Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Divisjonsmusikken

Når jeg tenker tilbake på 30-årenes Trondhjæm, er det ofte Divisjonsmusikken jeg ser for meg. Den har på en måte vært med i bybildet så langt tilbake som jeg kan huske. Og er det fremdeles. Til glede for oss da vi bare var småunger, da vi i heste fall hadde en grammofon og noen plater og et krystallapparat. Vi var ikke nettopp bortskjemte med musikk, hverken kvalitativt eller kvantitativt. Men til glede i dag også, både for oss og for de nye generasjonene, selv om vi nå begynner å bli noe blasert når det gjelder musikk.

Det er så rart med det, når Divisjonsmusikken kommer og setter opp notestativene sine midt på Nordre, og de står der og spiller, da stopper folk og tar seg tid til å stå der en liten stund, selv om det virker som de nettopp hadde det så travelt.

Folk i alle aldre er tilhørere og tilskuere til Divisjonsmusikken. Fra små unger, som delvis hører på "Musikken" og delvis springer etter duene, og helt opp til riktig gamle mennesker, som også ofte deler sin oppmerksomhet mellom "Musikken" og duene. Og mange av oss som står der, og som plutselig tar oss tid til å lytte, vi "lytter" kanskje litt bakover i tiden og, mens kjente toner hjelper oss med assosiasjonene. Tonene fra Divisjonsmusikken i dag gir oss minner om byen vår og om oss selv. Så tydelig at vi ser det hele for oss, selv når vi står med åpne øyne midt på Nordre i dag.

Ser for oss Divisjonsmusikken i 30-åran

Ja, e de’ itj næsten litt vemodig å minnes sånnt nåkka som e så læng siden. Men itj bare vemodig.  

Artig å.

Æ e sikker på at de’ e mang av oss som har sprunge i hælan på Divisjonsmusikken da vi va bare ongan. Ti’lig om morran 17. mai. Kainskje ein å ainn park-kveill’n å, hvis vi fikk lov te å vær-ut så seint. Åsså i middagstia på kværdagan.

Prøvd å gå i takt me dæm, einda vi va for små te å grei de’, da vi byinnt me’ deinn herre musikkinteressen vårres. Gikk i takt d, utakt å skifta fot å prøvd å blæs horn me’ heinnern som vi forma te ein slags tut foran moinn’n. Da heint de’ at vi glæmt-av aill formaningan om å hoill oss bare i gata vårres eiller i kvartale’. Glæmt-av at vi skoill itj gå længer einn te hjørne’. Men så plutselig, syntes vi sjøl, va vi havna heilt ne’me Musikkpaviljongen bortme Brainnstasjon’n. Å der sto vi pal, å hørt på dæm heilt te dæm sluttg å spæll. Einda di store skoleongan sa te oss at vi mått ha-oss hjæm te a Mamma. Å vi tænkt no som snarest at de’ va no de’ vi heilst skoilla gjort, men vi mått no vær der te dæm spællt færdig siste nommere’, for de’ va bestaindig de’ artigste.

Næi, de’ hjalp itj bestaindig me strænge formaninga te ongan når Divisjonsmusikken kom marsjerendes. De’ hjalp itj me formaninga om å kom rætt hjæm fra skolen når vi va blitt skoleonga heiller. Å da vi va blitt "næsten voksen" å koinn litt middelskoleængelsk, byinnt vi å interesser oss for "schlägera". Å Divisjonsmusikken spællt bestaindig ein kjeinnt "schläger" te slutt. Ein av "di ti på topp" som de’ villa hett no.

Vi brydd oss itj så mytji om vi kom forseint hjæm te middagsmaten da, næi. Å fikk skjeinn iste’n. Bare vi koinn stå der heilt te slutt. De’ va næsten litt av ein Nordre-stæmning der å, slik som veitjan å gutan gikk eiller sto i flokka å tjyvkika litt på kværainner.

Å siden, ætterkvært som vi vart eildre, har vi bestaindig syntes at Divisjonsmusikken va et lyspunkt i bybille’. Et lyspunkt i tilværelsen me trivelig spæll a marsiering. Vi synes på ein måte at dæm bestaindig spællt akkurat for oss.

De’ herre de’ va no om Divisjonsmuskken i mi ti. Men æ kainn husi-på at dæm som va voksen da æ va bare ei lita pi, dæm å snakka om Brigademusikken, som det hett for, me begeistring, å fortælt om deinn tia da dæm va ong. Deinn tia da dæm "spassert i musikken" me sie kjola a kåpa å parasoll å me fjær på hattan å strutsboa roinnt halsen. Å meinnern hadd stråhatt eiller skalk, å klokk-kjæde i væstlomma, å spasserstokk å bart å skjægg å va kjøli’ fin. Da’n Glomsaas hævd taktstokken, å da de’ virkelig va fæstivitas på "Rådhusplassen" eiller på "Strøget" å enlers kor dæm spællt.

Men de’ derre va no som sagt før mi ti, at dæm gikk søndagspynta i musikken. Vi va itj akkurat søndagspynta a utstasa vi næi, da vi hørt på dæm, i vårres ti. I 30-åran kom vi som oftest rætt fra skolen, me aillminnelig skoleklær me skolevæska i hainna.

Å Divisjonsmusikken sjøl? Ein gang hadd dæm blae unniforma me’ rø’e pyntestrips å me sølvknappa, a kvite vainta. Da va dæm kjøli’ fin, syntes vi!

Ja, tia går. Men Divisjonsmusikken består, sjer de’ ut te. Heilldigvis. Unniforman har skifta. A musikeran har skifta. A navne’ har skifta. By’n har forandra sæ. Folk har forandra sæ å. Men læll så e de’ no vårres Divisjonsmusikk i vårres by, fræmdeles! A æ håpe at de’ fortsatt vill vær sann å, i fræmtia, te glæde for oss aill ihop.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *