ langt på ættermidda’n før dæm reist ner me’ banen igjæn. Da va ongan så trøtt at dæm sovna næsten der dæm satt på di harde træbænkan i vogna. De’ eineste dæm greid va å kjækkel litt innimeillom. Å da dæm skoill av nedi Olavsgata, våkna dæm te såpass at dæm byinnt å snu di bevægelige ryggstøan på bænkan deinn ainner veien. Men da va dæm itj te å tøy længer, hværken Faren eiller Mora, som tok å lingsa dæm ne’ fra vogna.

Nedi bygatan igjæn, kor varmen fra sola lå igjæn meillom husvæggan, va de’ stillt å rolig. Aillt å aill virka liksom så dorsk å trøtt ætter ein sånn varm dag. Å da va dæm så trøtt å klar, ongan å, at de’-va bare me’ nød å næppe at dæm greid å hoill-sæ på fotan ræsten av veien te dæm va hjæm igjæn. — Ætter ein lang å fin trondhjæmsk sommersøndag på Lian.

Ilsvika.

De’ heinnt at de’ va varme fine junidaga før skolen slutta orntreint te St. Hans. Da va de’ om å gjør å kom-sæ ut å bad om ættermiddagan. Uti Ilsvika .

Nånn gang så kom-de’ nånn onga innom mæ fra langt oppå Møll’nbærg. Dæm hadd-itj pænga te trikk, så dæm gikk heile veien fra Møllenbærg te Ilsvika å tebakers igjæn.

–    ”Ska du itj bli me’ te Ilsvika å bad?” Spurt dæm.
–    ”Ja-a.” Sa æ å drog litt på de’, for æ hadd-itj akkurat så fryktelig lyst te de’.
–    
Va så kaldt bestaindig, vainne’ uti der. Men æ torsa itj å sei nåkka om de’, for da syntes dæm væl at æ va ein svækling.

Æ blei da me’ dæm, men æ grudd-mæ heile veien ut over. Heilldigvis så va-de’ no varmt i være’, så kainskje vade’ itj så gæli i vainne’ heiller?

Uti Ilsvika mått pian å gutan bad kvar for sæ. De’-va et høyt å langt plankegjærde imeillom for at vi itj skoill sje kværainner. Vi syntes no at de’-va litt gammeldags, men de’-va-no sånn, å da så Forræsten så trur æ no at gutan sto å tjyvkika gjænnom nånn kvesthøl å sprekka i gjærde’.

Når vi hadd bytta på oss badedraktan inni di derre små avklædningsbåsan, va de’ ingen vei tebakers samme kor kaldt de’-va.

11 1/2 grader sto de’ på tavla. Æ grudd mæ så æ fikk gåsehud over heile kroppen, der æ sto på deinn steinate stranda å så på bølgan. Men æ va-no hværtfaill gla forat æ itj va-me’ på nå slags svømmekurs uti der, å va nødt te å møt opp å bad einten de’ rægna eiller blåst, som æ trur dæm mått, dæm som va-me’ på kursan.

Ja, ja. Æ greid no å komm-mæ uti på et vis. Villa da væl itj ha de’ sittan på mæ at æ va ei pyse. Å einn om gutan så mæ sånn! Da kom-æ-te å bli ærta, ja!

Æ va itj så læng uti næi. Men de’ va itj så farlig læll de’, når æ bare hadd vært uti så! Åsså så deilig de’-va å gå hjæmover igjæn! Æ va litt mer oppesen da ja, einn på veien dit.
Næi, badetæmperatur’n i Trondhjæmsfjorden va-æ itj nå særlig fornøyd me, næi. Hværtfaill itj i Ilsvika.

Andre badeplusser i 30-åran.

Som sagt, badetemperaturen i Ilsvika likte jeg ikke noe særlig, nei. Nå var det visst ikke noe bedre ute på Munkholmen, hadde jeg hørt. Selv om jeg aldri hadde vært der ute, men det snakket jeg helst ikke om, det var liksom litt flaut det, for "ei Trondhjæmspi". Enda så artig det skulle vært. Kanskje hadde jeg fått se den tamme reven også da, som fyrvokteren der på Munkholmen eide.

De andre badeplassene i byen var visst ikke noe for oss som ikke kunne svømme ennå. På Skansen, helt ute på moloen, var den ene. Den andre var Pierbadet helt nede ved Brattøra.

Siden, når vi kom høyere opp i klassene på folkeskolen, og hadde lært å svømme etterhvert, var jo Skansen populær. For å komme dit måtte vi gå den lange trebrua som gikk fra Skansen og helt ut til moloen. Det var den samme trebrua som ble satt opp til Trøndelagsutstillingen i 1930. På yttersiden av moloen var det satt opp stupebrett og trapp, så det var bare å stupe rett uti. På innsiden var det en sandstrand hvor det gikk an å være. På fine sommerdager var det alltid mange badende her ute. Her var det også mye mer moderne enn i Ilsvika, for her var det "fellesbad"!
Det var det derimot ikke på Pierbadet. Og har heller ikke vært det siden, såvidt jeg vet. Pierbadet har vært mye benyttet gjennom alle år, både til sommerbading og til vinterbading. — Vi har fremdeles vikinger i Trondhjæm!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *