Kilde
Stjørdalens krønike 3
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

Det er ofte slik at de voksne har fått et slags monopol på sannheten, mens de inntrykk og opplevelser som ungene har fra krigen – har blitt noe fortrengt. Men de innblikk ungene hadde, fra første benk – til de ulike scenario som utspant seg, er verdigfull historiefortelling. Et barnesinn, og spesielt en tenåring – har helt andre reflekser – for ikke å si refleksjoner – hvor opplevelser, analysere og følelser ikke var så preget av forutinntatte synspunkter og vedtatte fasiter. Ungdommens iver, nysgjerrighet og spenning skilte ikke alltid på hva som var godkjent som rett og galt, det storpolitiske var underordnet – her gjaldt det å få med seg mest mulig på kortets mulig tid. Derfor står ulike vitnesbyrd fra tenåringer under krigen som kanskje de mest sannferdige – her ble virkelig en spade til en spade. Å dømme – eller fordømme – har alltid vært seierherrenes privilegium. En tenåring dømte ikke, det hadde han ikke kapasitet til – til det skjedde det for meget, – han hadde nok med å registrere.

En av de som var overalt og observerte, var Johan Bidtnes. Bare navnet forplikter, det varsler om iver, dyktighet og historieinteresse. Vi finner mange Bidtneser i vårt nærmiljø oppover årene, som trause vitner til vår historie. Undertegnede har vært så heldig å få møte og bli kjent med mange av ”Bidtnesene”. Det har gitt meg mye. Og en av disse er altså Johan Bidtnes. Han er født den10. april 1934, og vokste opp på Prestmoen, som sønn av Olav og Emma. Hans far gikk bort i 1942 av tuberkulose. Slik setter sine merker på et ungt barnesinn.

Johan var 6 år da krigen kom til Prestmoen. Han husker veldig godt da Holtermans folk kom fra Ree gård og var på vei til Ingstadkleiven fort (etter krigen kalt for Hegra festning).  Omkring 250 mann marsjerte forbi Ystinesberga. Alle på gården sto og så på dette opptoget av soldater. Ikke lenge etter at de forsvant rundt svingen, kom en person gående på Ystinesvegen mot Prestmoen. Det var en av soldatene som hadde trukket seg frivillig, og nå var han på vei hjem til Lånke. ”Han spurte far om noen sivile klær, men det fikk han ikke”, forteller Johan det til meg en vakker oktober ettermiddag i 2005.

På den tiden var det store snømengder, og sterk vind. Mye av snøen blåste derfor utover Moreina og forlenget reina med opp til 10 m. Her laget ungene tunneler, som kunne være hele 15 m lange, avbrutt av skytterskår og utkikksposter. De lot seg inspirere av hva de voksne antok skjedde oppe på Ingstadkleiv fort. Når de ikke gjennomførte sin lille private krig, ble tunneltaket brukt som hoppbakke.

Høsten 42 begynte tyskerne å lage taksebaner for fly utover Prestmoen. Tyskerne brukte russiske krigsfanger til å fjerne det øverste jordlaget på ca. 30 cm. Da vinteren kom, vandret krigsfangene rundt i store halmsko og med kjempestore uniformsfrakker. Johan husker hvordan enkelte dristige fanger syntes det var moro og spennende å terge den tyske vaktposten. Da tyskeren snudde seg vekk fra dem, kastet russerne snøball i ryggen på ham. Vakta snudde seg selvfølgelig raskt og irritert, men da var alle russerne troskyldige og i arbeid. Enkelte ganger snudde vakta seg plutselig, for å se om noen snøballer var på vei – slik at han kunne få avslørt ”synderen”. Johan forteller at de gav russerne mat, dersom fangevokterne tillot det. ”Oftest var det lures å gi de tyske vaktene mat først. Men en av vaktene var en djevel til fyr”, sier Johan – ”han gav aldri tillatelse til noe”. Veldig populært og godt var vissnok det som ble til overs etter kakebakst.

Det gir alltid en viss smerte å høre om de stakkars russiske fangene. Og det er vanskelig å fatte hvilke lidelser de ble pålagt både under og etter krigen. En skulle tro at freden kom også til dem, men krigen ble aldri slutt for mange av fangene – flere gikk inn i et nytt helvete da Stalin sendte over sine vakre jenter for å lokke russerne i Norge tilbake til Sovjet, slik at han kunne få dem til Sibir, eller sende de enda lenger av sted – i overført betydning, til de evige jaktmarker. Stalin aksepterte ikke fanger. For mange av russerfangene her på Værnes, ble hverdagen monoton og sløvende, der de flyttet sandhauger att og fram – så i flere uker etter at freden kom, fortsatte enkelte av fangene i ørska å flytte grushauger. En engelsk offiser som var her på Værnes sommeren 1945, har fortalt meg at det nyttet ikke å stoppe dem. Fangene skjønte ikke at freden var kommet, – de visste ikke om et annet liv – der de hadde blitt mentalt psyket ned og tilintetgjort som tenkende individ.

Tyskerne bygget skinnegang fra Ystinesberga, hvor de tok ut stein, til Prestmoen. Dette var stein som skulle brukes til å forsterke taksebanene før de la et tykt lag med grus opp på. Johan forteller at det var populært å få sitte på lokomotivet som dro vaggene. Lokomotivet var dieseldrevet, og lignet på dagens skiftelokomotiv, men i mindre format. Straks noen av banene var ferdige, og før byggingen av splintboksene var påbegynt, kom det taksende fly fra Værnes og utover Prestmoen. Det var en stor opplevelse for flygærne gutter. Ordet krig kom på en måte i annen rekke. Tre stuebygninger ble revet for at flyene skulle kunne passere. Tre Stukas ble parkert mot øst ved nordenden av Kongshaugan, en Messerschmitt 109 ved buret til Leif Sørmo (sør for nåværende Hebos), tre Ju88 sto hos Gunvald Klevan og en Fw200 sto like inntil stua til Ivar Evjemo. Sistnevnte flymaskin var en stor firemotors bomber som skulle brukes mot allierte konvoier til Murmansk. I tillegg til disse var det en rekke fly som ble parkerte lenger vest i Prestmoen. Det var for det meste Ju88.

Tyskerne rekvirerte det østre soverommet i huset som sto på Moa den gangen. Inn der flyttet en norsk dame som arbeidet for tyskerne. Etter hvert fikk hun seg en kjæreste, – en pilot på Ju88. Johan Bidtnes, som var 10 år på det tidspunktet, var ofte på besøk oppe hos dette paret. Han syntes det var svært å ha en flyger boende i huset. Den tyske piloten hadde flyet i hangaren på Ydstines. Ofte når Johan var på vei til skolen, kom tyskeren taksende med flyet sitt forbi skoleveien. Han hilste alltid på lille Johan fra cockpit. Det var stor stas for en liten gutpjok – som vokste mange centimeter. Flygerne var de store helter – krig, nasjonalitet og politikk hadde ikke noe å si for en som ikke skjønte så mye av det likevel – flygerne var fortsatt pionerene og de dristige menn.

Slik det alltid har vært blant unger, var Johan og hans kamerater også glade i å sparke fotball. Men det var dårlig med fotballer. Johan husket de hadde en ball fra før krigen, men den manglet blære. De måtte ofte ”saume sammen” læret med ”bussleiv” (skomakertråd). De puttet først inn gamle klær, og på den måten hadde de en ball. Hver gang de slaktet en gris, passet ungene på å få tak i urinblæra. I åpningen trædde de inn ei trådsnelle, og blåste opp.
Det ble en ganske bra fotballblære.

Johan Bidtnes var ofte på besøk i huset tyskerne tok fra onkel Sigurd. Her ble han god venn med en tysker på ca. 50 år. Den tyske offiseren hadde fått melding om at kona og de to barna hans var blitt drept i forbindelse med et bombeangrep. Livet var heller ikke like enkelt for ”fienden” på fremmed jord. En dag i begynnelsen av mai 1945, da Johan kom til huset, hadde tyskeren fått besøk. Vedkommende hadde Johan aldri sett tidligere. De to voksne satt og diskuterte krigens gang. Johan, som kunne litt tysk etter som krigsårene og omgang med tyskere løp av sted, brøt inn i samtalen og fortalte den ukjente gjesten at krigen nok snart var over – da Tyskland trolig ville kapitulere. Det skulle han ikke ha sagt, for da spratt tyskeren opp samtidig som han trakk pistolen mot Johan. Men da reagerte den såkalte vennen hans, som ga klar beskjed om at Johan kun var en ung gutt. Den ”fornærmede” stakk så pistolen tilbake i taska, og roet seg ned. Det var en anspent og litt sjokket guttunge som tok seg hjemover den kvelden. Sannelig hadde han rukket å bli med i krigen likevel – i en væpnet situasjon. I sine indre tanker vinglet han mellom frykt og stolthet. En uke senere var krigen slutt.

Georg Myrvang var ansvarlig for korn- og frørenseriet på Moa en periode under krigen. Han hadde bistått Thorfin Hegness med å frakte noen våpen fra Tydal. Disse ble gravd ned i verkstedet som Thorfin hadde. Det ble nok for risikabelt å ha våpnene i verkstedet, så en dag grov Thorfin og Georg dem opp igjen, dekket de til med strisekker, og dro til Moa for å hente hest og vogn. Så kjørte Georg alene av sted og hentet våpnene, men dekket de ikke til i vogna med mer enn de nevnte strisekkene. Så kjørte han videre. Meningen var å bringe våpnene til en kar i Lånke. Ved Eidum stasjon møtte han to tyske syklende gendarmere. Utpå jakka, hadde de som vanlig sin grønne og røde signallykt. Vanligvis kontrollerte de om folk hadde sine papirer i orden, men de foretok også ransakelser. Georg har senere fortalt at han var meget nervøs. Han visste hva som ventet folk som ble tatt med våpen – og her var ”hele vogna full”. I ett tiendedels sekund ser han seg foran eksekusjonspelotongen. Men en reddende tanke slår ned. Noe fortalte Georg at han måtte ta initiativet, – angripe på en måte. I lomma hadde han en sneip. I det han frivillig stopper, spør han: ”Haben Sie Streichholz”(fyrstikker)? Tyskerne var ”røkere” – så med forståelse fikk Georg ikke bare fyr på sneipen, men sågar ble han påspandert en sigarett. Og i vogna lå våpnene. Beina til Georg ristet – de måtte da se hvor nervøs han var! Georg takket høflig på tysk og ønsket dem en god dag, og kjørte videre til Lånke med den farefulle lasta. Dagen derpå kjørte Birger Vestmo den heldige Georg opp til Stugudal i Tydal. Derfra gikk Georg Myrvang over grensen til Sverige.

En dag dro Thorfin Hegness på bytur, men kom ikke tilbake. Det gikk mange dager før de nærmeste fikk høre at han hadde blitt arrestert og torturert (se bind 5, side 118). Dette fikk Georg Myrvang høre senere. Han ble redd for at Thorfin skulle sprekke og fortelle om våpnene. Med seg i Sverige hadde han nok de tunge og nervøse tanker om represalier dersom Thorfin ville sprekke. Thorfin Hegness sprakk aldri. (enzymer) som da deltar i autolyse, vil raskt degraderes. Dessuten hemmes bakterieveksten. En annen forutsetning for at et lik skal holde seg, er naturligvis at det ikke har vært dyr, fisk eller andre skapninger i vannet. De bruker å spise på alt som blir liggende, og store deler av kroppen kan bli borte i løpet av bare noen uker. Noe slikt er meget sjelden i ferskvann. Selv om det ytre ikke er så forandret, kan det likevel være at nedbrytningen fortsatt pågår i noen grad innvendig. Huden har liten metabolisme og høyt innhold av vanskelig nedbrytbart materiale. Den mest vanlige forklaringen er likevel at berørt vann er veldig surt, som f. eks. i myrpøler, noe som kan konservere/garve kroppens bløtdeler slik at liket beholder fasongen. Men i disse tilfeller blir huden brun og læraktig, ikke "hvit" som vitnene har fortalt. Og Hjelpdalsvatnet er ikke spesielt surt. I 1980-årene ble det målt en PH-verdi på 7,2. – Så det er vanskelig å finne noen ”fornuftig” forklaring på hvorfor den omkomne tyskeren var så ”nydaua”. Det hele har et snev av mystikk rundt seg, og kanskje virker det litt skremmende, – men det får ikke Hjelpe.