Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Påske

Julen var en Hjemmets og Kirkens høytidsfest, kanskje enda mer den gangen enn nå. Ingen reiste bort, ikke de som kunne ha råd til det heller. Da begynte det å bli annerledes med påsken. Den hadde jo også vært en hjemme- og kirkehøytid. Men etterhvert begynte den nye tid å gjøre sitt inntog, med påsketurer og påskeutfart. Ikke i så stor grad ennå, men skiturer ble etterhvert mer og mer alminnelig.

Vi, som mange andre i Trondhjæm den gangen, reiste på påsketur til "Hytta". For mange av oss var det ikke så lang reise. De fleste trondhjæmmere som hadde hytte, hadde satt den opp såpals nære byen at de kunne komme dit på en time eller to. Med rutebil eller tog. Eller med Gråkallbanen. Likevel hadde vi virkelig følelsen av å være på ordentlig påsketur når vi bare drog på
Påsketur til Byåsen.
For lenge siden spurte man hverandre: "Dere skal vel også være i ro i byen i påsken?" Senere gikk man over til å spørre: "Skal dere reise bort i påsken da?" Og nå spør man: "Hvor skal dere denne påsken da?"
Vi hadde hytte, så vi var aldri "i ro i byen i påsken". Vi reiste til Hytta — på Byåsen. Reiste med Gråkallbanen til Ugla. Derfra var det halvannen kilometers vei å gå. Som oftest var denne veien snøbar ved påsketider, så vi måtte gå med skiene på nakken. En forsmedelig start på påsketuren vår, men vi tok det igjen senere i påsken med skiturer i den alltid snørike Bymarka.

Det var hyggelig når noen i klassen spurte meg før påske om jeg skulle være i byen, og jeg kunne svare at "nei da, vi skal på Hytta, vi". Jeg følte meg litt ovenpå. Enten hytta var 7 kilometer fra byen eller 7 mil, det var ikke så viktig. Vi skulle i alle fall på påsketur. — Bare en av pikene i klassen var enda et hakk høyere: hun gikk i Sylene mellom Turistforeningens hytter sammen med foreldrene, og kom i knickers på skolen siste dagen før påske! Men slikt var så fremmed og absolutt uoppnåelig for oss andre at vi misunte henne ikke engang!

Vi pakket sekkene før påska da som nå, vi som skulle på hytteferie: skismurning, lys, gule servietter, egg, gule bomullskyllinger, solkrem, riktignok uten lysfilter ennå, og litt påskegodt. Mat behøvde vi ikke dra med helt fra byen, det var butikk, nei, omforladelse, handelsmann 5 minutter fra Hytta. Der satt vi så gjerne på de store meierispannene borte ved veggen og ventet på brødbilen som kom med brød og kaffebrød i svære kasser, som det alltid duftet herlig ferske boller av.

Etter den lange landeveis-trampingen med ski på nakken og sekk på ryggen og et bærnett i den ene hånden (forsmedelig det også), var det herlig å komme frem til Hytta. Det ble fyrt opp straks, men det tok jo en stund før den gjennomkalde hytta ble varm. De voksne hadde nok å gjøre med å regulere trekken i ovnen, sette opp vinduer og vifte ut røyken, så vi ikke ble helt kvalt. Den vinterkalde ovnen demonstrerte alltid med å "ryke inn" ved første opptenningen om våren. Men så plutselig ombestemte den seg og godtok situasjonen. Den ble samarbeidsvillig og kokte fort opp Kaffe-Lars, som kaffekjelen hette på Hytta, så kunne vi varme oss med kaffen til rommet ble varmt. Og jomen var det koselig å være på Hytta igjen! Sitte der rundt kaffebordet på iskalde stoler og drikke skoldhet ovnskaffe, som så enda varmere ut enn den var, når dampen steg opp fra koppene i den kalde luften.

Ja, så var det påske da. Med skiturer i Marka. Noen ganger i solskinn, iblant i skyet vær, ja, til og med i sludd og regn. Men på ski var vi! — Det hendte at vi gikk ut tidlig om morgenen mens det ennå var skare. Det var ikke langt til nærmeste skogen. Der lyttet vi til ivrig fuglekvitter i morgenstillheten. Den eneste forstyrrende lyden var skrap-ingen av skiene mot skaren, den virket dobbelt sterk mot roen rundt oss. Men når vi stoppet iblant, da var stillheten mer merkbar enn ellers, det var som om vi hørte den.

Vi gikk måneskinnsturer og, hvis månen var oppe tidlig nok. Over myrene ved Haukvatnet strålte måneskinnet trolsk, men hyggelig likevel. Kaldt, glitrende måneskinn over skaresnøen, blåsorte trær og busker i skogkanten, spor etter hare og rev, stilt og fredelig — 7 kilometer fra Torvet! Jo, vi hadde virkelig påskeferie og hyttepåske der og da.

Hver kveld hentet vi melk på en gård. Vi var med i fjøset og fikk hjelpe til. Og mens kyrne ble melket, satt vi i de brede fjøs-vinduskarmene og ventet. Klappet katta som ventet på den varme melken sin. Den malte og strøk seg inntil oss, i påskestemning den og, syntes vi. Vi fikk være med inn på kjøkkenet og. Der var det pyntet påskefint med ordentlig duk på bordet og nymattene på gulvet.

På hjemveien gikk vi med melkespannet dinglende i hånden. De modigste av oss holdt oppvisning med å svinge melkespannet rundt i luften på strak arm, uten at lokket falt av, eller en dråpe rant ut. — Jo, vi hadde påskeferie og tok det med ro.

Om dagen hadde veien vært våt og sølet, så vi kunne stå med gummistøvler på og trampe på stedet marsj i søla til den hadde sugd seg så fast rundt støvlene at det til slutt bare var såvidt vi greide å trekke foten opp av den tunge leirsuppa med støvelen på. Men nå mot kveld hadde kulden lagt en isskorpe på vannpyttene, og hjulsporene var stivnet i dype og skarpe kanter, som kjentes harde under gummisålene når vi balanserte på dem. Vi herjet med den sprø isskorpen på søledammene, trampet rundt på dem. Den singlende lyden under føttene fikk oss til å knuse hver eneste liten isflate vi så. Til slutt lå det bare finknust ispulver igjen etter oss bortover veien.

Velkomstordene fra de voksne når vi omsider kom hjem med melken, var de samme kveld etter kveld: "Hvor har dere vært? Vi venter jo på melken!" — Det gjorde ingen ting. Det hørte med til påsken, og var så helt annerledes enn i byen ellers.

Byen ja —. Byen og skolen tenkte vi ikke på disse påskeferiedagene. Og derfor var byen rar og fremmed for oss hvert år når vi kom tilbake fra påsketuren. Vi gikk fra Gråkallbanen i de tørre gatene hvor allting virket ukjent og fremmed, og vi syntes at vi hadde vært borte fra byen en hel evighet. Beksømskoene var plutselig tunge og fremmede mot fortauet. Nå pendlet tankene brått over fra ski og skiføre til "paris" og rågummisko.
Og så var det deilig å være hjemme i byen igjen! Det var blitt ordentlig vår på disse påskeferiedagene, en og annen leirfivel hadde kommet frem borte ved gjerdet, og stæren hadde tatt fuglekassen i bruk!

Jo da, det var riktig godt å komme tilbake til byen igjen — etter påskeferien på Hytta på Byåsen!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *