Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

Ja, liv og røre var det i Trondhjæm hvert år når det var Martna. Men en sommer var det enda mer liv og røre i Den Gamle Byen Ved Nidelven. Det var Jubileumssommeren 1930 med Trøndelagsutstillingen. Varmsommeren.

Varmsommeren ja. Aldri hadde vi noen gang hatt en varmere sommer. Og aldri fikk vi den varmere siden heller. Og skulle det være noen som ikke har hørt om Jubileumssommeren, så har de ihvertfall hørt om — ja, altså: Varm-sommeren. Sommeren 1930.

Det var nå et heldig treff dette med været. Både for oss i byen, og for alle turistene og andre tilreisende.

Jeg var akkurat så gammel at jeg kan huske en hel del. Mest småting, kanskje, som unger gjør. Jeg husker at det kom tilreisende som teide et rom hos oss i den gamle gården på toppen av Gangbrubakken den sommeren. De hadde antikvitetsbutikk der, i stuen vår, som hadde vinduer ut mot gaten. Sikkert en strategisk beliggenhet for salg av antikviteter, for dette var en av de viktigste adkomstveiene til Utstillingen nede på Nidarø-området. Jeg husker at vi lekte oss med å telle alle de som gikk til og fra Øya. Den som fikk flest på "sin" retning, vant.

Selve utstillingen var for det meste et lukket land for oss småunger. Det kostet jo å komme inn! Men noen få heldige av de større hadde "Partout-kort", og de som hadde det, fikk gå inn når de ville og så ofte de ville!

Vi andre prøvde andre utveier. Noen plukket papir og annet rask foran inngangsporten, og fikk gå inn som lønn for strevet. Noen ganger sto vi der bare og så på alle de som gikk inn, men vi ble sikkert mer og mer bedende i blikket, og tristere og tristere i fjeset, helt til "Snillvakta" syntes så synd på oss at han slapp oss inn til slutt. Hadde jeg visst hvem han var, skulle han fått en blomst fra meg senere i livet!

Inne på utstillingsområdet var det en stor festplans med paviljonger og haller alle steder omkring. Den største av dem var sangerhallen. Innimellom alle disse bygningene var det passasjer nesten som gater, syntes jeg. Og over elva fra Nidarø til Ila kirke var det bygd en gangbru. Den ble dessverre revet igjen, og var elsket og savnet i mange år. Nå er jo det savnet borte, siden det kom en ny og bedre bru omtrent på samme plassen for endel år siden.

Fra utstillingsområdet på Nidarø kunne vi gå over denne brua og videre på en annen "utstillingsbru" over Kongens gate, og videre ned til Skansen-området hvor Fiskeriutstillingen lå. Her lå også polarskuta "Fram", som også var spennende for oss unger, der den lå helt ute ved moloen. Dit ut var det også bygget en gangbru.

Alle disse bruene sprang vi frem og tilbake på. Iblant stoppet vi og beundret "Sol-båten" som lå ved brua i elva. Da drømte vi oss langt ut i verden med den —. Det var vel mine første ønsker om sol- og sydentur!

Inne i hallene på Nidarø var det utstillinger overalt. En stor glassvegg med såpeskum i stadig bevegelse bak glasset må ha imponert meg mye, for det husker jeg best av alt. Ja, og så utstillingen av sukkertøy, hvor de solgte svære stripete sukkertøystenger! Det husker jeg.

Så var det endel håndverkspaviljonger. Særlig godt husker jeg glassblåserverkstedet. Hver gang jeg fikk gå inn på utstillingen, sprang jeg dit en tur. Der brukte jeg å stå på tå for å kunne se over disken på glassblåserne og den svære ovnen. Jeg var like full av beundring hver gang. — Og plutselig en dag kom den eldste glassblåseren bort til meg og ga meg et lite glasskrus som han nettopp hadde laget! Ham skulle jeg også gjerne gitt en blomst!

Fornøyelsesavdeling eller Tivoli var det også. Den hadde et stort område for seg selv. Merkelig nok er det ikke så mye jeg husker derfra. Kanskje fordi vi aldri hadde penger så vi kunne være med på noe av alt det rare. Men jeg husker berg-og-dalbanen med all hylingen og skrikingen. Den var nifs! syntes jeg. Og så husker jeg en slags plattform som var slik at når damene gikk over den, blåste skjørtene deres til værs!

Så var det jo lykkehjul og lignede spennende, men dessverre dyre ting. Det var noen digre teddybjørner som var fineste gevinsten der, og den sommeren var mitt høyeste ønske akkurat en slik teddybjørn. Jeg så nok langt etter dem som gikk hjem med en slik en under armen. Dessverre var og ble den helt uoppnåelig for meg.

Vi satt ofte hjemme og bare så på dem som gikk forbi til og fra utstillingen. Det var så mange turister som kanskje skilte seg mer ut fra oss den gangen enn turister gjør i dag. Særlig la vi merke til de amerikanske turistene. Norsk-amerikanerne. Jeg vet ikke om det var flest av dem eller om det var bare noe vi innbilte oss. Det var jo også naturlig at de norske i Amerika tok en tur hjem til Gamlelandet nettopp denne jubileumssommeren, hvis de bare hadde anledning til det. — Det var jo mer som lokket. Domkirken og Stiklestad var vel enda viktigere for norsk-amerikanerne. Det var jo først og fremst 900 års-jubileum for slaget på Stiklestad. Olsokdagen var det stort stevne der finne på Stiklestad, med kong Håkon og dronning Maud som æresgjester. Med speideropptog og annen festivitas.

Vi reiste også dit den dagen, og jeg husker at da vi gikk nesten som i kø fra starjonen oppover alleen til Stiklestad, kom kongefølget kjørende forbi oss. Og der sto vi langs veikanten og vinket til dem! Det var noe å fortelle siden på skolen, det, for en åtteåring den gangen!

Som jeg nevnte, var det jo først og fremst kirkejubileum for Olav den Helliges fall på Stiklestad i 1030, og derfor var Nidarosdomen, eller Domkirka som vi sa, restaurert for anledningen. Jeg kan godt huske hvor imponert vi var over det store rosevinduet, som var en gave fra norske kvinner, og over det nye store alteret med det høye sølvkorset, som var en gave fra norsk-amerikanere. Og jeg var mektig imponert over norsk-amerikanerne og, som var så rike at de kunne gi bort noe sånt!

Jo, den sommeren var det liv og røre i byen vår! Utstilling, stevner, turister, sol, sommer og varme! Det var sommeren 1930 i Trondhjæm. Som forresten slett ikke hette verken Trondhjem eller Trondheim da, men Nidaros.

Og det er en annen historie.