Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

Vi som bodde i Midtbyen var jo i grunnen med i det meste av det som foregikk i Trondhjæm. Jeg bodde der i årene frem til 1940. Og det var da faktisk noe som foregikk iblant den gangen og. Ikke så store hendelsene kanskje, men ting som vi husker, og som det er både artig og interessant å ha opplevd.

Enkelte ting var jo engangshendelser, mens andre gjentok seg år etter år. Var tradisjoner.

En av dem var:

"Itjnå e som traddiasjon i Trondhjæm —." — Jeg vet ikke om studentene da de laget denne visen, spesielt hadde Sankt-Hans-martnan i Trondheim i tankene, men i hvert fall er det ingen ting som er som Trondhjæmsmartnan!

Den var jo lagt til årets lyseste dager, og godt var det at dagene og nettene var lyse, så behøvde man jo ikke å sove bort for mye av disse tre travle døgnene. En reise inn til byen fra bygdene omkring var ikke noe man den gangen kunne gjøre unna på dagen som nå i fartens tidsalder.

Jeg rusler på Torvet mellom markedsteltene. — Tradisjon —? — Jo da, her har tradisjonen hedersplassen. Gammel tradisjon og nyere. Jeg oppsøker helst den gamle: matteselgerskene langs veggene på Hornemannsgården og len-ger oppover gaten, bønder med hvitt trearbeid på fortauget, og store salgstelt med "juggel" fra gulv til tak —akkurat som i "gamle dager". Martnasblåser, små flettede kurver med malte roser, vindmøller, ja, til og med sprettballer er å få kjøpt. Nå er de av plast, selvfølgelig, men den gangen var de laget av fargerikt bomullsstoff formet til en ball med sagmugg inni, og med et langt gummistrikk festet til. Jomen kunne de være harde, disse sagmuggballene, når de traff pikeleggene med full kraft. En noe hardhendt form for kurtise!

Her på Torvet i Martnasdagene traff vi kjente, da som nå. Ved de tardisjonsrike honningkaketeltene, ved teltene med "juggelet", ved matteselgerskene, og borte ved blikksakene og tresakene kunne man møte kjente av alle aldersgrupper. Det ble pratet litt Martnasprat om før og nå, om været både her og ute "på lainne", om ting som hadde hendt siden sist. Innkjøpene ble kommentert, gierne med en spøk, Martnan var jo bare artig.
Innkjøpene var ikke så store ting, men i alle fall skulle det nå være Martnasgave til de aller yngste og de aller eldste, og så til kjæresten selvfølgelig, for dem som hadde det! Det var trevisper og skjeer, kleshengere, små blikkbaljer og spann, røkelaks og honningkaker! Honningkakene var jo en av de store tradisjonene, så det måtte man ha med hjem! Noen handlet jo også større ting, budalsmøbler var jo typisk Martnasvarer. I det hele tatt ble det da handlet en hel del, både likt og ulikt av alt det som var til salgs disse tre høysommerdagene da pengene, tradisjonen tro, satt noe løsere enn ellers, selv i 30-årene!

Som oftest hadde vi som var unger den gangen, også fått litt å kjøpe for. Særlig heldige var vi hvis vi hadde overnattings-"fræmmen" fra landet boende hos oss. Da kunne det godt hende at de ga oss en femtiøre eller til og med en krone! Og da var det nok av fristelser nede på Torvet. Og noe av det mest fristende da vi ennå var bare "småpia", var forundringsposene! De øver forresten fremdeles en merkelig tiltrekning på meg! Kanskje er det drømmen om den store overraskelsen, kanskje fordi jeg en gang som ti-åring var riktig heldig med et Blikt kjøp: jeg fant et nydelig lite lyseblått perlekjede inni posen! Inne i ti – ørenposen! Jeg pyntet meg straks med stasen!

Dessverre hadde jeg ikke glede av det så lenge. Ikke til kvelden en gang. Jeg fikk nemlig lov til å være med ned på "Noas Ark" som lå i Kanalen, for å se på alle de ville dyrene ombord. Her kom jeg for nær buret med de små apekattene, og vips! så hadde en av dem lynrapt strakt ut en lang tynn håret arm gjennom nettingen og nappet til seg perlekjedet! Og mens jeg sto der, både sint og skremt og lei, holdt apekattene stor fest på perlebåndet mitt, og spiste det opp til siste perle!

Det var forresten ikke bare jeg som ble ranet slik midt på lyse dagen. En ungdom sto og så langt etter skrublyanten sin som han hadde hatt i jakkelommen, og da vokteren kom med en lang stang for å få fatt på den, var den allerede delt opp i mange små biter, og delvis oppspist! —Hvordan apekattene greide slik hard kost, skjønner jeg ikke.

Denne "Noas Ark" som lå her i byen i Martnasdagene, er heldigvis noe som ikke ble tradisjon her. Den ble forbudt, og godt var det. Det var ikke morsomt å se disse ville dyrene i trange bur uten dagslys nede i rommet på en liten båt.

NeI, da var det noe annet med dyrene på Sirkus, som alltid holdt til nede på Øya i Martnasdagene. For ikke å snakke om Hæst-Martnan på samme plassen! Ja, for her nede på Landbruksselskapets utstillingsplass var det Martna for "aill pængan". Sør-Trøndelag Landbruksselskaps nydelige hvite villa inne i parken med store gamle trær og med vannbasseng kom nesten bort ved siden av det svære sirkusteltet. Og på baksiden av villaen lå alle stallene. Her var det liv og røre "trio heile dager til ende"!

I det hele tatt var Sankt-Hans-martnan i Trondhjæm en populær tradisjon både for landsfolk og byfolk hvert eneste år. Selvfølgelig var ikke besøket like godt bestandig, det kom jo an på så mye, særlig været kanskje. Var det regnvær, kom det jo ikke så mange rejsende inn til byen. —Men i 1939, som er den Martnan jeg husker best fra disse årene, da var det fint vær alle tre dagene. Og dagen etter Martnan leste vi i avisene at "det var så mange tilrejsende i byen som det ikke hadde vært på år og dag, selv i de mest begivenhetsrike dager i utstillingsåret 1930 var det neppe så mange! Og "Alt utsolgt! Kø hos blikkvarehandlerne den siste ettermiddagen!" — "Den heste martna på mange år!"

Ja, det var Martnan i 30-årene. Men vi har da Martna i 80-årene og! Både på Torvet og Stor-Martnan på Nidarø. Likevel når vi minnes Martnan i 1939 og alle som var i årene før da, må vi vel bare innrømme at slik blir det nok aldri mer. Men fremdeles blir alt det gamle Martnaslivet levende for oss i tankene når vi går over Torvet en Martnasdag og ser på, og kanskje kjøper, juggel og stas og honningkaker og spekefjøler og matter. Fremdeles kaster vi et blikk til siden når vi går forbi plassen hvor Hæst-Martnan holdt til, på vår vej ned til Stor-Martnan på Nidarø. Og vi kjenner et lite savn fordi det er borte, alt dette, den gamle villaen i parken med de store trærne og vannbassenget, de gamle stallene, Sirkus og Hæst-Martnan.

Men vi godtar den nye tid og fortsetter ned til StorMartnan, den nye tids "martna". Og likevel, vi godtar den ikke helt, vi lever litt på gamle minner iblant. Nej, "Itjnå e som traddiasjon i Trondhjæm"!

Samtidig med den vanlige Martnan på Torvet, var Hæst-Martnan på Oya. For noen år siden ble det gjort forsøk på å gjenopplive den etter at den hadde vært helt borte i flere år. Som en kanskje kunne vente, ble jo ikke det noe come-back for Hæst-Martnan på Øya som deinn va i 30- åran.

Ja, husse de kolles de’ va? Hæsta og kailla å vainningstraug å omreisende å slåssing å nysgjærrige byonga overalt. Å friluftssærvering me travle særveringsdama som sprang fræm å tebakers meillom særveringsteiltet å kjeiller’n i villa’n kor kaffen blei kokt.

Å her foregikk de’ hæsthaindel i stor stil! Hæsta å kailla om kværainner. Å hæstan knægga å vrinska. Å kaillan prroa å trakk i tømman. Å kika på teinnern te hæstan. Å løfta opp fotan dæmmes for å kontroller dæm å. Kjøperan gikk grundig teværks, de’ koinn no tænkes at de’ va nåkka lureri me’ i spælle’. Men når de’ blei haindel, så va aillt i hop bare idyll å vænnskap. Da tok dæm sæ ei kjøpskål eiller fler, kaillan, ja, nånn gang så mang at dæm itj va riktig sikker på kæm som va kjøper å kæm som va sælger.

Å da va de’ slutt på idyll’n. De’ koinn bli krangling, ja, te å me slåssing! De’ va nåkka som va speinnende, de’, for oss som va onga deinn tia! Å på ein eiller ainn måte fikk vi no aillti greie på når å kor de’ va nåkka som foregikk. De’ koinn vær inni ein staill, eiller midt utpå åpne græss-slætta bortme vainningstrauge’, eiller i krokan bakom staillan. —De’ va væl itj for itjnåkka at vi fikk me oss formaninga når vi gikk hjæmmeifra: Hoill dokker no langt oinna om de’ skoill bli slåssing! Di må huls-på at dæm kainn komm-te å bruk kniv! — De’ derre me kniv fikk æ no aildri opplev å sje, samme kor ivrig vi fulgt-me i aillt de’ som foregikk.

Men når haindeln å kjøpskåla foregikk i mer rolige å avdæmpa forma, da heint de’ at dæm tok sæ ein liten bloinn ætterpå, kaillan. Der kor de’ passa-sæ sånn. Innme et gjærde, bortpå ein høybaille. Eiller inni ein eiller ainn staill, me eiller uten hæst.

Ja, de’ va mytji artig å sje på, ne’på hæst-Martnan, ja. Itj bare trøtte hæsthaindlera som lå å kvilt-sæ litt. De’ koinn no forekom drikkekallas me både kvinnfolk å kaillapå de mæst avsidesliggende plassan. Polleti som kom for å ta-sæ-av ein foilikaill eller to. Farverikt klædde kvinnfolk me svart hår å brune øya å mørk hud, å me vide å side skjørt som sopa nedi lorten når dæm gikk, å me svære glorate å glitrende øreringa som dingla å glitra. Å bestandig hadd dæm nånn onga me-sæ, som kom springan ætter. Svarthåra å brunøyd dæm å.

Åsså va de’ lukt av "lainne" overailt. Vi snust inn høylukt å hæstlukt sånn at nånn av oss sa "fysj !", å ainner itj sa nåkka, men bare glædd-sæ te dæm skoill reis "på lainne" i sommerferien som byinnt akkurat di herre dagan.

Nånn gang fikk gutongan lov de å lei hæstan fræm te vainningstrauge’. Da følt-dæm sæ overfor veitjan, da ja. Dæm vart så kry at —! Å somm gang fikk dæm betaling for de’ å! Kaillan koinn vær raus i Martnan! — Å næi, de’ va liksom itj snakk om nånn likestilling når de’ gjaillt hæsta, deinn gangen næi. Vi veitjongan fikk bare lov te å gå der å sje, vi. Å knapt nok de’. For vi hadd lovt dæm hjæm at vi skoill hoill-oss langt oinna hæstan, for dæm koinn sparkopp, som dæm sa te-oss. Å så skoill vi hoill oss langt oinna hvis de’ vart slåssing å, vi. Særlig hvis dæm brukt kniv, da, som dæm sa. Einda de aillså va de’ vi håpa mæst på å få sje!

Å husse di hainn Guillbrainn når hainn va ne-på der? Hainn hadd no sælvfølgelig itj nånn hæst sjøl, men hainn va så kjølig gla i hæsta. Ja, hadd’n itj vært ein slags hæstkar ein gang i tia da tru? Hainn gikk å klappa hæstan å passa på at de’ itj va nånn som va troillat te dæm. Å nåde deinn kaill’n da! Vi hadd da væl hørt om kor stærk’n va, hainn Guillbrainn! Hainn hadd te å me fått pålægg fra polletie’ om at’n itj hadd lov de å bruk høyer-hainna hvis’n skoill komm-te å slå nånn! Blei de’ fortælt. Ja, de’ va-itj fritt for at både hainn Guillbrainn å Hæst-Martnan ga fantasien vårres ein ækstra oppmuntring!

Tætt bortme Hæst-Martnan lå Sirkusteilte’. Derifra hørt vi sirkusmussikken både når dæm øva å når dæm spællt oinner forestillinga om kveill’n, som et akkopanjemang te martnaslive’ i å roinnt hæststaillan. Å der bakom sirkusteilte’ koinn vi somm gang få et glimt av mærkelige dyr, å av mærkelige folk som steillt dæm. Åsså så mang rare språk som dæm snakka!
Når vi sto der å hang å snust inn ukjeinnt å rar lukt fra fræmmen dyr å fra sagmugg, å vi samtidig koinn kjeinn deinn mer hjæmlige lukta fra aill martnashæstan å staillan, da visst vi næsten itj ka de’ va vi heilst villa: å reis te utlainne’ me sirkusse’ eiller å reis på lainne’ i sommerferien.
Men sånn va de’ bestaindig ne’på Hæst-Martnan. Mytji rart å sje på. Mytji som fikk oss te å kjeinn æventyrlysta kribbel i kroppen vårres. Men når de tre dagan va over, så va de’ igroinn’ slutt på æventyrlysta vårres å. Da va de’ bare ein trist skitt’ngul sagmugg-roinning der kor sirkusmannesjen hadd vært. Å triste tomme stailla der kor hæs-tan å kaillan hadd hoillt-te.

 

Jo, det foregikk da noe den gangen og. Faktisk var dette tradisjoner som vi var så glade i og som var så populære at det fremdeles holdes liv i den. Men dessverre! Vi som opplevde dem i mellomkrigsårene, synes nok aldri at det biir like bra.