Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Nærbutikkan

Jo da, buttikka hadd vi i Trondhjæm deinn tia å, ja. "Nærbutikka" va de’ igroinn’n aill steds. Ja, de’ va da væl de’ som va "Buttikken"!

De’ va no Kollonialbuttikken borti gata. Åsså va de’ Godtebuttikken ne’på hjørne’. Å Mælkutsalge’ nedi ein kjeiller borti ainner gata. Ja, åsså må æ no itj glæmm av Skomaker’n, som åsså hoillt te i ein kjeiller i nærhet’n.

Hainn va ein viktig pærson for 40-50 år siden, hainn. De’ va itj læng meillom kvær gang de’ klingra i bjeilla over døra hains når de’ komm kunda. Åsså va de’ de’ me Skomaker’n, at de’ gikk an å snakk me’n. For oss som va bare ongan å. Litt av ein Filosof, som di voksnan sa. Åsså va’n så artig å sje på, når’n satt der me mængdevis av småspiker meillom leppan, å flytta dæm ne te sko’n ætterkvært som’n banka dæm inn der. Åsså når’n sydd inni sko’n me deinn rare symaskin’n som bråka sånn! Å einn når’n sydd me bækkatrå med grisbust på begge eindan! Stakk me syl’n å putta inn deinn svarte trå’n, som’n åsså hadd meillom leppan før’n brukt’n.

Ja, va de’ gørr kjedelig nånn gang, å vi mast om at vi itj hadd nåkka å hoill-på-me, så va de’ bare å seinn oss ærend te Skomaker’n! De’ va Nærkontakt, de’!

Likæns va de’ me Mælkutsalgdama å. Eiller Mælkdama som vi forkorta de’ te. Når vi komm te hu me deinn treliters dropsspainna vårres me farverike blomster å bær på, å vi forlangt vårres vanlige to skummet å ein nysilt, å av å te et husholdningsbrø eiller grislabrø’, å te hælga kanskje ein peil fløte, ja, da hadd vi de’ trivelig for ei stoinn, både hu å vi, hvis de’ no itj va nånn ainner kunda der akkurat da. De’ heinnt te å me at vi blei bedt me inn på bakromme’ te a å blei traktert me et glass nysilt-mælk å ei kjæks som va gått soinn.

Å når æ va der allein, å skoill gå hjæm me mælka å brøe’, så fulgt a mæ heilt oppi kjeillertrappa å sto der å så ætter mæ slik at itj de troillate guttongan borti gata sko ill vær ækkel te mæ eiller gi mæ juling. Jo da, nærkontakt i Mælkutsalge’ å!

Da va de’ dårliger me nærkontakten i Godtebuttikken. Å de’ va kainskje itj så rart heiller, har æ komme te seiner i live’. De’ heinnt næmlig at vi blei ståan der i både ti å fæm-ten minnutter å hæft bort Godtemainn’n mens vi sto på tå å kikka nedi glassdisken kor aill godtan lå, før vi greid å bestæmm oss te ka vi skoill kjøp-oss for fæmøren eiller tiøren vårres.

Jo da, de’ heinnt at vi fikk nånn øra te å kjøp oss nåkka for, kainskje heilst på lørdags- eiller søndagskveill’n. Godtebuttikken stængt itj før klokka 9 om kveillan, dæm. Te å me søndagskveillan va dæm åpen, fra 7 te 9. De’ va i deinn tia før porthaindel å godtekjoska blei moddærne.

Deinn første godtebua som æ husse i Trondhjæm, deinn blei satt opp i krysse’ meillom Ælvegatas å Kalvskinnsgata heilt i slutten av 30-åran. De’ va bare et teilttak over et slags bord, kor aill godtan lå fræm te beskuels. Ein hustri’ å kaill jobb om vintern for deinn gamle mainnen som eid "buttikken". Men de’ va ein fin å strategisk plass hainn hadd foinne NO.,, der kor aill kinogjængeran fra uti Ila gikk forbi. Å dæm som skoill te Skøytebanen å, gikk der. — Mang ein trivelig prat hadd æ me’ hainn om kveillan ætterat æ komm-hjæm fra Nordre eiller Stadion.

Heilldigvis, kontakt me ainner i nærmiljøe’, både onge å gamle, va itj nåkka problem for oss som voks opp i Trondhjæm i deinn tia. — Vi blei liksom så godt kjeinnt me kværainner da. Va kainskje itj så træg læll, trondhjæmmeran?

Ein anna buttikk som mang av oss husse, einten vi no bodd i midtby’n eiller længer oinna, va’n Inderberg ne’på hjørne av Olavsgata å Dronningens-gata. De’ heinnt at vi sprang eins ærend dit for å kjøp oss brunsukker, å da koinn de’ godt heinn at vi fikk ein stappfoill spisepose for fæm øre!

Eillers så va no n’Inderberg ein sånn buttikk som hadd ailt mulig. Mått vær forløpern te Varehusan de’. Lik innholdsrik som ein lainnhaindel omtreint, å væl så de’! Va de’ nåkka vi itj koinn få kjøpt i ainner buttikka, ja så mått vi gå te’n Inderberg. Å da skoill de’ vær rart om itj hainn hadd de’.

Te å me høye’ som vi brukt i kanninburan vårres, som vi hadd hjæm i gård’n, va vi å kjøpt der, å drog hjæm på kjælken min.

Åsså va de’ Hjortappoteke’ da! De’ lå rætt opp for Olavsgata i et lavt to-etasjes gammelt hus. Der å koinn vi kjøp-oss nåkka godt for forhoillsvis små pænga. Johannesbrø’, som va nånn rare, lange, brune, tørka frukta, å som vi beit i å tygd på, hadd ein rar å spessiell smak, syntes vi. Søtt å godt. Å nånn gang når vi va sånn passende forkjølt, så heinnt de’ at vi fikk lov te å spring dit å kjøp-oss anis-lakris eiller salmiaklakris som va pakka i små flate posa. Åsså tjukklakris, som va innpakka i gult pappir. — Nåkka ainna som gikk an å kjøp der, va kanelbark. De’ va nåkka som mått vær-me i Trondhjæmssuppa når deinn skoill smak rættelig trondhjæmsk!

Å næi, i deinn tia ya de’ itj akkurat nånn mangel på nærbuttikka! Heilldigvis. Dæm va ein del av miljøe’ vi voks opp i, dæm å. Va me på å gjør folk av oss, heilt fra vi va så små at vi mått stå på tå for å sje oppå disken, å heilt te vi byinnt å haindel for vårres egne sælvtjente pænga.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *