Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

Mot slutten av 30-årene begynte det å skje noe nytt på Kulturfronten i Trondhjæm. Da ble det arrangert Kulturkvelder i parkene og på torvet.

Kulturkveldene var noe helt nytt her i byen, og de ble meget populære. De ble arrangert i parkene og på torvet etter tur. Det hadde riktignok også før vært musikk-kvelder i parkene, enten med Divisjonsmusikken eller med skolekorps. Da møtte det alltid opp mye folk for å høre på, kanskj e særlig ungdom. Hyggelige kvelder med hyggelig underholdning.

Kulturkveldene hadde også hyggelig underholdning. Men her var det også noe annet. Vi skulle selv få delta mer aktivt i arrangementet. Med altsang.

Ordføreren i Trondhjæm var tilstede og ønsket velkommen. Det var orkester som spilte, og vi fikk utlevert hefter med både kjente og ukjente sanger og viser. En av byens egne sangere sang solo, og han ledet også allsangen. Og vi sang! Alle sammen, tror jeg. Med forsangeren og ordføreren i spissen. "Matvisa" var populær. Og "Brøyte seg rydning". Og så "Å, eg veit meg eit land —". Vi sang med, med entusiasme og følelse alt ettersom! Og den siste og høyeste "eg minnest so vel dette land —" steg mot de store høyder i Lademoparken, i Ilaparken og på Torvet. Mange av oss greide nok ikke å gå så høyt, og sprakk i stemmen da, men forsangeren og ordføreren og musikken ledet oss trygt gjennom de høyeste tonene!

Vi som var tilstede på disse Musikk-kveldene og på Kulturkveldene i Trondhjæm i slutten av 30-årene, og det var noen turen av oss på hver av dem, vi har vel mange forskjellige minner fra disse kveldene. For det meste hyggelige minner, men også — ja, skal jeg si "mindre hyggelige"?

En av kveldene, det var i Ilaparken, var det noen guttunger som sprang rundt på plenene. En av "polletian" varslet om at det ikke var tillatt. Guttungene hørte ikke etter, og såvidt jeg husker, ble det noe "klabb og babb", og en eller flere ble tatt med til Politikammeret på Torvet.

Av en eller annen grunn, nysgjerrighet kanskje, drog vi etter dit, og samlet oss på Torvet foran Politikammeret. Da "polleti’n fra parken" viste seg, ble det hujing og piping fra hele flokken som sto der. Vi var med på det, de fleste av oss, tror jeg. Men jeg tror ikke at noen av oss visste hvorfor. Det var visst bare "artig", som vi sa da vi kom hjem.

Ja, det hele gled visst over av seg selv. Men dagen etter sto det et stykke i avisen om "Byens pøbel". Ja, vi var kanskje det den kvelden.

Akkurat en uke etter sto det også et lite stykke om "oss" i avisen. Men da var vi "representanter for fin og bra ungdom som ga uttrykk for ungdommelig livsglede"!

Grunnen til dette gledesutbruddet i avisen var at etter kulturkvelden som var på Torvet denne gangen, samlet vi oss og gikk i "lang, lang rekke" fra Torvet og nedover Nordre, mens vi sang og plystret "I love to whistle". En melodi fra en Deanne Durbin-film som gikk her i byen akkurat da.
Disse musikk-kveldene holdtes for det meste utover ettersommeren eller tidlig på høsten etter at skolene hadde begynt igjen etter sommerferien. Kvelder som begynte å bli litt mørke, men som også kunne være varme. Kvelder til å være ute. Til å komme sammen med andre. Til å møtes etter sommerferien.

Vi hadde jo ikke noe "sted å være" annet enn utendørs den gangen. Nettopp derfor var det så fint med ting som kunne samle oss. Dessuten var det en fin overgang fra sommeren til høstmørke og vinter.