Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historien er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Bymarka, sommer og vinter

Trondhjæm i 30-årene var antagelig hverken verre eller bedre enn andre byer på samme tid. Men for oss som vokste opp her, var den "By’n vårres". Det var her vi hørte hjemme med både "skinn og sinn". Språket vårt, dialekten, var og ble trondhjæmsk, enten vi bare var oss selv og holdt oss til Trondhjæmsdialekten, eller vi forsøkte å skjule vår trønderske bakgrunn, og prøvde oss på riksmål, som aldri ble noe annet enn "fin-trøndersk" for oss. Nesten verre enn noe annet —.

Trondhjæm var "by’n vårres", enten vi bodde i Midtby’n, på La’mon, i Ila, på Oya og lenger syd, på Singsaker. Som alt miljø har den vært med og påvirket oss. Har gitt oss en bakgrunn som vil vare hele livet, uansett hvor vi slår oss ned senere. Først og fremst var den kanskje passe stor. Men den var "riktig" på andre måter også. Med fjorden og Bymarka, Strindamarka og Lade. Og med et stort oppland, som de fleste trondhjæmmere var knyttet til med slektsbånd bakover i generasjoner.

Bymarka ja. En kan ikke snakke om Trondhjæm i 30-årene uten å ta med Bymarka. Den hadde vi jo helt innpå oss, uten noe byggebelte imellom. Og vi brukte den året rundt. Om sommeren kunne vi bade i Haukvannet, i Lian-vannet og i Kyvannet. Ikke bare de som bodde i nærheten eller som hadde hytter der, men folk som bodde i byen, brukte sommersøndagene til utflukt til disse vannene. Særlig da Lianvannet, som jeg har nevnt tidligere.

Noen gikk helt fra byen, noen fordi de ikke hadde råd til å ta "banen", og noen for turens skyld, og noen for begge deler. Men de fleste brukte nok Gråkallbanen på varme sommerdager. Jeg husker hele "karavaner" som kom gående utover fra Ugla til Haukvannet. Ikke bare på badesøndagene forresten, men også når blåbærene og tyttebærene ble modne.

Jo, Bymarka var fin om sommeren, men de andre årstidene ble den benyttet vel så mye. Særlig høsten og vinteren.

Høsten er vel den peneste årstiden i Bymarka. Og på de fine høstsøndagene var det rene folkevandringen fra byen og oppover. Uansett hvor du gikk, møtte du andre markatravere da. Kanskje var det særlig mye skoleungdom, men ellers var det turgåere i alle aldre.

Du møtte dem selvfølgelig ved de vanlige utfartsstedene, Lian, Fjellseter, Skistua, Grønlia. Men også langt bortenfor "alle blåner". Utenfor Heiene, helt ned mot Byneset. Bortover rnot Herbernsheia og Damvatnet og Kongsåsvatnet. Utover langs Leirsjøene og Leinstrandmarka. Ved Marka og Skjelbreia.

Men de samme som du møtte langt ute i Bymarka, de samme møtte du også i Steinberget eller i Møllebakken. Så å si alle gikk fra byen og tilbake igjen. Det var jo ikke snakk om å kjøre opp i Marka den gangen får å gå tur!

Likedan som om høsten, var det om vinteren. Det vil si, det var om mulig enda flere turgåere i Bymarka på de fine vintersøndagene enn det var før snøen kom. Da vrimlet det av skifolk i alle aldre og overalt. Særlig var Lian den gangen et viktig vintersportssted. Ikke bare for skientusiaster, men også for dem som ville bruke skøytene. Lianvannet ble nemlig stelt og brukt som skøytebane når forholdene lå til rette for- det. Dessuten var Lianvannet også brukt til travbane! Alt dette trakk jo mye folk, så det var alttid et yrende liv rundt Lian på vintersøndagene.

Ja, skifolk møtte du overalt i Bymarka i 30-årene. Helt nede fra Ilevolden og oppover i Steinberget og Møllebakken. Oppover i Skiveien og i Rustad. Oppe ved Fjellseter og Skistua. Langt utover "Heiene"! Alle steder og overalt var det skispor og løyper. Det var selvfølgelig de aller sprekeste som gikk så langt. Vi gikk jo fra byen, ja, helt hjemmefra, og hele veien utover til Heiene. Og hele veien hjem igjen. Heldigvis var det mye nedoverbakke på hjemvejen.

Det var virkelig nesten en "skam" å ta bussen. En gang, husker jeg, hadde jeg vrikket foten ute i Marka, og ble nødt til å ta bussen ned til byen. Jeg prøvde å sitte så lavt som mulig på setet, slik at ingen skulle se meg utenfra. De kunne jo ikke vite at jeg hadde "gyldig grunn"! Jeg hadde forresten bussen så å si for meg selv, bare noen få eldre mennesker var med.

Vinterens største utfartssøndag var nok Gråkalldagen den gangen. Det var riktig en folkefest rundt Skistua og Gråkallen denne februar-søndagen hvert år! Så å si alt som kunne krype og gå møtte opp da!

Et ganske artig trekk i Bymarkbildet i den tiden var appelsinselgerne som hadde tatt plass med kjelken sin med appelsinkasser på, på de mest strategiske plasser i Marka. Dessverre hadde vi slett ikke bestandig råd til å kjøpe denne fristende "tørstedrikken", men du verden hvor godt det smakte de få gangene vi hadde penger til det.

Ja, det er så mye og mangt vi minnes fra Bymarka, vi som vokste opp i 30-årene. Når vi møter gamle Trondhjæmmere, og praten kommer inn på Bymarka, som den ofte gjør, da minnes vi nesten i munnen på hverandre! Husker du —? Ja, husker du —?

*     *     *

Husse du Rustareinna?

–    ”Du må da itj uttal dæ om sånnt nåkka som du itj har nåkka greie på.” Sei’n te mæ, kaill’n her i Huse’, ein dag æ sitt å sei at æ itj vill reinn på ski i kø i løypan i Bymarka.
 
–    ”De’ derre som du sei at de’-e kø i aill løypan i Marka,” sei’n.

–    ”De’ veit itj du nåkka om du, ættersom du aildri e der sjøl nånn gang. Men æ kainn fortæl dæ de’, æ, at de’ e mang løypa kor de’ næsten itj finnes folk. Rustadreinna f’ræksæmpel.” Sei’n.

–    ”Rustad?” Spør æ.

–    ”Gamle, om itj akkurat go’e Rustad? Forræsten, ka du veit om de’, du, som bestaindig kjøre bil heilt opp te Skistua før du parkere?”

–    ”Jo,” sei’n hainn, ”de’ va deinn hælga da bil’n va på værste’. Da tok æ Rustad både opp å ner, akkurat som "i gamle dager". Sei’n å bli fjærn i blikke’.

–    ”Men deinn herre gangen hadd æ Rustad heilt for mæ sjøl. Å de’ va itj nånn oppkjørte kneika å dolpa no, næi. Deinn va så fin at æ trur næsten at du kainn prøv dæ der igjæn, du å. Så slæpp du tilskuere å, som du sei at du e så reidd for.”

–    ”Huff, Rustad da! Næi, aildri i live’! Husse du itj kol-les de’ va å stå på toppen å gru sæ te å sætt utfor, ja, du husse kainskje kolles Rustad va deinn gangen? Va itj akkurat nånn løypemaskin som hadd prepparert løypa da, næi. Preppareringen fikk vi grei sjøl. Å de’ va stort sjett å følg de’ eine skispore’ fra toppen å ne’ te nederste kneiken, som va litt av ein kneik å ja. Hjælpe-mæ!”

–    ”Å nånn gang så prepparert du no væl løypa sjøl, du, trur æ.” Sei hainn. – ”Sånn at a vart både dyper å breier.” Lægg’n te.

–    ”Å, de’ va de’ no mang ainner som gjor å, de’. Hværtfaill vi som itj hadd ski me’ stålkainta å sånnt avangsert utstyr. Men æ kainn da godt innrøm at stålkaintan skoilla æ væl lik-sågjærne hatt på næsen å på deinn nederste del’n av ryggen, æ. Ja, hværtfaill når æ reinnt Rustad, som va de’ værste æ visst. Å du store værden, kor æ datt mang gang!” Minnes æ.

–    ”Rustadreinna va fin, deinn.” Sei’n, kaill’n her i Huse’. Hainn har bestandig hørt te barskingan, hainn.

–    ”Ja ja. Smak å behag.” Sei æ. – ”Men vi va no pokka nødt te å reinn heilt ne’ te by’n å, deinn gangen. Va itj nånn som kjørt me’ bil da næi. Å å ta bussen deinn tia, de’ va tabu for deinn som va så nånnlunde ung å hadd hælsa i behoill. Ei skam va de’. Både oppover å nerover.”

–    ”Ja, husse du?” Sei vi næsten i kor. – ”Husse du kor mytji folk som gikk Bærge’ å Møllebakken opp te Plogen? Me’ ski’n på nakken! Å i kø næsten. Ja, på di fineste skisøndagan va de’ så tætt me’ folk oppover Møllebakken at vi mått pass oss så vi itj slo kværainner i hode’ me’ ski’n.”

–    ”Å husse du nerover igjæn?” Fortsætt vi. – ”Når vi reinnt heilt ne’ te Ilevoill’n, hvis de’ bare itj sto nånn polleti nederst i Bærge’ å pasla på.” – ”Æ va forræsten gla te, æ, hvis’n sto der, for da slapp æ å reinn de’ siste stykke’, som bestaindig va så hardt å oppkjørt. Lægg æ te for egen rægning.”

–    ”Å husse du når vi gikk derifra å hjæmover, me’ ski’n på nakken igjæn! Å de’ va itj akkurat nånn glassfiberski vi hadd deinn gangen, næi! Nånn hadd no fått sæ splitkeinski. Men eillers så hadd vi no stort sjett nåkka som ungdommen av idag villa kaillt planka. Ja, vi å forræsten. Idag.”

–    ”Å når vi gikk hjæmover bortover Kongensgata eiller Ælvgata eiller Dronningensgata eiller Sainn’n aillt ætter-som, ja, æ synes einno æ kjeinne kolles ski’n skar sæ ner i skuldra! Å snø’n smeilta på dæm, å rainnt nerover annorakken både utveindig å innveindig. Kor klar vi var Men trikk -? Næi, aildri. Bare dæm som bodd heilt øverst oppå Singsaker eiller længst innpå La’mon, koinn tillat sæ sånn luksus uten å skjæmmes. Hvis dæm hadd pæng te de’ da. Aill vi ainneran mått gå. Ja, vi hadd da skam i live’ deinn tia. Å aillså lite pæng.”

–    ”Ja, husse du, fortsætt vi, kor godt de’ va å kommhjæm te kjøttkakan å sviskegrauten da!”

–    ”Ja, husse di di? Nåstalgi eiller itj. Artig å minnes vårres egen storhetsti’ å ungdomsti’ e de’ no læll. Hværtfaill for oss som har passert deinn første ungdom.”

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *