Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Søndagsadspredelser og annen underholdning

Jo, vi fikk da være med å gå turer! Ikke bare handleturene på hverdagene, men søndagsturer også. En av de vanligste og mest populære sondags-familieturer var turen

ROINNT BRATTØRA

Lik sikkert som at de’ byinnt å bli vår i by’n, lik sikkert kom de’ ein søndag når’n Pappa spurt ræsten av familjen:

–    ”Ska vi kainskje gå roinnt Brattøra i dag når de’ e såpass fint vær?”
–    ”Å-ja-a-a-a!”, jubla ongan.
–    ”Jammen da,” sa a Mamma. — ”Da ska di gå pent å itj fær å reinn utpå kaikaintan, så di dætt i fjord’n.”

De’ prøvd ongan å la-vær å svar på, for sikkerhets skyild.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Så va de’ avmarsj i samla tropp. Gjænnom by’n å nerover te Brattørparken, enler Lusparken som deinn blei kaillt for de’ mæste, me’ deinn rare minnebørsa som va laga av ei gammel hornmine fra Værdenskrigen, å kor vi koinn lægg ne-på pæng som skoill gå te Sjømainns Vælfærd: "Fordum til Sjømandens Jammer og Død, Nu til hans Velfærd, Tryghed og Brød", som de’ står på deinn gamle mina.

Videre gikk vi over Brattørbrua forbi Slaktehuse’ me’ di lange rækkan me’ digre kroka bortover som dæm brukt å hæng slakteskrottan på. Så gikk vi ne’ oinner Jernbanen. Herfra va de’ itj så mang valgmulighetan akkurat. De’ va einten å gå langs gata på innsia av kaiskuran, å de’ va itjnåkka artig, eillers så koinn vi gå på kaian utenfor skuran. De’ va de’ som va artig, ja! Ja, for der lå båtan innte kaikainten. På søndagan va de’ fredelig å rolig ombord. Men læll så va de’ no artig å vær "næsten ombord". A de’ va vi å, der kor vi drista oss te å gå oppover lainngangan som va lagt ut meillom kaian å båtan.

Fra nånn av båtan koinn de’ lukt middagsmat sammen me’ oljelukta fra maskinromme’. Å nånn gang heinnt de’ at de’ dukka opp ein mainn fra dype’ av båten, me’ "kvitt" forklæ på maven å me’ ei avfallsbøtt i hainna. Deinn tømt’n uti sjø’n, mens måsan kom flygan fra aill kaintan, kor dæm no koinn ha vært før. Da blei de’ læven ei stoinn,
ja!

Bortover på kaian lå de’ nånn ækstra lainnganga å. Dæm va som nånn små brua me’ rækkværk langsme’ sian, å hjul midt oinner. Å når vi sprang fræm å tebakers oppå dæm, så vippa dæm opp å ne’ så de’ smalt å dunka i træ-værke i kaian.

–    ”Næi da, de’-derre får di itj lov te!” Sa’n Pappa. Men hainn sa de’ itj før ongan hadd prøvd de’ nånn gang. Va lætter for ongan å hør ætter da.

Når vi kom ne’over forbi deinn store Tollbua å svingt bortover langs Kanal’n, da hadd vi heile lange kaia foran oss la-a-a-ngt bortover.

Da sprang ongan ivei som nånn vårkåte kalva.

–    ”Næi da, næi da.” Sa a Mamma da. – ”Itj å fær så nærme kainnt’n! Di kainn ramm’l i fjord’n! No ska di kom å gå pent sammen me’ oss!”

–    ”Ja, ja.” Sa’n Pappa. – ”Men æ trur itj de’ e nåkka å vær reidd for. Ongan passe sæ da sjøl. De’ går da bra, sjer du væl.”

Hu Mamma prøvd å sje de’ sånn, hu å, men de’ va itj så lætt bestaindig de’. Ongan koinn snubbel å fær på hode’ i sjø’n. Å itj koinn dæm svøm heiller.

Heilldigvis så gikk de’ da bra, som hainn Pappa hadd sagt, både deinn sønda’n å ainner søndaga, både me’ egne onga å me’ di ongan som satt eiller lå på maven ytterst på kaikainnt’n me’ fiskesnøre i hainna. — Fiska dassmort, sa dæm.

–    ”Huff da! At dæm får lov te å fær sånn allein ne’på her. Men dæm kainn kainskje svøm, dæm, trøsta a sæ me’”, sa hu Mamma.

Her ne’på kaian langs Kanal’n va de’ så mang rare lukta. Fisk å olje å taug å sjø å tjærra. Å av å te togrøyk fra Jernbanen. Aill di derre luktan i blainning ein solskinnssøndag på Brattøra, de’ va våren de’!

Å på sånne vårsøndaga koinn de’ heinn at vi traff kjeinnte å ja. Tur’n roinnt Brattøra va aillminnelig søndagsoinnerhoildning for kjølig mang Trondhjærnsfamilja deinn tia.

Når vi nærma oss Jernbaneoinnergangen bortme’ Pir-bade’, va de’ ein ny liten valgmulighet. Vi koinn ta ein liten avstikker over brua på gangbanen langsme’ jærnbaneskinnan, å gå bortover te Pierbade’ å utover Pieren en tur. —Men når vi va komme så langt, så byinnt vi så smått å tænk på hjæmtur’n å middan å, ja.

Da gikk vi oinner jærnbanen, å der va de’ næsten som ein slags liten tunnæll. Svart å skitten inni, å næsten mørkt.

– ”Pass dokker så di itj trampe på glassbrått”, sa’n Pappa.
– ”Å itj komm borti væggan, di kainn få ødelagt klær’n dokkers”, sa a Mamma.

Når vi komm ut av deinn herre litje tunnæll’n, så hadd vi Kanal’n å Ravnkloa midt imot. Der va de’ ein fløtmainn, som koinn sætt folk over Kanal’n når dæm itj hadd ti te å gå roinnt om brua ne te Jærnbanestasjon’n eiller te kaian å båtan. — Å omveindt å, sællfølgelig. Fra Jærnbanen å kaian komm du dæ rætt oppi by’n på deinn måten. For omtreint de’ samme som ein trikkbillætt kosta.
På søndagsturan vårres roinnt Brattøra hadd vi itj rå te sånn luksus, sa di voksnan. På deinn måten fikk æ aildri prøvd deinn luksusen før æ blei voksen, æ!

Akkurat her va de’ at dæm som va nånn år gamler einn mæ, koinn fortæl om deinn brua som gikk fra Olavsgata over Kanal’n te Piern. Deinn koinn åpnes når de’ komm båta som skoill gjænnom. Å de’ va visst mang gang om da’n, de’. Særlig i fæmtia om ættermiddagan va de’ stor traffikk oinner brua, fortælt dæm som huska de’. Da komm næmlig fjordbåtan å skoill ut. Fosenbåtan, å "Orkla", "Frostg" å "Lagatun".

De’ heinnt sællfølgelig at brainnsprøyta å slepebåta skoill gjænnom å, men dæm hadd sænkbare skorsteina, så da behøvd dæm itj å åpne brua. Å bra va no de’ for de’ va stor traffikk oppå brua å, både av hæstekjøretøy å hainnvogna å av gående.

Te slutt streika brua, fortælt dem som huska de’ herre, å da blei a ståan åpen heilt te deinn blei reve i 20-åran.

De’ herre fikk vi hør om mens vi gikk bortover langs kaian te Jærnbanestasjon’n, som va avslutningen på deinn herre roinnturen vårres. Å avslutningen va foræsten itjnåkka dårliger, deinn, einn aillt de’ ainnere.

Ja, for va vi heildig, så va de’ ett eiller ainna tog som skoill gå om ei stoinn. Å da va de’ litt ækstra liv å røre der, itj bare av folk som skoill reis, men av jernbanefolkan å. Ein av dæm brukt å fær bortover langs togrækka, å banka å kjeinnt på hjulan å ainna forskjellig oinner å meillom vognav. Å lokkomotive’ sto å prusta å stønna å slapp ut damp i små porsjona så de’ susa ne’me’ plattforma, å vi hoppa fler skritt bakover av bare redsel. — Åsså komm de’ ein me’ ei stor smørekainn å ein klut i hainna, å smurt å pussa både her å der på lokkomotive’. Åsså dukka’n opp, hainn som ropt: "Ta plass og lukk dørene", å så plystra’n i plysterpipa å vifta me’ de’ grønne flagge’, å hoppa opp å kjeinnt på dørren. — Å så gikk toge’!

Da kjeinnt vi utlængseln hærja me’ oss, men iste’n så gikk vi hjæm, heile Familjen i samla tropp likæns som vi starta. Gikk hjæm te søndagsmidda’n, som a Bæstemor kainskje hadd kokt færdig. — Va de’ kjøttkak tru? Å sviskergrøt? — Eiller kainskje de’ va kjøttsup å polæntapudding? Riktig nåkka å varm sæ på, ætter tur’n roinnt Brattøra. — Ja, for de’ koinn vær vinnfoillt å kallt ne’på der, sælv om cola skjein å vår’n va komme te Trondhjæm, de åre’ å.

MUSEET

Ja, Brattøra var en typisk søndagsbeskjeftigelse. Men det var da andre ting vi kunne gjøre og, selv om det ikke var så mye forskjellig å velge i. I det hele tatt var søndagene den gangen enklere på en måte enn de er i dag. Vi hadde ikke så mange muligheter, ivhertfall ikke mens vi ennå var bare unger. Familiene hadde ikke så mange valgmuligheter i helgene i 30-årene som vi har nå i 80-årene. Bare det at nesten ingen den gangen hadde bil, og TV ikke eksisterte i det hele tatt, begrenset det hele. Heldigvis, hadde jeg nær sagt. Det var ikke så hektisk som nå. Kunne ikke bli det.

Hva vi gjorde da? Foruten turen rundt Brattøra kunne vi jo ta spaserturer vår og høst oppover Strinda, eller innover på Lade. Utover Trollaveien, der hadde vi jo Biologen og, hvis vi gikk så langt.

Og så hadde vi Museet da! Det var vel den mest alminnelige helårs søndagsbeskjeftigelsen, unntatt i sommerferien.
Museet, sa vi. Men det hadde i virkeligheten et så langt og fint navn at ingen av oss var helt sikker på det. — Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, tror jeg det er. Et rart og uforståelig navn for oss unger. Noe høytidelig og fremmedartet på en måte. Akkurat som Museet selv virket for oss. Enda så kjent det var. Allerede trappen opp fra gaten virket på en måte litt høytidelig og kald. Den lå forresten bestandig i skyggen. Kanskje det var derfor?

Og når vi kom inn: halvmørkt. Og halvkaldt. Rar lukt. Og rar lyd. Et slags ekko når vi snakket. Akkurat som lyden ble forsterket. Vi torde forresten ikke snakke så vel-dig høyt der inne. Ropte aldri. Den gamle vaktmesteren med det store hvite skjegget og hendene på ryggen, var ikke så stor og imponerende å se på, men vi hadde stor respekt for ham og dempet oss ned i tide.

"Samlingene", som var det samme som de høye glassskapene med dyr og fugler og fisk, var også imponerende. Rart og fremmed virket det alt sammen, enda mye av det var kjent av oss fra før, fra hverdagen.

Men her inne virket det annerledes. Utstoppet, stive og fjerne bak glassveggene. Enda så virkelig de var. Men så mye rart! Og pent! Og stygt! Og merkelig! Og spennende! Og enn de to skjelettene! En ape og et menneske! Nesten likedan! Du store verden, så rart! Det kunne da virkelig ikke ha vært et orntlig menneske, som virkelig hadde levet engang? Kanskje her i byen?

Noe så nifst! Nei, best å gå videre.

Bjørnen, ulven og reven. De var liksom ikke lik seg, de heller. Ikke slik som i eventyrene, nei. Kunne ikke lokke "Dill-dall-hollom!" denne reven.

Uh! Det var så mye nifst! Da var det noe helt annet med fuglene, som hadde en diger avdeling bare for seg selv. Måtte være tusen minst? Noen av dem var nifse og. De aller største rovfuglene som satt og spiste mus. Æsj! Men noen bitte-bitte små og. Kolibrien som var så liten at den var som en litt stor sommerfugl, og med like fine farver, minst. Den var "yndlingsfuglen" min.
Her på Museet kunne vi gå og se og se —. Enda så mange ganger vi hadde vært her før. Oldsaksamlingene måtte vi ha med og, enda de var enda mer fremmede ogkalde. Og glassmontrene på gulvet var så høye at vi måtte stå på tå for å se nedi dem.

Her var det virkelig ukjente og fremmede ting. Bortsett fra et kjede med ravperler som var nesten likedan som et jeg hadde fått av en gammel dame. Da jeg oppdaget dette ravkjedet i glasskassen, ble liksom hele oldsaksamlingen mer forståelig for meg. Det var jo virkelige ting som virkelige mennesker hadde brukt en gang!

Nei, hjem til søndagsmiddagen! Kjøttkaker med brun saus og kålstuing. Og så sviskegrøt. Hjem og spise og fortelle om alt det vi hadde sett, enda vi hadde fortalt det før. Mange ganger.

Ned trappene og ut på gaten. Så rart —? Å komme ut fra Museet var som å komme hjem fra en fremmed verden til vår egen vanlige hverdagsverden.

Og så var det hjem til "kjøttkaka"!

KINO

Jo, Museet var fin underholdning for oss den gangen. Og så var det gratis! Derfor kunne vi gå dit ofte. Men had-de vi no annet og mer?

Joda, vi hadde kino. Til å begynne med var det jo stumfilm, med tekst på lerretet inni selve filmen.

Mitt første kinobesøk gjorde kraftig inntrykk på meg. Jeg hadde allernådigst fått være med noen større unger. Som kunne lese. Og som hadde lovet å lese teksten mellom bildene for meg.

Det var i den gamle runde bygningen som hette Cirkus. Og det var pakkende fullt med unger. Mest guttunger. Det var visst cowboy-film og skrekkelig spennende, forstod jeg. Noe med en som kaltes Tom Mix. Dessverre fikk jeg ikke med meg noe av handlingen, for de som skulle lese for meg, glemte det i den ulidelige spenningen. De bare trampet i gulvet og stønnet av spenning, og ropte høyt’ — Ta’n da! — Å gjø! — Hainn kjæmm bak dæ, sjer du’n itj da! — Dæffen! Så du det! — Pass dæ da! Pass dæ!

Dessverre ble jeg ikke noe klokere av all denne skrikingen og levenet. Nei, forstod ikke mye av handlingen. Enda vi "satt over" til veste forestilling. Det var nemlig tillatt! Uten å betale noe ekstra!

Jeg fikk ikke noe mer inntrykk av handlingen i andre omgangen av samme filmen heller, for de som skulle lese for meg, syntes visst filmen var enda mer spennende da, ettersom jeg forstod av trampingen og ropingen. Det var nå forresten ikke så farlig heller, for det viktigste var nå at jeg hadde vært på kino! Virkelig orntlig på kino! For første gang!

Det ble forresten også siste gang jeg så film i Cirkus, eller Biografteatret, som navnet på denne kinoen var. Da lydfilmen kom til Trondhjæm for alvor, kunne ikke Cirkus brukes til kino lenger. Og i 1930, tror jeg, ble det slutt med Biografteatret.

BARNETIMEN

Ja, kino va-no kjølig fint! Nåkka ainna som va næsten lik fint i åran roinnt 1930, va radio’n!
Te å byinn me’ så hadd vi no bare et hjæmlaga krystall-apparat. Å ein hodetellefon på deling. Å delt’n, de’ gjor vi når de’ va barnetime fra Trøndelag. For de’ va nåkka, de’ ja!

Ja, husse di når vi satt der å hysja på kværainner å hørt på:

"Nu er det lørdagsaften
og barnetimen vår.
Og Aud og Gerd og Birger
så spent ved radio’n står —"

Ja, husse di Gerd og Otto! Å onkel Fredrik, som læst æventyr. Å Onken Alf, va de’ visst, hainn som sang om "Træe’ på bakken, å sola skein over åsane". Åsså’n Onkel Jo, som va Barnetimeonkel’n. Åsså a Tante Mikro som spællt piano. Va de’ itj sånn?

Vi hadd da barnetime deinn tia å. Å barnetimegodt å, om itj akkurat så flott å så flust som de’ e idag me’ færdigkjøpte Barnetimeposa å brus! Æ husse vi satt å kosa oss me’ ei halv appelsin kvær, å ein strimmel kokesjokolade åsså nånn rossina. Men vi mått no heiist veinnt te ætterpå me’ å spis, for eillers hørt vi itjnåkka me’ deinn halve hodetellefon’n. Å sællom krystallnåla va ailldeles rætt innstillt.

Sællfølgelig har de’ da vært fine barnetima siden å, men vi får aildri nånn barnetime som deinn vi fikk fra Trøndelag Kringkaster i 30-åran! Trur æ.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *