Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Uteleika

Kino en sjelden gang i blant, Brattøra roinnt, Museet å Barnetimen fra Trøndelag Kringkaster va no de’ som vi blei oinnerhoillt me, for de’ mæste i helgan. Men eillers —? Eillers oinnerhoillt vi oss sjøl for de’ mæste. Va ut å lekt oss.

Leikan va itj mer avvangsert dæm einn radio’n va. Om sommern hadd vi trill-bainn. Ein stor jærnring som vi trilla bortover gata. Å ein lang træpinne som vi slo ringen av-gårde me. Vi fikk spring da, ja! Litt kongkurrangse va de’ no me de’ å. De’ va no om å gjør å trill de’ længst bortover gata. Æ va forræsten i minste lage’ da de’ derre va på moten, så æ fikk itj te å trill de’ mer einn to-tre meter bortover før de’ byinnt å dainns-roinnt å lægg-sæ ner.

De’ va no om sommern. Om vintern, da hadd vi kjælke å spark da. De’ va no næsten bestaindig fint sparkføre i gatan deinn tia, så nær som der kor de’ lå hæstskit. Deinn mått æ forræsten pass på å ta inn, for a Bæstemor skoill ha’n te blomsterplaintan sin. Så de’ va no rætt som de’ va at æ mått ut me støvbrette’ eiller kølausa te å ta de’ på. Men så hadd no a Bæstemor så fine vindusplainta, både granium å myrta å ainner, at de’ nånn gang kom villt fræmmen folk inn te oss å spurt ka hu gjor me’ plaintan sin for å få dæm te så fin!

No va de’ no itj så mytji hæstlort i gatan deinn gangen heiller, så sparkføre’ va no for de’ mæste fint, ja. Å så va de’ fint å reinn på Jærn å. Husse di deinn innrætningen? Ei halvmeter lang jærnstang som va bøyd opp foran. Der va de’ fæsta ei snor som vi hoillt i når vi sto me deinn eine foten oppå Jærne’. Di ailler fineste Jærnan hadd et tværrjærn, som pasla akkurat te å sætt lauparsko’n, "bækkertan", inn i. Så sparkg vi fra me ainner foten, å ræsa bortover gata!

De’ va no nånn som brukt to Jærn på ein gang å! Ett te kvær foten. — Så satt dæm utfor bakken me dæm, mens dæm styrt me’ snoran. Dæm koinn de’ dæm! Va no heilst di største gutongan de’.

Æ satt forræsten utfor bakken ein gang, æ å. Gangbrubakken, som va, å fræmdeles e, ein nokså bratt bakke. Men de’ va itj på Jærn æ prøvd mæ på utforkjøring. De’ va på trehjulasykkel. De’ va ein gutonge som va fæm-sæks år, lik gammel som æ va, å som eid ein sånn sykkel. Å hainn satt å styrt mens’n løfta opp foten så sykkln bare koinn trill. Å æ sto bakpå å hoillt-i-mæ i skuildran hains. Å de’ gikk fort. ja! De’ gikk så fort at æ torsa itj å hopp av ein gang! Vi kom oss da vælbærga ne bakken, å næsten uti ælva. Men bare næsten.

Va itj så væst de’, næi, syntes vi. Å gjor de’ ein gang te. Men da vi gikk oppover for å sætt-te igjæn, tredje gangen, så så vi at de’ va komme mang voksne som sto oppå bakken å så på oss. — Først så trudd vi at dæm sto der å beundra utforkjøringen vårres. Men så forsto vi at de’ va itj akkurat de’ dæm gjor næi.

De’ blei itj så vi fikk gjør de’ fler gang, næi. Æ blei lingsa-me inn te oss, å hainn blei læmpa-me hjæm te sæ, mens dæm fortælt oss kor farlig de’ va å kor dum vi va! Vi skjønnt oss itj på de voksnan da, næi!

Ja, de’-derre va no itj så farlig læli, de’ da, synes æ. Værr va de’ no me hainn fem-åringen som hadd klatra opp på rækkværke’ på Gangbrua, å ballansert bortover, høyt over ælva. Ja, ja. De’ villa no heilst gå bra deinn tia å. Hainn hoppa da heilldigvis ne’ på rætte sia av rækkværke’ da’n va fornøyd. Da blei hainn lingsa hjæm!

På deinn ainner sia av Gangbrua, ne’på Øya, lå Grandejordan, som vi kaillt de’, me’ hæststaillan. De’ va der kor Hæstmartnan brukt å vær. Å sauutstilling nånn gang å, trur æ. Hværtfaill så va de’ no ein einslig stor å svær å sint vær som gikk der å rusla meillom staillan innafor gjærde. Å når vi va modig, så va vi innafor gjærde’, vi å. Men da mått vi vær snar te å spring ja, å komm oss oinna, for hainn va itj akkurat te å spøk me’, deinn derre vær’n. Gutongen va no modigst, men vi va itj så værst, vi veitjongan heiller. Men æ ska innrøm at nånn gang så ratt æ læng oppå stailltake’ før æ tors å spring hjæm.

De’ va her ne’på, nærmer Gangbrua å ælva, at sirkusan va når dæm va i by’n. Å Tivoli å, nånn gang. Da va de’ bestaindig så kjølig my folk som spassert dit. Mang av dæm kom gåan over Gangbrua, men de’ va mang som kom ne’- over Klostergata å, å vidre ne’-over gata meillom utstillingsjordan å Skøytebanen. Stadion. — Å aill dæm som kom deinn herre gata, dæm husle ein pen kvit villa inni ein liten park, næsten. De’ va faktisk ein park, me store vakre gamle trær, å me et vainnbassæng meillom gata å huse’. Dein herre parken me de’ store kvite huse, som Sør-Trøndelag Landbruksselskap eid, va virkelig ein liten idyll, som mang fler einn dæm som bodd i nærheten minees. — Bare minnes, for de’ herre huse’ ble reve ner, å parken blei racert bort for mange år siden. De’ skoill bli parkeringsplass her, for 3-4 hoinner bila. På sirkustomta, på deinn del’n av utstillingsjordan kor de’ itj skoill bygges boligblokka, å der kor deinn herre litje parken å deinn kvite villaen lå. Å dæffor så mått’ de’ bort.

Huse’ va kainskje så gammelt å dårlig at de’ va vanskelig å ta vare på. Men parken me di store gamle trærn, me plænan å me vainnbassænge’? Koffer fikk itj de’ vær i fre’? Koffer fikk itj de’ ligg der som ein grønn oase i deinn grå-svarte triste asfailtørken’n som parkeringsplassen e? — De’ står igjen ett træ av Parken. Ett stort gammelt ensomt træ midt utpå deinn store asfailterte parkeringsplassen for 3-4 hoinner bila. Som forræsten aildri e foill av bila, så nær som nånn få gang i åre’.
Hadd de’ itj fræmdeles koinna vært plass te nånn fler trær, å vainn-bassænge’, i de’ minste? Koinna de’ itj de’?

Illustrasjonstegning av Eldar Olderøien

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *