Kilde
Stjørdalens krønike 5
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

1955 – Unge prestmoinger som vitner til flyhavari

Bjarne Vestmo forteller:

Den som er født i 1946, husker godt flyene fra starten av 1950-årene og utover. Iallfall hvis han var flyinteressert. Og det var jeg – så til de grader. Mekaniske saker i lufta var pr. definisjon et materialisert eventyr. Noen år etter den store krigen var det forsatt en mengde krigsfly i aktiv tjeneste, og mange krigsflygere satt fortsatt bak spakene. Derfor husker jeg godt de legendariske spitfire-flyene som i dag har fått ry for visstnok å vinne krigen omtrent alene. En gang så jeg også en B17 «Flygende Festning» som kom lavt over husene på Moa. Vi visste at den skulle komme, så det var ikke snakk om å holde seg innendørs før giganten endelig kom dundrende ned dalen. Jeg var voldsomt imponert over dette digre flyet, og skjønte at dette måtte være noe aldeles ekstra ettersom det het «Flygende Festning». Da jeg så kanonene stritte i alle ender av flyet, var det derfor bare som forventet. På Værnes var det stasjonert både Harvard- og Fairchild-fly, som den militære flygeskolen brukte.

Harvard-flyet kalte vi for «Den flygende likkiste». Ikke fordi dette skulle være et spesielt farlig fly, for så vidt, unntatt hvis motoren stanset. Da falt flyet ned som en stein, mente vi å vite. Og da ble det fort til en likkiste. Harvard-flyene ga oss mange oppvisninger.

Disse krigsflygerne gikk naturligvis litt lei av å være lærer for grønnskollinger som gikk i knebukser under krigen. Så de skremte vettet fullstendig ut av dem noen ganger, når veteranene slapp løs de 600 hestekreftene i flyet og satte i gang med villmanns flyging og «luft kamper», og når de fløy under broer eller barberte tretopper.

Det store underet var i 1953, da de første jetflyene kom. Også den gangen visste jeg
beskjed på forhånd, og lurte fælt på om det var sant det som de voksne påsto, at dette flyet ikke hadde noen propell. Etter tålmodig venting på bakkekanten hørte jeg til slutt et underlig hvin. Og der kom det propell-løse flyet i voldsom fart og lav høyde. Det vippet vingene opp og ned, akkurat som om det liksom ville hilse til folk. Flygeren skjønte sikkert at det var mange som fulgte ferden hans. Lyden var totalt forskjellig fra noe jeg hadde hørt før, det lignet mest på grisen når vi halte og dro i den for å få den bort til slaktebenken. Til nå hadde det vært den sterkeste lydopplevelsen min, men dette var enda verre. Milde himmel, som flyet bråkte! Og så fort det gikk – uten propell! Dette var britiske de Havilland Vampire-jagerfly, som ble værende på Værnes i flere år.

Det hender jeg ser flyet opptre som veteran på flystevner, og da skjønner jeg jo at jeg begynner å bli veteran selv også. Vampire var i tjeneste i en god del år, men ble snart umoderne i forhold til Thunderjet og Thunderflash, for ikke å snakke om F86 Sabre jet, som var favoritt jageren vår. Pent å se på, pilevinger, stor fart. Etter noen år fikk Norge en Sabre-versjon som kunne gå gjennom lydmuren under stup. Ikke rart at vi guttene spikket Sabre-fly av tre. Jonnemainn Modalen var veldig flink til det. Jeg fikk ett av ham, metall-lakkert og med amerikanske merker tegnet på med farveblyant.

En vinterdag i 1955 fikk vi et fly i grøfta. Se side….. Jeg sto på gårdsplassen på Moa sammen med pappa, da vi plutselig hørte en kraftig lyd like nedenfor husene. Det var en høy, ramlende lyd med et kraftig slutt-dunk. – ”Det e’ rakett”! ropte jeg høyt og løp for å se. Underlig egentlig, at jeg tenkte på rakett. For dette var et par år før den første sputnik’en, og i vanlig tale var raketter noe som vi skjøt opp nyttårsaften. Da jeg rundet hjørnet på huset og så ned langs veien, fikk jeg et forbløffende syn. Forbløffende, nifst og dramatisk. For der sto et blågult Fairchild-fly med nesen begravd nede i gjørma i grøfta nedenfor Moa, og med halen rett til værs. Det dampet og røk kraftig fra flyet, og nesten med en gang kjente jeg en stikkende lukt. – ”Hain e’ dau”! tenkte jeg med meg selv. Ingen kunne overleve en slik bråstopp. Pappa ropte at han løp inn for å varsle Værnes om styrten, mens jeg nølende gikk nedover bakken mot havaristedet. Jeg hadde ikke noe lyst til å håndtere en dauing. Til min store overraskelse så jeg plutselig at cockpit-hooden ble skjøvet bakover, og en kar begynte å klatre ut av vraket. Så var han ikke helt dau likevel! Litt modigere gikk jeg videre nedover bakken. Bak meg hørte jeg opphissede utrop. Det var Sigurd Bidtnes og Jonnemainn og Torbjørn som kom løpende. De hadde sett krasjet hjemmefra. Jeg økte farten mot flygeren akkurat passe slik at jeg kom først frem til ham, men med Sigurd betryggende nært bak meg.

Flygeren vaklet oppover bakken. Han var fullstendig uskadet, men kritthvit i ansiktet. – ”Jeg må ringe Værnes”, sa han hest. – ”Jeg må ringe Værnes”, gjentok han mekanisk. Sigurd gikk bak ham og løftet opp fallskjermen hans, som flygerne satt på i flyet. Sigurd ville jo hjelpe den stakkars unge flyeleven, men det så litt pussig ut med den voksne mannen som gikk bak 20-åringen og bar fallskjermen hans slik like bak rompa. Joda, pappa hadde ringt Værnes, og det ble straks et herlig oppstyr. Ambulanser, brannbiler, lensmannsfolk. Og ikke minst veldig mange nysgjerrige, som ville høre hva som hadde skjedd. Det var deilig å bli midtpunktet som hadde vært der da det skjedde. For hver gang jeg fortalte historien, ble jeg litt flinkere – og historien litt bedre.

Utpå dagen kom et annet Fairchild-fly lavt over havaristedet. Dette var den uheldige flygeren, som ble pisket opp i lufta igjen for ikke å bli flyredd. Slik mente iallfall vi ungene at det hang sammen. I virkeligheten ante vi ikke hvem som fløy. Om natta sto militærpolitiet vakt med schæferhund ved flyet. Dagen etterpå gikk jeg på skolen, men oppdaget til min store glede at flyet var der ennå da jeg kom hjem. Her gjaldt det å utnytte siste trevl av sensasjonen. Snart kom kranbil og heiste vraket opp på en eller annen tilhenger, fortsatt med mange tilskuere til stede. Det var nesten litt skuffende å se tilhengeren forsvinne med vraket vårt. Årsaken til havariet var visstnok at flyeleven hadde glemt at det var to drivstoff tanker på flyet. Da den ene tanken var tom og motoren stanset mens han var omtrent over Ydstiberga, fikk han en lettere form for panikk. Iallfall husket han fortsatt ikke å skru over på den andre tanken, og han skjønte fort at han ikke greide å gli flyet helt frem til rullebanen på Værnes. Dermed bestemte han seg for å lande på det mest høvelige jordet som han kunne se, og det var trøa nedenfor husene våre. Her landet han på tvers av mange dreneringsgrøfter. Dermed gikk det hardt ut over understellet på flyet, som fortsatte helt uten kontroll over Ydstinesveien. Da flyet nådde frem til grøfta, tørnet høyre vinge mot et tre slik at flyet brått svingte rett ned i grøfta. Men da var farten nesten null, og det var årsaken til at flygeren var like hel. Det hadde han nok ikke vært hvis han hadde fløyet seg rett ned i grøfta, slik jeg trodde i første omgang. Jeg er meget skuffet over mine journalistforgjengere i Adresseavisen. De skaffet riktignok til veie et fotografi av flyet, men oppslaget på hele saken var ynkelige to spalter. I dag ville det normalt vært en helside og toppen på første.

(Her smettes inn noen linjer som Thorstein Bjørgum fortalte til HOL i mars 2005)
Bjørgum er en av få som har sett flere gå i bakken. Han var vitne til Kristian Aagards tragiske havari, og husker godt hvor dypt ned i jorda flyet borret seg der det styrtet bare noen få meter fra heimplassen hans på Haraldreina. Og han er helt enig i vitneutsagnet fra Karstein Reitan om at flyet på et vis sklei sidelengs i ca. 45 grader mot bakken. Se historien på side……. Til tross for at Thorstein kun var 5 år i august 1945 husker han også hvordan Spitfiren til Watts styrtet i Stjørdalselva. Se side…… – Senere så han også en Harvard i spinn inne på Værnes – som han mener gikk i bakken. I og for seg ikke merkelig. Når en voks opp på Haraldreina og Prestmoen hadde en tross alt selveste losjen til de tragiske scenario som utspilte seg mellom 1940 og 1960, hvor antall havarier var skremmende høyt, – så høyt at flere flygere ”grounded” seg selv og sluttet som piloter. Så det var nok ikke bare ”mangel på flygerjobber” som gjorde at enkelte skiftet beite.  

Bjarne Vestmo fortsetter:

En dag kom jeg syklende alene fra Stjørdalshalsen i retning mot Værnes kirke. Akkurat da jeg var rett under østenden av rullebanen på flyplassen, så jeg at et fly var på vei inn for landing. Jeg stanset naturligvis, slik jeg alltid gjorde når det var en sjanse til å se et fly på nært hold. Det var en Harvard-maskin som var i farta. Men her var det noe galt? Etter et sekund eller to oppdaget jeg hva det var. Understellet var ikke ute! Jeg viftet fortvilt med hendene, men flygeren ga selvfølgelig blaffen i en liten gutt som vinket, hvis han da i det hele tatt så meg. Harvard’en suste forbi rett over hodet mitt, fortsatt med ren underside. Ingen hjul å se, unntatt halehjulet, da. Flyet forsvant over toppen av skråningen opp mot enden av rullebanen. Jeg visste at nå var det to sekunder før det skjedde en ulykke. Kanskje tok det tre-fire sekunder, mens flygeren sikkert spekulerte på hvorfor hjulene aldri tok bakken. så kom braket idet Harvard’en buklandet. Stål og aluminium i 150 km/t mot betong lager stygg lyd. Det hylte og skrek forskrekkelig i noe som virket som en evighet. Så plutselig ble det helt taust. Stille. Fullstendig stille. Jeg sto der alene på veien og lurte på om dette virkelig hadde skjedd. Fuglene sang, men fra flyplassen kom det ikke en lyd. Burde jeg løpe inn til Johan Grønli og si at det hadde krasjlandet et fly? Det tok ti, tyve, tredve sekunder. Så startet en sirene der inne på flyplassområdet. En lav brummende lyd som steg og steg til et skingrende crescendo. Sånn ja, slik skal det lyde når fly har krasjet. Etter et par minutter kom det brannbiler og ambulanser og MP-biler susende med blålys og vidunderlige bæbu-sirener, og masse folk løp over enden av rullebanen. Jeg sto der og så ingenting av selve ulykkesscenen, men hørte meg til gode bilder. Til slutt trampet jeg videre hjemover. Nå hadde jeg en god historie å fortelle i Prestmoen. Flygeren berget visst bra. Men flyet ble avskrevet som totalvrak.

I 1999 kom jeg gjennom tilfeldighetenes spill i kontakt med Leif Lyngby, som var flyger på Værnes i femtiårene. Se bind 4, side 169. Han hadde sett ulykken på nært hold, og fortalte følgende: "Du nevner den Harvarden som buklandet. Jeg kom fra messa og skulle krysse stripa og sto på rødt lys da Kjell Zetterstrøm kom inn for landing med hjula inne. Jeg oppdaget det for sent, ellers kunne jeg kjørt ut på stripa og tvunget ham opp igjen. Men han landet vakkert med voldsomme lyder da han skrapet bortover. Men flyet stopper på rett kjøl, og ble senere jekket opp, hjula satt ut og tauet vekk."

Et par år senere skjedde en ny flyulykke, men denne gangen med et ytterst tragisk utfall. Denne er beskrevet i bind 4, side 175, og var også bevitnet gjennom Leif Lyngby.

Bjarne Vestmo sier det slik: ”Det er ganske utrolig at jeg var i nærkontakt med tre flyulykker som gutt, og halvannen mannsalder senere får jeg høre historien fortalt av en flyger som opplevde to av dem på nært hold”.

Bjarne fortsetter: Jeg så ikke flystyrten i elva, hørte den ikke heller. Men ryktet gikk rundt i bygda med lynets fart, så det tok ikke lang tid før jeg og to-tre andre prestmoinger kastet oss på syklene, dro over Mæhlen bro og fortsatte nedover mot Reppe. Dette var fiendeland. Lånkbyggen likte ikke oss, og vi likte ikke dem. Vi syntes at lånkbyggen var litt inful og bondsk, mens de trolig regnet oss for å være halvveis hæsjramp. Vi dro derfor nødig til Lånke. Men dette var en ekstrem situasjon. Flyvrak måtte vi jo av gårde for å se på. Vi svingte av til høyre like etter tunnelene hvor vi hadde funnet lunter og fenghetter, og syklet nedover mot Stjørdalselva. Vraket skulle ligge et sted ved elvekanten. Men vi kom bare halvveis ned mot elva før det sto militærpoliti og sperret veien. Her kom ingen videre. Like ved militærpolitisperringen lå et hjul og hjulleggen fra Thunderjet’en. Det ble vår opplevelse av krasjet, og det var uhyggelig nok. For dette var flere hundre meter unna selve ulykkesstedet. Fryktelige krefter måtte ha vært i sving, ettersom hjulet var blitt slengt så utrolig langt av gårde. Guttefantasien arbeidet intenst mens vi studerte hjulet, som var merkelig uskadet. Da vi til slutt hadde studert hjulet lenge nok, begynte vi på hjemvei. Men vi kom bare noen meter. For der sto lånkbyggen. Femseks av dem, og akkurat så infule som vanlig. – ”Jaså, præstmoingan e’ på tur”? sa en av dem hånlig. Jeg forsto opplegget straks. Her skulle vi få gjennomgå fordi vi hadde våget oss inn i fiendeland. De to andre «præstmoingan» forsto like mye som meg, så de satte seg øyeblikkelig på syklene og trampet av gårde uten videre diskusjon. Jeg var nok fristet til å gjøre det samme, men farsken også! Da ville hånlatteren følge meg, og reddharestempelet ville klaskes inn i pannebrasken min og merke meg for resten av livet. Det var jeg helt sikker på.

Dumme jeg prøvde å snakke lånkbyggen til rette, og la nervøst ut om det fryktelige
frykrasjet. Men nei, et jetfly i småbiter var ikke lånkbyggen interessert i. Ikke nå,
når de hadde præstmo-fesk i garnet. Fesken fikk juling. Det skjedde slik man måtte forvente blant lånkbygger. To holdt meg fast, en tredjemann slo knyttneven hardt i magen min. Gang etter gang pælmet han til med solar plexus på lånkemåten. Det gjorde vond, jeg var redd, og jeg var forbannet. Men aller mest forundret. At det gikk an å være så feig? Jeg visste at jeg ville hatt en bra sjanse til å ta ham gutt mot gutt, men ikke når han fikk hjelp av to til som holdt meg i en skrustikke. Langt om lenge slapp jeg løs, og satte meg kvalm og skjelvende på sykkelen. Hånlatteren kom, slik jeg hadde fryktet. Men noe reddharemerke i pannebrasken hadde jeg iallfall ikke med meg på hjemturen. Ved Parrs møbelfabrikk ventet de to andre urolig på meg. De skjønte sikkert hva som hadde foregått, i det minste da de så uttrykket i ansiktet mitt. Hikstende og forsatt lynende forbannet fortalte jeg om hvordan feiginger slåss med en enslig prestmoing. Vi var inderlig forarget over slik ubeskrivelig feighet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *