Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historien er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – Til ottesang i Domkirken

Av og til rusler jeg tur "rundt bruene". Det vil si at jeg går en runde langs elvepromenaden, over brua ved Ila kirke, bortover Elvegaten og tilbake over Gangbrua. Det er bare de siste årene at denne rundturen har vært mulig. Det er ikke så lenge siden brua ved Ila kirke ble bygget.

Julen gir oss så mange minner, alt etter hvilke juleopplevelser og -tradisjoner vi har hatt i oppveksten. En av de vakreste juletradisjonene hjemme hos oss, og dermed et av mine beste juleminner, var det at vi hver 1. juledags morgen gikk til ottesangen i Domkirken. Jeg kan huske jul etter jul tilbake, med juletre og julenisse og julesanger, julegaver og julemat, altså riktig ordentlige "juler". Men ingen jul var helt riktig før vi hadde vært i ottesangen 1. juledag. Det ble jo etter hvert mange juledagsmorgener, noen også med gråvær og grå gater, grå trær og grå himmel uten stjerner, men likevel alltid med denne fine julestemningen når vi gikk til ottesangen.

Det var i grunnen ikke så helt lett for oss unger dette å gå i ottesangen. Vi måtte jo stå opp før klokken seks, så vi hadde ikke så mange timers søvn den natten, ettersom det alltid ble sent julaften før vi la oss. Men hver julekveld var vi enige om at jo, vi skulle i ottesangen. Så det var frivillig. Verre var det når morgenen kom og vi ble vekket før grålysningen. Vi sto opp og kledde på oss mer i søvne enn i våken tilstand. Og helt våkne ble vi ikke før vi kom ut i den kalde vintermorgenen. Da våknet vi og så at vi gikk i en fremmed og ukjent nattlig verden. Riktignok var det noe kjent ved den og, fra for lenge siden, fra 1. juledag et helt langt år tilbake i tiden. Et år var visst mye lenger den gangen enn nå.

Jeg husker en juledagsmorgen da det hadde kommet et lite lag nysne om natten. Den morgenen var det som om vi plutselig kom ut i en ny og lysere gate, selv om det ennå var mørkt. Det var som å gå i en eventyrverden. Vi var omgitt av et merkelig lysende mørke, på overgangen fra julenatt til juledag. Grenene på de gamle store trærne på begge sider av gaten lyste hvite mot den mørke lave himmelen bak, men lenger oppe på himmelen kunne jeg skimte små svake stjerner gjennom de store snedekkede trekronene. Og gaten lå der hvit og urørt foran oss. — Da vi kom nærmere kirken, så vi spor etter andre kirkevandrere, noen kom fra andre hus i gaten, noen fra sidegatene. Bak oss stod våre egne spor tydelig etter oss i nysneen.

Vi gikk der flere sammen, både barn og voksne, og vi snakket sammen med dempede stemmer. Om vi virkelig dempet stemmene eller om det er stemningen fra den gangen som nå gir meg det inntrykket, vet jeg ikke. Men alt, belysningen og sneen og trærne og himmelen og stjernene, ja, hele denne merkelige og gode julestemningen gjorde at jeg syntes vi gikk i en gate i en stille og fredelig verden. Så stille og fredelig at selv jeg som bare var 11-12 år, gikk der og tenkte og opplevde ordene "Fred på jord".

Etter hvert som vi nærmet oss kirken, kom det til flere og flere mennesker fra alle kanter. Og da vi gikk inn gjennom porten og frem til kirken, var vi et langt nesten sammenhengende følge av gråsorte mennesker mot den hvite sneen. Og alt var fremdeles like stille og fredelig. Avdempet. Og da vi gikk inn i kirken gjennom den store døren, hadde vi mer enn noen gang julen i oss og rundt oss.

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Inne i kirken møttes vi av skinnende lys overalt. Her inne var stillheten til å ta og føle på, og små lyder, som skraping av en stol mot stengulvet, et lite kremt, en hoste, litt dempet snakk, alt ble til ekko som kom imot oss fra alle kanter, fra høye søyler, fra buehvelvinger, fra fjerne kroker og fra taket høyt, høyt over oss. Og jeg ble fylt av noe på en gang kjent og ukjent som minnet om forventning.

Da vi hadde satt oss og det ble en liten ventestund, kjente jeg at trettheten kom sigende innover meg. Jeg så meg rundt i kirken, så på alle de som gikk oppover kirkegulvet. Jeg bladde litt i salmeboken for å finne sangene fra nummertavlene, og forsøkte så godt jeg kunne å holde søvnigheten på avstand. Jeg småhutret litt da, både av kulden som kom langs stengulvet og av tretthet.

Men så, da kirkeklokkene hadde ringt og orgelmusikken spredte seg ut i den store kirken, var jeg igjen våken, og igjen kjente jeg julestemningen sige inn over meg. Og vi sang med, vi kunne jo alle disse kjente julemelodiene. Og da vi sang "Oss er idag en Frelser født", satt jeg der og kjente at det igjen var 1. juledags morgen, og at jeg var glad fordi jeg igjen var i ottesangen.

Jeg oppfattet nok ikke på langt nær alt det presten sa, jeg var visst litt for trett til det, dessuten var det dette rare ekkoet som ga meg all lyd to ganger. Men jeg så ham jo, både på prekestolen og foran alteret omgitt av levende lys. Og da de kjente ordene fra Juleevangeliet "Og fred på jorden" klang ut i den store kirken, føltes det som om vi alle, også vi barn, var med i et felles ønske og et felles håp.

Men det vakreste av det hele syntes jeg stillheten med de etterfølgende tre ganger tre klokkeklemtene var. Denne stillhet i den mektige kirken, og disse klokkeklemtene som klang så langt borte og nær på samme tid, ga en følelse av høytid som selv vi barn kunne fatte. Og så plutselig, som en sterk kontrast, det mektige brusende orgelspillet til slutt! — Vi reiste oss og gikk ut. Jeg var trett enda, og litt frossen, men likevel varm av god trygg julestemning.

Utenfor kirken måtte vi ha god tid, for her skulle vi hilse på kjente og ønske "God Jul". Noen av de eldre sa "Gledelig Jul". Og god jul og gledelig jul hadde jeg, der og da.

Vi gikk på hjemvejen og pratet med hverandre, og etter hvert ble stemmene våre igjen mindre dempet, mer alminnelig, og belysningen var heller ikke så dempet lenger, vi kunne merke at det var blitt en ny dag.

Vi gikk der i nysneen i gaten under de store gamle trærne, og jeg var glad for denne julen, en jul i en lang rekke bakover og fremover.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *