Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

For oss som vokste opp i 30-årene, sto sykkelen øverst på ønskelista år etter år. For de fleste av oss gikk ikke ønsket i oppfyllelse før til konfirmasjonen eller senere. Men da —! Så snart vi hadde fått sykkel, ny eller brukt alt etter-som, ble plutselig byen annerledes og ny for oss. Nå kunne vi ta turer til langt ut i omegnen av byen bare på små kveldstimer. Vi syklet til Lade og Trolla og Leirfossen, særlig i de lyse vårkveldene.

De første vårturene våre gikk som oftest til Lade, for der inne kom våren så tidlig bestandig. Og der var det massevis av leirfivel. Ennå i siste halvdel av 30-årene var det nesten ikke noen bebyggelse der inne, og bare jorder var det også der hvor flyplassen ble bygget senere. Her kunne vi gå i det visne fjorårsgamle gresset og finne leirfivel overalt. Likedan var det nedover mot badeplassene i Korsvika og Ringvebukta og Devlebukta. Kattlabber og gåsunger fant vi også der. I 30-årene var jo dette «landet» for oss som bodde i Trondhjæm.

Med sykkelen kom vi frem overalt nesten. Oppe ved Leirfossen kom våren litt senere. Men når den virkelig kom, var det dit vi syklet. Og da var det blåveis og hvitveis vi plukket.

Langs veien nedenfor Nedre Leirfoss var det massevis av hvitveis. Det var som et hvitt teppe innimellom trærne langs grøftekanten. Et teppe av hvitveis som hadde vokst seg opp gjennom et annet teppe av vissent løv og gress fra året før, og som nå skjulte det helt.

Vi plukket og plukket hvitveis, men det minket nesten ingenting innimellom de bladløse trærne. Fossen buldret og bråket lenger oppe, og elva flommet langs veien, ja, nesten helt oppå veien noen steder.

Vi syklet lenger oppover og. Over brua over fossen, og videre oppover langs elva helt opp til Ovre Leirfoss. Inne i skogen langs denne veien var det nesten bestandig skygge, og her lå det gamle sneklatter innimellom trærne til langt utpå våren. Men hvitveisen grodde frem likevel. Vi satte ifra oss syklene og plukket hvitveis og hørte på fuglesangen og elvebruset. Her opplevde vi virkelig våren. Hver vår den gangen.

Litt annerledes var våren utover mot Trolla. Kanskje fordi vi ventet til litt lenger utpå våren med å sykle dit. Ventet til heggen blomstret. Og liljekonvallene kom. Da var det vi syklet dit. Plukket heggblomster med sterk, nesten bedøvende lukt ute i Heggdalen, som var et gammelt navn her ute.

Og vi plukket buketter av lijekonvaller som vi stakk nesen nedi, for riktig å kjenne den lukten, som var den heste lukten vi visste.

Syklene hadde vi satt fra oss i veigrøfta, og selv satt vi på stabbesteinene og så utover den vårblanke fjorden. Og da var det nesten ikke vår lenger, men sommer!

Og på hjemvejen hørte vi måltrosten, eller var det svart-trosten, som satt langt oppe i skogen og sang. Kanskje i toppen av et grantre helt oppe i Elsterparken et sted —?

Elsterparken —. Det var også stedet for turer om våren. Men dit hadde vi gått både vår-, sommer- og høstturer også lenge før vi fikk sykkel. Gikk skoletur oppover til Våttakammen allerede langt nede i småklassene. Hadde med nistemat og brusflaske med melk i ryggsekken. Vi sprang og hoppet på stiene oppover, så sekken dinglet og slang, og melka skvulpet i brusflaska. Og da vi satt på toppen, på selveste Våttakammen, for første gang i vårt liv, og endelig skulle få drikke, så tørste som vi var, da åpnet vi patentkorken på brusflaska og drakk —! Dessverre. Det gjorde vi ikke, for istedet for melk var det blitt små smørklumper! Et lite minne som alttid dukker opp siden på turene mine til Våttakammen!

Elsterparken lå jo ikke så langt fra byen og der hvor vi bodde, så det var enkelt å gå ettermiddagsturer eller kveldsturer dit. Kveldsturene i de lyse vårkveldene er nok det jeg husker best derfra. Ikke minst på grunn av fuglelivet. Overalt hørtes måltrostens fine sang. Men også svarttrostens litt mer melankolske kveldstoner. Bokfinken, stæren og alle de andre, både kjente og ukjente fugter, kvitret og sang nesten uavbrudt. Overalt hvor vi gikk i Elsterparken om våren, hadde vi selve vårens bakgrunnsmusikk!

Enda litt lenger opp, helt oppover mot Geitfjellet, kunne vi også høre orrhanen i kveldsstillheten. Vi gikk på de myke barnålsstrødde stiene og hørte buldringen dens fra myrene i nærheten. Og når vi gikk videre nedover mot Tømmerdalsveien, hørte vi sus og klukking fra bekken. Ved siden av veien her lå «Kilden», Hver eneste gang vi var der, måtte vi bortom den og drikke.

Likedan var det om sommeren og høsten også. Vi drakk av «Kilden» enten vi var tørste eller ikke. Forresten, var vi ikke tørste fra før, så ble vi det da, når vi nærmet oss den, enten vi var på tur oppover eller tilbake til byen.

Høstturene i Elsterparken var ikke så fine som vårturene. Fordi terrenget er nordvendt virket det veldig tungt og dystert her, når bladene som hadde fait av trærne lå visne og sleipe på stiene utover langs «Strandlinja», sammen med tørre avbrukne kvister fra lerketrærne. Men vi gikk turer her likevel, selv om alt virket råkaldt og fuktig da.

Sommerkveldene derimot var fine i Elsterparken. Nesten så fine som vårkveldene. Fuglesangen var ikke så hektisk her om sommeren, men vi både så og hørte fuglene likevel. Og når vi satt på Utsiktsbenken, eller Ja-benken som vi også kalte den, og vi så kveldssola over fjorden og landet omkring, og over Munkholmen og byen, da var dette blant de fineste opplevelsene våre i barndoms- og ungdomstiden i Trondhjæm. Enten vi var små og i følge med voksne som viste oss og forklarte oss om alt det vi så fra denne benken, eller vi var «nesten voksne» selv, og kanskje satt der på Ja-benken sammen med den vi aller helst ville sitte der sammen med, så ble dette minner for livet. Det kan ikke finnes bedre minner å leve med enn dette.

Selv om Trondhjæm i 80-årene ikke lenger er det samme som Trondhjæm i 30-årene, så er heldigvis Elsterparken og Bymarka likevel fremdeles omtrent de samme som da. Og kanskje kan også senere generasjoner få oppleve det samme som vi fikk oppleve den gangen. En takk til de som har tatt vare på dette for oss gjennom generasjoner!