Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historien er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Rundt bruene

Av og til rusler jeg tur "rundt bruene". Det vil si at jeg går en runde langs elvepromenaden, over brua ved Ila kirke, bortover Elvegaten og tilbake over Gangbrua. Det er bare de siste årene at denne rundturen har vært mulig. Det er ikke så lenge siden brua ved Ila kirke ble bygget.

Likedan er det med elvepromenaden mellom Stadion og elva. Den er forholdsvis ny, den også. Både promenaden og brua gjør at dette vakre strøket langs elva blir mye mer benyttet enn tidligere. Her er det virkelig mange mennesker i alle aldre som både rusler, går, jogger eller cykler, så her går du sjelden alene.

Når jeg kommer opp bakken til Ila kirke, er alt slik som det var i 1930-årene. Parken med plenene og trærne, skråningen ned mot elva, — og Gratishaugen, som vi kalte den. — Det virkelige navnet var visst Dronningens bastion, men det visste vi ikke den gangen.

Hvorfor navnet Gratishaugen? Jo, her gikk det an å stå og se over til Stadion når det foregikk noe spesielt der borte, og vi ikke hadde penger til billett. Og det hadde ihvertfall ikke jeg noen gang.

Når det foregikk noe spesielt på Stadion —? Ja, den eneste gangen jeg var "tjyvkikker" på Gratishaugen, var en gang da Sonja Hennie hadde oppvisning her. Denne kalde vinterdagen stod vi oppe på haugen og strakte hals og hoppet for å få noen glimt av henne. Noe mer enn små glimt ble det ikke, så lang som avstanden var herfra over elva tilhelt inne på midtbanen. Men vi så henne da ihvertfall. Og vi så, eller delvis gjettet, hva hun gjorde. Jo da, "noe er bedre enn ingenting". Det var ihvertfall den eneste muligheten vi hadde til å se "oppvisningen hennes".

Denne Gratishaugen var ellers forbudt område for oss, så mye fyll og fæle ting som foregikk der. Nå ja, om det virkelig var slik eller om det var fantasien vår som løp løpsk, det husker jeg faktisk ikke. Men jeg tror nok at det var mest fantasi.

Turen i Elvegaten kan også i dag være trivelig, hvis det ikke akkurat er i rush-trafikken. Men den gangen for lenge siden, da jeg gikk her som jentunge bare, var ikke rush-tiden og rush-trafikken noe vi hadde hørt om engang! Heldigvis.
Noen biler var det jo. Men ikke flere enn at denne gaten var mer en promenadegate, både for unge og for gamle. På Kalvskinnet lå det jo flere skoler, både "Teknikern" og "Handelsgym" og Sjømannskolen, og i Ila lå "Kommen", så Elvegaten var skolevei for mange. Dessuten var Elvegaten folksom også om kvelden. Særlig før og etter kinotid var det mange som gikk der. Biler var det jo som sagt ikke mange av, og trikkepengene ville vi helst spare. Hvis vi i det hele tatt hadde disse 10-15 ørene! På den måten ble Elvegaten "gå-gate".

Også midt på udgen var den promenadegate. Da var det tid for før-middagsturen for de "kondisjonerte" i strøket. De var ikke unge lenger, og det var ikke mange av dem. Vi kjente dem, og de kjente oss, så vi neide og bukket pent når vi møtte dem. Disse var et så fast innslag i gatebildet at en av revyene ved Trøndelag Teater hadde en liten vise om dette i slutten av 30-årene!

Ellers var jo Elvegaten som skapt til ramme om Romantikken i Trondhjæm! Og det var mange par som gikk hånd i hånd her. I kalde vinterkvelder, når sneen lå tung på grenene på de store gamle trærne langs gaten. I de kjølige lyse vårkveldene, når trærne ennå stod uten blader.

I de helt lyse sommerkveldene når trærnes løvkroner dannet nesten som et tak over fortauget. Og i de mørke høstkveldene, når løver hadde fått gule og røde farver og hadde begynt å falle. Alltid gikk det forelskede par her. I sol, i regn, i måneskinn

Elvegaten og forelskede par. — Helt fra vi bare var "små nysgjerrige småveitja som for å jyna på dæm", og helt til vi selv gikk der, forelsket og hånd i hånd.

Å ja. Vi har vel alle vår "minnenes gate". Elvegaten er min.
Heldigvis har den fått beholde de fleste av de gamle trærne. Hittil. Det er godt når noe av det vi er glad i, får være i fred. Når vi får beholde det.

Trær er viktig for oss. Og derfor vil jeg fortelle et sant eventyr om

To gamle trær

Det var en gang to gamle trær som stod nede i en bakkeskråning. Oppe på toppen av bakken lå en gammel hvit villa. Foran den og på sidene lå den gamle haven med roser og gullregn, løytnantshjerter og keiserkroner. Derfra og helt ned til gaten var det plener med krokete haveganger strødd med singel. Og midt nede i skråningen stod disse to gamle ærverdige trærne med sine vide løvkroner. Når vinden blåste, suste det beroligende i løvverket. Når solen skinte, kvitret fuglene oppe mellom grener og løv. Løvet var så tett at du ikke kunne se dem, men de sang og kvitret som om de takket for hvert eneste blad og hver eneste kvist de kunne sitte på.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Og menneskene som gikk forbi, de lyttet til fuglesangen og vindsuset, og de så på de lange løvrike grenene som viftet sakte i vinden, og de kjente at alt dette ga dem ro og giede.

En gammel villa i en gammel have med gamle trær. —

Så kom det en dag da denne villaen var for liten og for gammel til å oppta så stor plass. Alt dette måtte bort for å gi plass til et større hus, måtte vike for tidens krav.
Det kom maskiner som rev huset og raserte haven. Plenene ble ødelagt av gamle og nye materialer om hverandre. Men trærne stod der ensomme og suste i vinden, for fuglene hadde flyktet fra maskindur og bråk.

Maskinene kom nærmere og nærmere de to gamle trærne for hver dag som gikk. En dag kom en stor sten trillende ned fra toppen av haugen. Den stoppet ikke før den støtte mot det ene treet. Så skulle vel trærne hugges da, før de ble enda mer i veien?

Men nei! En dag var det kommet opp et lite, tett plankegjerde rundt hvert tre. En beskyttende mur mot kaoset rundt omkring. Noen ville bevare disse to gamle trærne! Det var mange som ble glade da de så dette.

Tiden gikk, og den går fort i vårt århundre. Snart stod den nye store bygningen ferdig på toppen av bakken. Den var lav, og lå pent der oppe. Etterhvert ble plenene stelt, og en dag lå de like grønne og fine som før. Beskyttelsesgjerdene rundt de to gamle trærne ble tatt bort, og så stod trærne der like ranke og ærverdige som de alltid hadde gjort, år etter år.

Nå da alle maskinene med sitt bråk og sin larm var forsvunnet fra haugen, kom også fuglene tilbake til trærne. Igjen hørtes fuglekvitringen sammen med susingen i tre-kronene om sommeren. Om høsten stod de to trærne gnistrende fulle av rødgylne farver, som etterhvert drysset ned over den vissengule plenen og skjulte den før vinteren kom. Senere kom sneen og la .seg over plenen og på trærnes grener og kvister, så det hele var som et kniplingsverk mot den lave vinterhimmelen. Og så, da våren kom, fikk trærne et slør av lys grønt over trekronene.

Og barna som bodde i nærheten, de kom til denne plenen med de to gamle trærne. Året rundt lekte de der. I sommersolskinn på grønne plener eller i skyggen fra trærne. I høstvinden som virvlet opp det rødgylne løvet rundt dem. I vinterkulde med akebrett og ski i den lille bakken med "hoppet" mellom de to trærne. Og om våren fant de årets første leirfivel nettopp der i solhellingen.

Leirfivlene og det lysegrønne løvet som spirte frem på de to gamle trærne, ga bud om en ny sommer for trærne — og for menneskene.

Og menneskene oppe i det nye huset, og de som gikk forbi nede på gaten, de så på de to gamle trærne og kjente at de var glade for dem. Det var som om noe viktig fra fortiden fikk være med å gi nåtiden, og kanskje også fremtiden, et mer fullkomment preg. En helhet, en sammenheng mellom generasjonene. Noe som kan gi menneskene litt mer ro i vår travle tid som er så fylt av mas og jag og hektisk aktivitet.

To gamle trær — — —.

Dette er et sant eventyr. Det er til og med fra byen vår. Fra Øya. Og det beste av alt: disse to gamle trærne står fremdeles, enda det er lenge siden dette hendte.

PARKER

Nå var det heldigvis ikke bare i Elvegaten og på denne haugen på Øya at det vokste trær i 30-årenes Trondhjæm. I parkene, det var forresten mange parker her i byen den gangen, fantes trær av alle mulige sorter og størrelser. For det meste de vanlige norske tresortene, men også endel utenlandske prydtrær. Særlig husker jeg noen små ranke mandeltrær med lyserøde blomster, i Museumsparken.

I noen av parkene var det vannbasseng, til glede for både store og små. Selvfølgelig var ungene glade i å leke med vann, da som nå. Hvem av oss har ikke ligget flat over bassengkanten så hele maven ble våt, og tøyd oss for å redde en liten trefjølbåt inn til land igjen? Hvem har ikke vasset uti, med den ene foten ihvertfall, for å sette båten på rett kjøl igjen etter forlis og havari? Og hvilken mamma har ikke sagt at "Sa jeg ikke at du ikke skulle bli våt da?"

Ja, ja. Det var da heldigvis sommer, selv om det ikke var noen 1930-sommer hvert år. Iblant fikk vi med oss "brøsjiv me’ rø’ost på, å saft på brusflaske me’ pattæntkork", og gikk tur til en eller annen park. Parken ved E.C. Dahls stiftelse var ekstra fin til det bruket, med store grønne plener, og med et høyt smijernsstakitt rundt, og med en stor port å gå inn gjennom. Det var nesten høytidelig der inne i skyggen av de store trærne, hadde det ikke vært for det yrende fuglelivet oppe i trekronene.

Enda mer fugleliv var det på Domkirkegården. Fra tidlig på våren når stæren kom. Her gikk vi i de lyse vårkveldene nettopp for å høre fuglesangen. Stær, bokfink, trant, skjur, duer, kråker. Det var fuglekvitter og fugleskvatter i livlig blanding. Ikke et øyeblikks stillhet. Den største bråkmakeren i koret var nok "sjuttutrasten", men bokfinken og andre småfugler laget nydelige overstemmer til skvatringen. Og hele tiden hørtes den mer stillferdige duekur-ringen fra vegger og tak og gesimser på selve Domkirken. Her kunne vi høre våren og sommeren.

Ellers er det ikke bare den lyse årstiden jeg husker fra Domkirken. Kirken og kirkegården om vinteren med sne på trær og gravstøtter er et like tydelig minne. Og det vinterbildet jeg husker best herfra, er fra 1. juledags morgen, grytidlig, når vi kom til ottesangen i grålysningen, år etter år.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *