Kilde
Stjørdalens krønike 6
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

2003 – Ta et tak

Kulden svei i kinnskjegget. Hårstråene under nesen stod stive av rimfrost, naturens egen bartevoks. To kraftige karer strever seg oppover dalen, den ene en del år yngre enn den andre. De var tømmerhoggere. ”Dægen smitte me, så kaldt ha d’kje vorre før”, roper den yngste der han ligg frampå i motvinden. Vindkastene forsterker kjøleeffekten i den trange kløfta. Den eldre ville være den erfarne, og lot ikke sjansen gå fra seg. Alt var jo likere før i tida, også kulden, – så her var det om å gjøre å vise muskler, – så gjennom den isende kulden og drepende vinden kom følgende kommentar: ”Nå, du sku ha vorre mæ i firogtju, da va det så kaldt at kvistan spratt ut av tømmerstokkan”. Den yngste sa ikke mer etter det. I og for seg hadde de to nok med å beholde både balansen og pusten. Stormen reiv de over ende. Omtrent en time senere har de slitt seg frem til ”koia”. Den var mest snødd ned, for ikke å si omfavnet av store fonner som lå som ei stor kappe over hytta, med unntak av østveggen. Her var inngangen ganske så skjermet. De visste hva de gjorde de som hadde bygd hytta. Da de omsider fikk opp døra, som var temmelig spekkfrossen, lot den yngre den eldste gå inn først. Ungdommen tok seg tid til en titt på tømmerstokkene. Kvistene syntes å være der fortsatt! Året var 1930.

Ti år senere, følger to andre bokstavelig talt i de samme fotsporene. Destinasjonen er også den samme. De hadde kommet opp fra Sorta. Vårsola hadde tært hardt på snøen disse siste dager i april. De hadde forlatt Lånke midt på natta. Benyttet den siste rest av mørke, og kommet seg opp i Holtsæterdalen før lyset tok overhånd. De bar tungt, fryktelig tungt – med verdifull bør. De bar livsviktige medisiner, næringsrik mat og nødvendige hjelpemidler. De to karene var på vei til Ingstadkleiven fort, bakveien. De 251 på festningen var avhengig av at de lyktes med sitt oppdrag. I det natt blir til dag, bruker de grove grankvister som de fester i bukselinningen – som ei slags sleprive. Det gjorde ikke fremdriften enklere, men sporene måtte slettes, skulle de kunne hvile i trygghet på jaktbua som heldigvis lå godt kamuflert inne i villskogen. Foran seg hadde de en lang dag i ro og absolutt stillhet mens de ventet på neste skumringstime, startsignalet for siste etappe frem til det som skulle bli hetende Hegra festning. Året var 1940.

Så hopper vi 63 år frem i tiden. Året er 2003, kløfta og dalen den samme. Far og sønn sliter seg oppover. Normalt sett ville de fulgt stien de hadde opparbeidet på østskrenten, men denne dagen lot de børa gli ned fra skuldrene. De hadde planlagt å heise materialene ved hjelp av en tauanordning direkte opp den bratteste åskammen. Slitet og strevet var ikke mindre nå enn et par generasjoner tidligere.  

Gjennom disse tre avsnittene møter vi noen av de som har tatt seg opp gjennom Holtsæterdalen for å nyttiggjøre seg ei bu oppunder Strætesfjellet. En vakker maikveld i 2006 følger vi i overført betydning etter disse tre parene. Vi føler mest vi er som en ekspedisjon med et viktig vitenskapelig formål. Ekspedisjonen består av Gunnar H. Kyllo, Daniel Øfsti, Anders Berg, Johan Bidtnes, Mari-Ann Holthe og dagens oppsitter av vollen: Gunnleif Bidtnes. De to søskenbarna, Daniel Øfsti og Gunnar H. Kyllo vet det meste om terrenget vi beveger oss igjennom. For undertegnede som er med som en slags appendix, blir kvelden fullkommen. De fører meg inn i en verden så nær, men samtidig så fjern – og kanskje for mange til et litt ukjent sted og en ukjent historie. Til ei enkel bu kalt Holtvollen.

Den opprinnelige Holtvollen har nok hatt drift gjennom flere hundre år. Den er borte nå.  Vi skal denne gangen konsentrere oss om en del av Holtvollen fra vår egen tid. I grove trekk var nok ”nye” Holtvollen i forrige århundre først som ei koie for tømmerhoggere. Det ble gjennom flere år på 20 og 30-tallet tatt ut ikke ubetydelig antall favn fra skogområdet rundt Flaksjøen. Daniel Øfsti (f. 1947) er dagens grunneier, og kan fortelle at det gikk flere hestespann oppover fra Øfsti. Hver dag ble det brakt varm middagsmat til tømmerhoggerne som bodde og overnattet på nye Holtvollen. Gunnar H.Kyllo er en
mester hva gjelder både voller, jernutvinning og andre relasjoner til de ulike plasser rundt Flaksjøen og oppunder Strætesfjellet. Han liker å gå virkelig langt tilbake, og gjennom
tålmodighet og sindighet vandrer blikket hans inn i de gjengrodde stier, vegetasjon som skjuler så mye for uøvde blikk og sinn. Gunnar, Daniel, Johan og andre travere i vår utmark derimot, ikke bare ser merker etter tidlig bosetning eller bruk, men de aner og føler de er på urgamle tufter. Dette er en evne som kun få besitter.

Gjennom vår vandring inn til dagens Holtvoll får vi innblikk i ferdselsveier, stier og trekk som forteller om meget tidlig utnyttelse av utmarka. Området rundt Holtvollen var trolig
en naturlig stopp på turen inn til rikere voller eller som snarvei mellom dalfører. Men når vi står der inne i dag, blir vi fort svar skyldig. Hvorfor satte de opp ei bu akkurat der i 1923? Det er ikke den ”beste tomta i byen”- for å si det mildt. Holtvollen i dag ligger noe innestengt, nesten bortgjemt – skulle tro den var et gjemmested, eller for å hindre at fienden skulle trenge seg innpå. Trolig har det vært et eller annet ”læger” der langt bakover i tid, slik at det ble et naturlig valg da dagens hus ble satt opp. Et av de trekkene som slo undertegnede mest under vår ekspedisjon, var alt nedfallet oppover Holtsæterdalen og rundt Holtvollen. Det er en uvanelig mengde med nedblåste trær. ”Slik har det alltid vært”, forteller Daniel Øfsti – ”det blåser kraftig fra Strætesfjellet”.

Etter hvert som tømmerdrifta ble redusert, overtok nye Holtvollen som rasteplass og leir for jegere, fiskere og fangstfolk. Holtvollen ble en god plass å ty til mot vær og vind. I aprildagene i 1940 ble hytta brukt som rasteplass, gjemmested og lager for kurerer, for folk som bar mat til Hegra festning og kanskje for folk ”på flukt”. I den forstand fikk Holtvollen virkelig sin berettigelse, for du skal være ganske så godt kjent for å finne hytta. Den ligger som nevnt på et ikke naturlig sted og er meget godt kamuflert.

Dagens Holtvoll ble først satt opp av Kjelberg Øfsti i 1923, onkel til dagens grunneier. Det er mange Danieler og Kjelberger i Øfstislekta. Daniel (1863 – 1945) var en av de som utvandret i ung alder til Amerika, men kom hjem igjen før 1895 og overtok gården. Med seg hadde han språket fra ”over there”, og Daniel Øfsti ble tolk i mange år for engelske sportsfiskere i Stjørdal, Tydal og Namdalen. I mars 1934 overtar sønnen Kjelberg gården, han som hadde satt opp bua ved Holtvollen. Han dør brått av sykdom høsten 1940, kun 39 år gammel – og noen vil ha det til at hans bror Gunnar, som hadde reist til Amerika – måtte komme hjem igjen og uventa overta gården. Men slik var det ikke. Gunnar, bror til Kjelberg og far til vår Daniel her i dette kapittelet, reiste altså som sin far til Amerika. Han ble med onkel Sivert til Nord-Dakota for å hjelpe til på farmen der borte. Tante Gudlaug dør i 1935, og Sivert Børstad – opprinnelig fra Banggrenda, mister livsgnisten – og blir med tilbake til Stjørdal. Amerika-Sivert blir boende på legd på Østre Øfsti til han dør i 1938. Gunnar hadde derfor vært noen år på Øfsti før han overtok gården da broren døde.     

I september 1926 får Daniel Øfsti, far til Kjelberg og bestefar til vår Daniel – godkjent en søknad om å legge en telefonlinje fra Østre Øfsti til Øfstivollen. Den ble realisert i 1927 og gikk via jaktbua på Holtvollen. Den dag i dag kan en finne merker etter isolatorer gjennom skogen, og inne i hytta ser en tydelig hvor telefonen var opprigget. Hva som fikk fjellmannen Daniel til å gå til denne investeringen, er ikke godt å si – men trolig så han ”lettvintheten” og en form for forsikring. Vi skal huske på at på den tiden var Øfstivollen og andre voller i vår utmark, ikke så isolerte og ensomme – i dobbel forstand – som i dag. Vollene var omtrent som mindre landsbyer, mye folk, til tider et yrende liv bestående av alle generasjoner – folk kom og gikk for hvile, mat, overnatting etc. Øfstivollen var ikke noe unntak i så måte. Faktisk var den en av de større og mest travle setervollene i vårt nærmiljø.

Far og sønn, Johan og Gunnleif Bidtnes er ivrige naturmennesker, med utallige mil bak seg på jakt og rekreasjonsturer rundt Flaksjøen og oppunder Strætesfjellet. Gunnleif la tidlig merke til denne spesielle plassen inne i ”villmarka”. Den lå der så ensom, litt eksotisk forlokkende – men samtidig så ”malplassert”. Stedet kalte på sitt vis Gunnleif til seg. ”Se, her er jeg – vær så snill og redd meg”. Koia var i kraftig forfall der den lå ca. 100 m unna tuftene etter den gamle Holtvollen. Noe måtte gjøres skulle ikke også denne plassen gro ned, forsvinne og ta deler av vår kulturarv med seg i grava. Gjennom grunneieren Daniel Øfsti ble Gunnleif bedre kjent med Holtvollen. Johan og Gunnleif skjønte at dette var et sted med en verdifull historie, en mektig kulturarv, en berikelse for vår etterslekt. Bidtnes- og Øfstifamiliene vet at vi som nasjon blir så uendelig fattigere hvis vi ikke tar vare på enkelte av våre voller. Gunnleif Bidtnes var villig, og Daniel Øfsti så takknemlig – og ga bort vollen som framleie til Gunnleif. Etterslekta og vår kommune vil en gang i fremtiden forhåpentligvis forstå hvor viktig dette var.

Slik jaktbua fremsto ved inngangen til et nytt årtusen, måtte Gunnleif ha ikke så rent lite pågangsmot. Men han visste han hadde far sin i ryggen. De omtrent parterte hele bygningen, møysommelig – stokk for stokk, sorterte, nummererte og hentet tilleggsmaterialer og annet bindingsverk fra bygda. Dag etter dag, uke etter uke – gikk all fritid til restaureringen av Holtvollen. Mange tunge og strevsomme turer opp fra Sorta og Øfstidalen. Da Luftfartsverket skulle rive Nordbakk på Værnes, fikk de tak i materialer der. Hele sju turer ble det med scooter innover fra Veiseth i Elvran. Nordveggen ble som ny. Gulvet kommer fra låvebrua og bord fra korntørka på Nordbakk. Solid og kraftfull. Da de rev ned bordplank på Nordbakk, kom de over et navn som var innskrevet på en av stokkene. Det var pussig nok deres egen nabo på Prestmoen, Ingmar Bjørgum. Han var med på å sette opp huset på Nordbakk i 1928.

Det nytter ikke å telle timer, det er heller ikke det som betyr noe. Bidtnesene er kvalitetsmennesker, hvor håndverket ikke gjør seg selv over natta. De visste at det ville ta tid, kvalitet koster på alle måter. Tålmodigheten blir alltid satt på prøve. I dag fremstår Holtvollen slik den engang var, bare enda mer solid og verdig slik den står der som et vitne, – en bauta som skal representere alle voller i området og fortelle om en svunnen tid, om de som gikk foran og kvistet løype. Og ved kun å være der, få stå i fred og kanskje gi ly for vind og vær til en naturvandrer, vil den innsats Gunnleif og Johan, sammen med gode hjelpere – berike vårt samfunn. Kulturlandskapet er den største arven vi kan gi våre etterkommere. Det vil enhver forstå som avlegger vollen et besøk. Vår ekspedisjon i mai 2006 styrket vår tro, hvor vår ekspert, Gunnar H. Kyllo – slo fast at dette var et mesterverk basert på en mestertanke.

Kronen på verket var likevel da Gunnleif i 2003 fikk tildelt en ”kulturpris”, for som det heter: ”å bevare en del av det landskapet vi lever i og historien hvor vi finner våre røtter”. Prisen ble gitt av Stiftelsen Norsk Kulturarv gjennom en aksjon som heter ”Ta et tak”, som blant annet innebar et økonomisk tilskudd til noen av de over 700 som ble vurdert.   Norsk Kulturarv ble etablert som en ideell stiftelse i 1993. Stiftelsen Norsk Kulturarv er en interesseorganisasjon med formål å bidra til vern av kulturarven gjennom bærekraftig bruk. Fra høsten 1997 har stiftelsen åpnet for personlige støttemedlemskap og har i dag ca. 2 100 medlemmer. Medlemsorganisasjonen er i vekst. Norsk Kulturarv ble stiftet av Oppland fylkeskommune. Det er i tillegg etablert en ordning med medstifting. Norsk Kulturarv har i dag 30 medstiftere. Disse er enkelte fylkeskommuner, fylker, kommuner og diverse firma fra privat sektor, bl.a: If Skadeforsikring, Hakon Gruppen, Fokus Bank, ELOPAK, TINE Norske Meierier, Norges Bondelag og Sons of Norway.

Når en setter seg ved bordet inne på Holtvollen, er det nesten som en kan føle stemningen og miljøet gjennom flere generasjoner. Er en helt stille, hører en stemmer. Lukker en øynene – ser en for seg de ulike gjester. Alle har lagt igjen noe av seg selv. Dette vitner veggene om. Her finner en navn og hilsener. Noen har til og med skrevet dikt og prolog. Bilder er tatt som forteller sitt. Se eksempelet nedenfor. Legg merke til bildet av babyen på veggen. Det het seg under karsklaget at hver gang babyen smilte skulle de skåle!   

Holtvollen til Gunnleif Bidtnes, er som nevnt ikke like lett å finne. Når en kommer opp Holtsæterdalen kan en komme over restene av ei hytte satt opp av Anders Øfsti i mellomkrigstiden. Posisjon: N63 26.190 E 011 04.932. I dag er det kun noen planker igjen av den, pluss en stor rustet Aadalsovn. Disse restene ligger på en liten høyde øst av de store myrene (vollen). Dagens Holtvollbygning ligger 154 m lenger vest, oppe i skogen ved bekken fra Snøhaugen. Posisjon: N63 26.134 E 011 04.795. Står du på Snøhaugen (Strætesfjellet), ligger Bidtnes sin Holtvoll omkring 400 m rett nedenfor (mot øst) langs bekken. Det offisiell GPS-kartet (Trondheim) fører deg til ei myrslette rett under Snøhaugen 180 m ovenfor dagens bygning. Her er en bygning både markert og gitt benevnelsen Holtvollen. Vanlige kart har også med denne bygningen! Men dette er trolig geografisk kartmessig feil.

En kuriositet: Da Gunnleif Bidtnes skulle få sitt velfortjente skilt og bevis for restaureringen i 2003, hadde Stiftelsen Norsk Kulturarv ikke igjen eller fått laget skilt for året 2003, så han ble tilsendt skilt med teksten ”Ta et tak 2000.”

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *