Kilde:
KJÆRE GAMLE TRONDHJEM
Glimt fra byen vår i 30-årene
Esther Nordmark

Utgitt og trykt av
Rune Forlag (Erling Skjølberg)
Trondheim 1980
ISBN 82-523-0245-9

Historiene er gjengitt etter
pesialavtale med
Esther Nordmark

1930 – årene – Utfartssteder

Gråkallbanen gikk bare til Ugla de første årene jeg husker. Og her lå Ugla Gjestgiveri, som jeg tror det hette. Det var ihvertfall en slags restaurant i et langt åpent hus, som hadde tak, men veggene var bare i halv høyde, så det var nesten som å sitte ute når vi var inne. Nedenfor var det en liten sjø. Midt i denne lille sjøen var det ei lita øy med et andehus. Noe av det artigste vi visste var å kaste mat til endene, som svømte og dukket i sjøen og vraltet på land, og takket for maten med rare stemmer.

Porten inn til dette stasjonsområdet på Ugla var laget av to digre hvalkjever som var støttet opp mot hverandre i bue, så de dannet en slags portal!

Dette gjestgiveriet brant ned en gang i 30-årene. Og omtrent samtidig må et annet utfartsted i nærheten av Trondhjæm ha brent ned: Leirfossen. Jeg husker nemlig et par linjer av en sang, eller mulig det var en revyvise, som jeg hørte den gangen:

Da Ugla brandt opp så brandt Fossestuen ned. Fossestuen var mer ukjent for meg så tidlig. Det var
først senere, etterat vi var konfirmert og hadde fått sykkel, at vi begynte å cykle vårturer til Leirfossen og andre steder. Før det måtte vi brukê bena til utfluktene våre, hvis det ikke passet med tog eller Gråkallbanen. Det var ikke særlig spennende å stå der på holdeplassen om kvelden, trøtt og sliten, og vente på tog eller bane for å reise hjem etter en lang dag ute. Men litt spenning laget vi selv så lenge vi var små. Plattformene på holdeplassene var laget av planker med åpne mellomrom, akkurat brede nok til at penger kunne smette ned imellom. Og vi hadde fantasi nok til å innbille oss at det var nettopp sånt som måtte ha hendt der, når folk fant frem pengene de skulle betale med, mens de ventet.

Så vi sprang ned fra plattformen, og bakom. Der krøp vi inn under plankegulvet på skattejakt. Vi lette etter 10-ører og 25-ører, 50-ører og kroner! Ja, gjerne 5- og 10-kronesedler og! Jeg kan ikke huske en eneste gang at jeg fant noe, ikke engang en kobbermynt. Men vi mistet visst aldri troen på at en dag skulle vi finne — Skatten!

Vi trosset rot og rask og "breinnhætt" og støv, ja, til og med et "Har jeg ikke sagt at dere ikke får lov å krype under der! Se på kjolen din! Og strømpene!" — Vi lurte oss under likevel, hvis vi bare kunne liste oss dit uten å bli oppdaget først.

Ja, vi håpet på Skatten! Vi skulle så gjerne hatt litt penger iblant. Kanskje til neste gang vi skulle til "Hytta". På veien mellom Ugla og Hytta var det nemlig ei brushytte! Dette var jo lenge før godtekiosker og gatekjøkken var oppfunnet. Men det var vel nettopp det disse brushyttene var forløpere til. I brushytta kunne du kjøpe brus selvfølgelig, men også sjokolade og karameller, roen av dem var store og flate og kostet 5 øre, kjærlighet på pinne, 5-øres de og, og bruspulver. Men aldri hadde vi penger, og sjelden hadde de voksne nok penger til å kunne kjøpe slikt. Men du store Verden, så godt det var de få gangene vi fikk lov til å "kjøp-oss godta"!

Likedan var det de gangene vi var på søndagstur til Biologen. Her ute ved veien lå det ei brushytte som fristet med mye godt. Og høyt oppe ovenfor veien lå i tillegg Bellevue. Det var et utfartssted hvor de solgte brus, visste vi. En gang hadde vi fått være med dit opp og se på utsikten — og kjøpe brus! Den røde sprudlende brusen husker jeg både i munnen og i nesen. Utsikten husker jeg ikke noe av.

Biologen var jo spennende for alle unger. Men at det fantes så mye rart og fælt og nifst i sjøen! Steinbit med et digert gap og svære tenner som sikkert kunne bite av ei tå hvis du kom i nærheten! Og krabbe med nifse klør! Enda verre! "Hjælpe mæ om æ tørl å bad i sjø’n nå mer, næi!" Jeg er forresten fremdeles redd for sånt!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *