Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

Ja, årene gikk i den tiden og, om ikke akkurat så fort som de går i dag. Og etterhvert gikk vi da frem i alder og visdom, som det heter. Vi var ikke bare småunger lenger sist i 30-årene. Og da var det straks noe annet og mer vi kunne være med på.

Noe av det som vi kunne være med på var å "gå på Nordre" om kveldene. Og det gjorde vi da også!
Husse de Nordre før i tia?

Husse de kolles de’va før i tia på "Nordre"? Da va de’ gå-gat, da! Særlig om kveillan. Einda fortauan va skjeiv, å gata va bare kuppelsteina. Men læll så gikk vi der! Trufast å sikkert. Kveill ætter kveill. Ja, for hadd’n først byinnt å "gå på Nordre", så mått’n fortsætt. Fra vi va gammel nok te å vis oss der, å te vi va blitt for gammel te de’.

De’ e fræmdeles mytji som e som før på "Nordre". Frukirka, Brunhjørne’, Adresseavisa å mytji ainna. Men trær’n å brusteinan e forsvoinne. Å mytji ainna å e forandra fra deinn gangen da vi va ong.

"Nordre" — . De’ va et begrep for oss, de’. Itj bare ei gat, men et sted å møtes. Da heile fortaue’ va foillt av ongdom ein times ti kvær kveill. Bare ongdom —.

"Ska du på Nordre ikveill du?" — Tru kor mang gang de’ spørsmåle’ vart sagt på hjæmveien fra skolen i deinn tia?

Sællfølgelig skoill vi på Nordre. Hvis vi bare "koinn".

Å hvis bare være’ va så nånnlunde bra. Heilldigvis så meint visst mæsteparten av foreildran at de’ va bra at ongan gikk sæ ein liten tur i frisk luft meillom læklan og sængti. Så vi "koinn-de"’ de flestan av oss, hvis vi bare hadd lyst. Å lyst de’ hadd vi, ætterkvært som vi kom i deinn aildern som va Nordre-ailder. Itj for ong, å itj for gammel.

Vi byinnt væl å gå der i 15-16 årsaildern, å hoillt-på ein par-tre år. Dæm som va eildst, dæm va der mæst bare om lørdagan å søndagan, dæm. Åsså va de’ visst itj bra nok for dæm å mæng-sæ me "ongan" som gikk på fortaue’. Så dæm gikk uti gata, dæm. Studdeinta å sånnt.

Å de’ gikk da an å spasser uti gata der deinn gangen å, sæll-om de’ va nåkka biltrafikk. Men de’ va bare busran som drista sæ te å kjør der i Nordre-tia.

Jo da. Nordre hadd sine uskrevne lova, å dæm va de’ bare å følg, for eillers så koinn de’ bli nokså ækkelt. Æ husle ein søndagskveill da vi va tre-fir skolevænninna som hadd foinne ut at deinn herre kveill’n, da villa vi gå uti gata, vi å. De’ va ætterkvært blitt trangt om plassen på fortaue, å vi va itj længer blainnt di ailler yngstan på Nordre. Så vi tok mot te oss å gikk ein runde uti gata meillom aill de eildran.

De’ vart nok. Vi følt oss itj hjæm der likevæl. Følt oss bare som nånn toillonga som di ainneran koinn finn-på å flir te. Så vi turla oss tebakers te fortaue’ å vårres egen aildersgruppe.

Å der på fortaue’, der gikk vi opp å ner heile kveill’n. I runde ætter runde. Å prata me kværainner. Å kika litt i aill hæmmelighet, trudd vi, på gutan som gjærne sto i klynga oinner trærn på meillomfortaue’. Å dæm kika tebakers på veitjan, å itj bare i hæmmelighet heiller, dæm næi.

Meillom hal-ått å ått va de’ deinn bæste Nordre-tia. Men kom vi aillerede i syvtia, gikk vi først længer nedi gata, der kor lys-avisa va på et hustak. Der gikk vi å glana å læst nyhetan te de’ gikk roinnt for oss av glitterbokstavan på deinn rotterende lys-avvisa.

No va de’ itj på groinn av nyhetan vi gikk der. De’ va itj de’. Men på Nordre koinn vi møt "aill di ainneran". Der hadd vi et steds å vær, ein times ti’ om kveill’n. Der hadd vi sjangsen te å bli kjeinnt me ainner. Der hadd vi avtala, å der gikk vi uten avtala. Der lå de’ ein egen stæmning i lufta. Av nåkka speinnende. Av nåkka uopplevd. Av håp. Av ongdom.

Kor mang gikk itj te Nordre i lyse vårkveilla, i mørke høstkveilla, ja, i kaille vinterkveilla me’, å håpa å trudd at ikveill —! Ikveill koinn de’ ailler mæst æventyrlige heinn. Kainskje ikveill koinn hu bli bedt-me på kino av akkurat hainn. Kainskje ikveill torsa hainn ta mot te sæ å følg nættopp hu hjærn. Kainskje i kveill —?

Å kor mang gikk itj hjæmover fra Nordre me et lite slokna håp for deinn kveill’n. Men samtidig me et nytt lite håp for næste kveill, eiller ein ainn kveill. De’ kom bestaindig ainner å nye Nordrekveilla for oss som va ong deinn gangen. Å i meillomtia va de’ igroinn nok for oss å vit at vi hadd ein plass kor vi koinn træff aill di ainneran. Å kainskje Deinn Eine —.

Ja, va de’ itj trivelig me Nordre som gå-gat deinn gangen å? Vårres "Nordre".