Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

Vi som vokste opp i Trondhjæm den gangen i 30-årene, har jo så mange minner. For det meste trivelige, men også iblant noen mindre trivelige.

Enkelte strøk og gater husker vi nok bedre enn andre, av en eller annen grunn. En av de gatene som vi ble mest kjent med, de aller fleste av oss skolebarn den gangen, var Bakklandet. Men dessverre hører vel ikke det til de triveligste minnene våre. Jeg tror ikke det er mange av oss som husker våre vandringer der som gledelige akkurat. — Det var vår Via Dolorosa. Veien som førte til Tannklinikken:

Ja, husse-di Tainnklinikken på Bakklainne’?

Ein av de små rusleturan min di siste åran har vært bortover Bakklainne’. Å der passere æ dein gamle rø’e mursteinsbygningen kor Tainnklinikken hoillt te di åran da æ gikk på skolen. — Trondhjems Skoletannklinikk.

Hjælpe-mæ! som vi sa når vi snakka om deinn. Ja, hjælpe mæ! Einten vi gikk på Bispehaugen eiller på Kalv-skinne’, på Lamoskolen eiller på Ila, på Singsaker eiller Lilleby. Lik gæli va de’ for oss aill ihop, syntes vi. — Tainnklinikken på Bakklainne’ —.

Om vi itj tænkt på’n bestandig akkurat, så tænkt vi hværtfaill på’n ein gang i åre’. Ja, for ein gang i åre’ marsjert vi dit i samla tropp heile klassen, så nær som di få heldiggrisan som hadd me’ lappe te Frøkna om at dæm gikk te Privat Tannlege. Rikingan —.
Vi ainneran marsjert bortover kuppelsteinan å steinheillan på Bakklainne’ me’ sug i magen, å me’ anger i blikke’ for aill di karamellan å kjærlighetan å lakkrisan vi hadd i oss i heile de’ siste åre’.

No va itj deinn herre fellesmarsjen fra skolen te Tainnklinikken de’ værste. Næi, for vi skoill itj gjør nåkka te Tainnlægen på Tainnklinikken deinn da’n. Vi skoill bare sje-over. Men da fikk vi me’ oss et kort hjæm me’ tainntægninga å inntægna hull. Å de’ korte’ mått vi ha me’ oss te Tainnklinikken kvær gang vi skoill dit, heilt te vi va færdig me’ aill behaindlingan.

Da greid vi liksom itj å tænk på stort ainna einn kor vi grudd oss te næste gang. Å da næste gang kom, gikk vi bortover de’ kuplate Bakklainne’ igjæn, me’ tainnlægekorte’ i hainna.

Ja, kor æ grudd mæ! Kvær gang! Å når æ komm fræm te de’ rø’e murhuse’, å gikk inn gjænnom portromme’, å på steinheillan over gårdsplassen, da trur æ aildri at æ for alvor oppfatta at de’ va skole der i første-tasjen, einten de’ va friminutt eiller itj. Næi, for æ grudd mæ sånn at æ hadd itj tanke for ainna einn om æ mått trækk eiller plomber å om de’ vart mytji borring. Å trappa opp te Tainnklinikken va tussi’ å gå mang gang ja.

Å så va de’ å sitt på veinteværelse’ me’ tainnlægekorte’ i kaill-klamme fingra, sammen me’ aill di ainneran som hadd de’ omtreint lik-æns. Bortsjett fra dæm som hoppa bukk over træbænkan da, å som bare skoill pusl-over.

Å hadd de’ itj vært for hu "Snilldama" som brukt å komm å rop oss opp å heint oss inn, ja, så trur æ at æ hadd stokke av mang gang, ja. Men hu sa at "å så va de’ lille Esther da", å så la a arma si roinnt skuildra mi, å hjalp mæ deinn siste tunge biten inn gjænnom døra å bortover gulve’ innpå sælve Tainnklinikken. — Ja, hjælpe mæ! Æ va itj akkurat så høy i hatten da næi.

Ja, mer ska æ itj fortæl om de’ herre, så di træng itj å vær reidd. Men æ trur at de’ e mang som husse de’ sjøl.

Kvær gang vi færdes bortover Bakklainne’. Kvær gang vi passere de’ gamle lave mursteinshuse’ me’ deinn tunge porten. Tainnklinikken på Bakklainne’!