Kilde
Stjørdalens krønike 5
Hans Olav Løkken
Historiefortelleren

En vakker dag i slutten av 1870-tallet ruller flere oksespann sakte utover prærien sør av Grand Forks i Dakota. Reisen hadde vært lang, mange måneder – nå hadde følget omsider kommet til District #53. Blant disse var Lorentz Trætli (f.1853), fra Liarabben, under Trætli i Markabygda i Skogn. Han var sønn av John Iversen fra Burønningen i Hegra og Helga Lassedatter fra Haugås i Hegra. Nå stod Lorentz der ute på flatlandet – det var ikke akkurat som hjemme i Trøndelag, men han hadde tatt et valg – det var bare å brette opp armene, her skulle han bli bureiser sammen med mange andre fra Markabygda, Forradalen og Stjørdalen. Lite ante han nok der og da, at han noen år senere skulle lede byggingen av en kirke – på denne for ham akkurat da noe gudsforlatte plassen.

En del år senere står Lorentz Trætli i lag med stjørdalinger og markabygdinger utenfor en bygning de hadde flyttet dit med tanke på å ha et felles sted for møter og gudstjenester. Nå hadde de dannet en byggekomité for å få reist en kirke på samme stedet. En av nykommerne som var til stede, Paul Marius Gunderson, fortalte at foreldrene hans snart skulle komme flyttende over. Lorentz husket godt far til Paul, han Gunder Pederson, en driftig sliter – som tross sin alder nok ville berike det lille Norge der ute på prærien.

Gunder Pederson var 36 år i 1865, ugift – men hadde likevel en kjæreste, Ingeborg Martha Eriksdatter, f. 19.juli 1840. Dette paret hadde da en sønn, Edvard – født i 1862. De ble gift i 1868, og fikk etter hvert fem barn til, blant annet Paul Marius den 6.juni 1868. Gunder bodde på en husmannsplass de kalte for Rønningen. Livet var nok ingen dans på roser – og alt snakket om Amerika påvirket dem alle. I 1889 utvandret sønnen Paul Marius til Amerika, og i 1893 følger foreldrene og to søstrer etter. Alle slår seg ned i nærheten av Grand Forks i Nord-Dakota.

Pål Kulås i Markabygda forteller: Gunder Petersen (Pederson) var en usedvanlig sprek kar til å ”falas” i skog og fjell. En gang han var på Trætlia i skuronna oppdaga han i middagshvilen at han var tobakkslaus. Det var ikke til å leve med, så etter middagshvilen tok han beina fatt og sprang til Levanger for å handle tobakk. Når resten av mannskapet kom hjem til måls, kom også Gunder tilbake fra Levanger med en kvartrull skrå, slik at rasjonen var sikret for flere dager fremover. Dette er en tur på ca. to og en halv mil hver vei, men han nyttet nok den gamle ferdselsleia rundt Skjøtingen og ned gjennom Frol. Så mye kortere var det nok ikke. Etter maten var det på igjen med sigden.

Videre er det fortalt at etter at oldefar til Pål Kulås, Hågen Johansen Trætli (sønn av Johan Lassesen Fuldset) overtok Trætlia, og kyrne ikke kom hjem til melking – og gjeteren og kvinnfolka hadde gitt opp å finne dem – så kom turen til karene. Husmannskyrne og gårdens kyr gikk i lag i skogen om sommeren, og når Hågen så husmannen Gunder komme med stav i handa for å lete frem kyrne, – da gruet han seg som en hund – for da var det fullt firsprang gjennom skog og mark til kyrne ble funnet og brakt hjem. Gunder var en person med stor fart og kondisjon, som nok idrettsutøvere av i dag ville misunt ham.

Generasjoner kommer og generasjoner går. Så også hjemme i Forradalen og Stjørdalen. Skiftende tider, strevsomme tider. På begge sider av storhavet vet de gjensidig at de har noen ”der borte”, men hver dag krever sitt – det er så mye en skal tenke på. En krig kommer, depresjonen – en ny krig – og så bygges velferdssamfunnet opp. Det er om å gjøre å henge med. Plutselig er det andre krav. Tradisjonene er nok der, men normene og utviklingen raser av sted. Så er det noen som begynner ”å stanse opp”, de spør etter sine røtter. En slik person er Linda Gunderson, f. 1951. Hun sender ut et signal. Internet har åpnet verden på en helt ny måte. Ute på Frosta sitter Steinar Vold og fanger opp dette signalet i november 1998, og i Øverlandsgate 6A på Stjørdal sitter Harald Almli (f.1949) og aner ingen ting. Steinar Vold ringer til Harald Almli, som blir temmelig paff, men glad, takknemlig og spent. Var det så enkelt, var slekta funnet? Slik begynner snøballen å rulle, kontakter etableres og i august 1999 drar Harald Almli, hans sønn Roar (f.1973) og Ivar Moen (f.1970) over til slektstreff, ledet av Linda Gunderson. Dette stevne ble holdt i Stjordalen kirke. Linda Gunderson er firmenning med Roar Almli og Ivar Moen. Gunder (1830 – 1917) og Ingeborg (1840 – 1914) som utvandret i 1893, nevnt ovenfor, er oldeforeldre til Harald og tippoldeforeldre til Ivar og Roar.

De som dro over for mer enn hundre år siden, tenkte seg nok om både vel og lenge. Det var alltid noe som holdt de tilbake, men så var det dette med ”å få noe for seg sjøl” – de visste
hva de hadde, men det var ikke stort – noen mente det ikke kunne bli verre, og så la de ut på den lange og slitsomme reisen. Da Harald Almli skulle følge etter sin slekt i de samme fotsporene, gikk det selvsagt fortere og mer bekvemt, men han reiste nok av sted til slektstreffet med noen av de samme tanker – om at dette skulle han ikke ha gjort. Straks før – den 4.juli – hadde nemlig hans kone, Randi – gått bort av kreft. Han følte på et vis at han ikke kunne ”forlate henne” nettopp da. Men han visste og at hun ville ha ønsket at de skulle dra og finne slekta, og han visste at slekta i menigheten der ute på prærien hadde bedt til Gud for hans familie i lange tider. Han måtte bare dra. På dette viset vandrer Harald Almli i 1999 i de samme trakter som hans egen slekt gjorde det – like spent, like oppglødd. Den gangen ble blodsbånd kuttet, nå ble de på nytt knyttet.   

De hardføre og djerve immigrantene som hadde kommet til denne delen av Nord Dakota for å slå seg ned holdt sine første gudstjenester i et lite skolehus i Distrikt #53 i Union Township. De hadde behov for større plass – et sted hvor de kunne ha sitt familiære alter og et inspirerende bilde (altertavle) som kunne hjelpe de i sin søken til Gud. En plass hvor de kunne ha en prekestol som var bygd slik at enhver i menigheten kunne høre presten forkynne evangeliet, et sted hvor de kunne gå til nattverd, erkjenne sine synder – og en døpefont hvor foreldre kunne døpe sine små. Med andre ord: en kirke.

Stjordalen menighet ble stiftet i 1882 på et møte som ble holdt hjemme hos Arndt A. Lee den 22.juli. Menigheten tok betegnelsen: Stjordalen Norwegian Evangelical Lutheran, med basis i at de fleste i området var fra Stjørdalen i Norge. De første pionerer kjøpte en kirkebygning fra St. Johns menighet i Hatton. Bygningen ble demontert og flyttet til det stedet de bygde sin kirke i 1895.  Hver eneste planke og bord ble nøye merket da de tok bygningen ned. I menighetens første år, ble stedet kalt for Holmes, Nord Dakota. Posthuset eksisterer ikke lenger, og stedsnavnet finnes ikke lenger på statens karter.

Prost C.M. Gronlie hold den første gudstjenesten den 13.september 1882 i hjemmet til Lasse P. Hjelmstad. Han ble også menighetens første prest. Det første barnet som ble døpt var Lars Kleven den 7.november samme året. Den første konfirmanten var Caroline Lee den 11.november 1883. De første som giftet seg i kirken var Ole L. Kleven og Barbro Magnusdatter. Den første nattverden ble holdt den 8.desember 1882, hvorpå 13 personer gikk til alteret. Første begravelse synes å ha funnet sted i 1884. Menigheten sluttet seg til den norske Synod i 1884, men på grunn av ulike syn på visse læresetninger, skilte de lag i 1888, og i 1890 gikk de i lag med United Church Synod.

Første byggekomité ble valgt i 1892. Kvinneforeningen finansierte grunnmuren og kjelleren da byggingen kom i gang i 1893. Den 8.september 1895, la prost S.O. Braaten ned hjørnesteinene i kirken – hvilket var en stor festdag for menigheten. Den offisielle innvielsen fant sted den 10.juli 1904 under ledelse av prost F.A. Schmidt og med deltagelse av en rekke geistlige og øvrighetspersoner. (Kirken stenges på samme dato i 2005).

Snekkeren som bygde kirken, var Lorentz Tratlie (Trætli), med god hjelp av Anton Anderson, Anders Kluxdahl m.fl. Lorentz Tratli, som tidligere nevnt kom fra Markabygda i Skogn, bygde både alteret, døpefonten og prekestolen. Og det gjorde han ved hjelp av kun en vinkel, ei sag og en follekniv. Dette er et vakkert minne om en kunstner, hvis møbler har hjulpet generasjoner å finne evig liv. Alle medlemmene i menigheten deltok i byggingen på sin måte. Henry Hjelmstad hugget ut hjørnesteinene, Olaus Hjelmstad dro kirkeklokka på ei håndvogn helt fra Reynolds, hvilket var en stri tørn siden hjulene var like store som en voksen mann. John Johnsen hentet steiner langveisfra i dagevis til bruk som fundament, og Herr Tanberg utførte all dekorering i sakristiet.

Pål Kulås forteller: Far til Lorentz Trætli, het John Iversen, f. 1814 på Buarønningen i Hegra. Han ble alltid kalt for Jo – Jo Liarabba i Markabygda. Han var nok ikke så lite av en original og særling skal en dømme etter historiene som gikk om ham blant gamle folk i Pål Kulås sin barndom. Jo drev, i tillegg til den lille gården sin og pliktarbeidet på Trætlia, også med å lage kopper og kar for salg – såkalt ”lagging”. Til dette arbeidet krevdes det førsteklasses materialer som ble lett fram med omhu rundt omkring i skog og mark. Når Jo startet på disse turene for å lete etter emner til trevarene sine, ble han ofte borte ei uke eller to. Utrustningen til turene var så enkel – at det var noe helt for seg selv også i hans samtid. Ut over klærne han stod og gikk i, tok han med seg øks, tollekniv, en pose med mel og en klype salt og ingen ting annet. Så la han i vei innover mot Storelva (Stjørdalselva) og Kliningentraktene. Der laget han seg bører av de ”gagnstre” han etter hvert hadde samlet. Disse ble bundet sammen med vidjegreiner til så store bører at hver bør var et ”karsløft”. Han overnattet på setervollene som sto tomme på den årstiden. Her kokte han seg grøt og drakk vann til, – kanskje ble det en og annen fisk som dessert. Når han syntes han hadde funnet emner nok for et års produksjon tok han til på hjemveien. Det foregikk ved at han ”tvibar”, som de gamle sa. Den første børa gikk han med så langt som han orket uten å sette seg ned og hvile. Når han ikke orket å gå lenger, la han børa fra seg og returnerte etter bør nummer to, som han også bar så langt som han orket før han snudde etter nummer tre og fire – og så videre til alle var fraktet en etappe på veien hjem. På denne måten pustet han ut og hvilte på returen – da han gikk på ”tomgang” – for å si det sånn. Etter en pust i bakken var det samme rundene på neste etappe – og alle etappene etter den – helt til siste børa var trygt hjemme på Rabben. Med en slik nøysomhet og innsatsvilje skulle en tro at det ble penger på kistebunnen. Men tross sitt strev, måtte nok Jo i tillegg bruke forskjellige knep for å overleve. Som den fjellets mann han var, ble han også en meget habil skiløper – er det fortalt, og han ble nok mistenkt for å utnytte disse ferdighetene til å hente seg en og annen høysekk i stakker og høybuer inne på fjellet når vårknipa ble for hard til dyrene. Men på grunn av sine skiferdigheter ble han aldri tatt på fersken.

Kona Helga (mor til Lorentz) var kanskje ikke like nøysom og tålmodig. Det er fortalt at hun syntes livet ble for kummerlig på Rappen og flyttet fra Jo, og dro tilbake til Hegra der hun kom fra. Og at dette ekteskapsbruddet var ment i fullt alvor, og aldri ble leget igjen, forteller vel følgende historie: Helga var over i Markabygda for å besøke gamle naboer. Dit kom også Jo. Enten det var tilfeldig, eller om han hadde sett Helga komme, sier historien ingen ting om, men da Helga skulle til å gå sa Jo: ”Æ skull nu ha tållå lite med dæ å æ Helga”. Helga glefsa ut av seg med det samme hun for ut av døra: ”Æ hi tållå det æ skal med dæ æ kar”, – og det var visstnok siste gangen de møttes.

Det var nok ikke bare koppene far til Lorentz Trætli laget, som var av utsøkte emner. En kar som voks opp, og i det hele tatt overlevde under slike forhold, måtte det nok også ha blitt lett etter et ekstra godt emne til. For han Lorentz voks opp til å bli en helt usedvanlig spretten og spenstig ungdom, som det har blitt fortalt om på folkemunne i flere generasjoner etter at han dro til Amerika. Og før han dro ble de første skirenn i bygda arrangerte, og da viste denne unggutten seg å være et fantastisk idrettstalent også. I boka: ”Skogn Idrettsalg, 1906 –1981”, er det gjengitt beskrivelser av ulike idrettsarrangement og resultatlister som viser at Lorentz var den suverene vinner.

Den bakgrunnen som Pål Kulås har trukket opp her, viser vel at Lorentz sannsynligvis har fått sine ferdigheter med kniven fra sine turer i skog og mark sammen med faren, og mest trolig har han også hjulpet faren med å lage kopper og kar om vinteren. Og det er vel heller ikke usannsynlig at en slik sprek og nevenyttig kar har hjulpet til rundt i bygda med lafting og snekring, slik at han var kanskje bedre budd på jobben som kirkebygger enn noen andre da han kom til Amerika. En kan vel si det slik til slutt, – at om faren ikke hadde noe gods og gull å sende med Lorentz ut i verden, så hadde lærdommen i livets skole sammen med foreldrene og de andre bygdefolkene gitt Lorentz en bedre ballast på turen enn ei feit lommebok ville ha gjort.

Henrik J. Hjelmstad ble valgt til menighetssekretær, og Christopher P. Hjelmstad, Arndt A. Lee og Nils J. Oyen ble valgt til kirkeverjer. Sentrale personer i menighetens første tid var for øvrig: Iver J. Hjelmstad, Lasse P. Hjelmstad, Ole J. Silrum, Ole O. Almlie, Lars L. Kleven, Bortinius L. Kleven, Ole L. Kleven, J.R. Aas, Christopher Olsen, Henrik Bjerken og Jonas Pederson Berg. Slik det utviklet seg ble det Hjelmstadfamilien, med sine røtter fra Markabygda, som igjen kom fra Hegra i Stjørdalen – som ble på sitt vis de reelle grunnleggere og drivere av kirken fra den spe begynnelse og frem til våre dager. Lasse Hjelmstad var den som ga jord (land) først til en kirkegård, og så til selve kirka. Familiene (Lasse, Iver og nå Harry) har alle bygd opp og holdt til i det som på en måte var ”sentrum” med postkontor, butikk etc. – og med adresse Holmes, ND. Nå er det ikke mye igjen av dette, kun et par hus. Holmes er slettet fra kartet. I dette avsnittet ligger derfor forklaringen på hvorfor kirken ble hetende nettopp Stjordalen, nemlig at også folket fra Markabygda opprinnelig kom fra Hegra og Stjørdalen.  

Prester fra Hatton, som den gangen var egen kommune, hadde sine kall ovenfor Stjordalen helt frem til 1923, da menigheten slo seg sammen med St.Olaf og Zion menighet i Reynolds og ble formelt til Reynolds Lutheran Parish (sognekall). Dette sognekall bygde sin egen prestegård i 1926 til en kostnad av $ 8 000 (ca. 60 000 kroner), hvor ”stjørdalingene” bidro med store summer. Den første som tok bolig der, var pastor Ensberg.   

Medlemmene i Stjordalen kirke har alltid vært veldig nøye og ivrige på å holde kirka i god stand, forteller Janet Lee, nåværende sekretær, det til meg en vårdag i 2005. I 1949 ble det laget en ny inngang – fra siden, som skulle gjøre inn- og utgang mer komfortabel med tanke på de sterke vinder der ute på prærien. I 1952 senket de himlingen, la tregulv og skiftet vinduer. I 1959 stod egen Søndagskole ferdig, som tilbygg på østsiden av kirken. En slik skole hadde i lange tider vært et stort savn.

Frem til 1955 hadde ikke kvinner stemmerett i forhold som gjaldt kirka. Kirka fikk innlagt telefon, høytalere og annet teknisk utstyr i slutten på 50-tallet. I 1961 ble det etablert et fond for å sikre det finansielle. Da pastor Mott kom til menigheten i 1963 ble det tatt i bruk en ny liturgi med basis i ”the red Hymnal”. I 1965 benyttet pastor Lucky for første gang en diakon til å bistå under nattverden. Denne pastoren var en ildsjel på mange måter. Han ga ut en bulletin som han kalte ”Valley visitor”. Her var det en rekke artikler om dåp, nattverd og andre kirkelige handlinger, samt nyheter om hva som foregikk i soknekallet.

I 1976 ble kirka malt, etter en donasjon fra bondeorganisasjonen. Enkelte personer bidro også med det finansielle, slik at selve kirkespiret fikk to strøk maling. Året etter gjennomgikk kirken en ny opp-pussing, med nye tepper, nytt kjøkken og elektriske varmeovner.

I 1979 tok kirka i bruk ”the green Hymnals”, hvilket var en gave fra Sophie Hjelmstad til minne om Ivar Hjelmstad. I 1981 ble det planet trær på nord og østsiden av kirken. Disse ble gitt som gave fra familien til Martin Sorlien – i hans minne. Og det er typisk for Stjordalen og lignende kirker og foretak, at det hele holdes oppe i form av donasjoner (gaver). Slik kom det også inn midler til å få bygd en større og bedre inngang til kirken. Nå fikk de ekstra rom og plass til å henge fra seg yttertøy og sette fra seg utesko. Alt dette stod ferdig til 100-års jubileet i 1982. Kirken skiftet tilhørighet flere ganger hva gjaldt medlemskap i større
kirkesammenslutninger. I 1989 ble det dannet en forening: The Stjordalen-Hjelmstad Cemetery Association, hvis hensikt var å beskytte kirkens aktiva i tilfelle den noen gang skulle bli stengt. Dette med tanke på bevaring av gravene.

Stjordalen var en sterk og vital kirke til ut på 1990-tallet, med ulike foreninger innenfor menigheten. Blant annet egen Kvinneforening, Søndagskole – etablert i mai 1942, Bibelskole, Ungdomsklubb, Broderring og Kvinnekor. Etter hvert som nytt årtusen nærmet seg, gikk aktiviteten ned, og flere av foreningene og tiltakene ble lagt ned. Området ble sakte, men sikkert avfolket, grunnlaget – både menneskelig og finansielt – smuldret bort. Sentraliseringen i tilknytning til Grand Forks og andre større byer forsterket seg dramatisk. Faktisk begynte nok nedgangstidene så tidlig som i 1989, da det aller siste kullet på 15 studenter ved Bibelskolen – under ledelse av Janet Lee – ble uteksaminert.  Under jubileet i 1982 hadde Søndagskolen 23 elever. I 1994 var det kun to elever, Allan Lee og Malena Rydland, under ledelse av Gaynelle Rydland. Konfirmasjonen ble flyttet til Reynolds. Kvinneforeningen hadde sitt siste møte i 2000. De aktiva som denne foreningen var i besittelser av, ble kontosluttført i 2001 og overført til kirkens kontorer. Et symptom, var at kirken fikk innkjøpt et vakkert nytt orgel i 1985. I 1995 hadde de ingen organist – og ingen kunne bruke orgelet, som ble stående urørt mens menigheten sang til en kassettspiller.

I 1997 fikk kirken, under stor skepsis – kvinnelig prest, nemlig Jeri Bergquist. Kanskje styrket ikke dette samholdet. Men ifølge Janet Lee – kirkens sekretær i 2005 – har hun vært en velsignelse og inspirasjonskilde i den vanskelige tiden som de har vært igjennom. Jeri Bergquist vil fullføre sin tjeneste og gjennomføre stengingen av kirken (soknekallet) den 10.juli 2005. Legg merke til dagen: 10.juli – hvilket var samme dag som kirken også ble offisielt åpnet.

I 1998 feiret soknekallet sin 75-års dag for daværende tilhørighet og struktur, bestående av en sammenlutning av tre kirker. I løpet av sin 123-årige historie, har Stjordalen menighet kun hatt en av sine egne som har valgt å bli prest, nemlig datter av Jeanette Krogstad og avdøde Oliver Krogstad. Hun er for tiden teologistudent ved Luther Seminary i St.Paul, Minnesota.

Siste dåp ble gjennomført den 28.desember i 2003, da Brooke Olivia Lee ble døpt. Hun var den fjerde generasjonen som har blitt døpt i Stjordalen kirke, og med sine forfedre fra Storelvdal. Den siste som ble konfirmert var Amanda Ella Crommett den 2.mai 2004. Og de siste som skal gifte seg i Stjordalen kirke, er Denise Crommett og Mike Adams, hvis seremoni skal finne sted den 11.juni 2005.

På møte den 30.januar 2005, ble det bestemt å legge ned kirken. På dette tidspunktet hadde den kun en menighet på 65 personer. Ser en på kirkens aller siste styre, gir navnene sterke røtter til Stjørdalen, Forradalen og Markabygda fortsatt. Det var mange av de samme slektsnavn som var til stede for 123 år siden også. Menighetens statistikk gjennom disse 123 årene: 525 ble døpt, 298 konfirmerte, 90 vigsler (giftemål) og 237 begravelser.
Adressen til Stjordalen kirke er nå Reynolds, hvor kirken ligger omtrent 14 km vest og 5 km nord av tettstedet Reynolds. Hva som kommer til å skje med selve bygget, vil ikke bli avgjort før etter den 10.juli 2005.  

Prester:

1882 – 1895:    C.M. Gronlie                    1953 – 1963:    Victor G. Gilbertson
1895 – 1902:    Louis Marvick                  1963 – 1965:    Wun Mott
1902 – 1907:    Peter R. Syrdal                1965 – 1969:    Paul C. Lucky
1907 – 1913:    Martin Romstad              1969 – 1974:    Charles Rogers
1913 – 1923:    Tobias Tjornhom            1975 – 1983:    Milo Gudim    
1923 – 1932:    M.O. Ensberg                   1983 – 1986:    Robert Koepp
1932 – 1939:    P.C. Oas                            1987 – 1988:    David Burnhardt
1939 – 1942:    Michael Luthro                 1988 – 1997:    Stephen Engelstad
1942 – 1949:    Thomas Gabrielson       1997 –     Jeri Bergquist        
1949 – 1953:    A.E. Norson     

Under sitt opphold ved Reynolds og Grand Forks, kom familien Almli over et brev som bestefar til Harald, Johan Gunerius Gundersen Trætli Almli (d. 1919) – skrev til sin bror Paul Marius under første verdenskrig. Sitat:

Vist di faar disse kroger i hende saa maa di hilse gamle Fader i fra oss at det staar bra til me oss Alle vi lever og er Frisk til dato og ligeledes fra Haugaas og at det gaar en dag om send og at vi for ver tid nermer oss maalet de siste, og derfor vil jeg faa minde om dete at, Her er ikke vort blivende sted men at vi skal søge den tilkommende lad oss komme i hu dette og gjøre alvor af de saa skal vi aldrig angre paa dete, de vil jeg ønske baade for meg selv og for dere, saa skal vi mødes i de hem vor vi aldrig skal skilles de ønske oss Gud for Kristi Blod vi maatte i himlen havne.

Lev da vel og Hils alle som oss kjender, saa skal jeg prøve saa det ikke blir saa lenge før jeg sender nogle kroger vist jeg får leve og være frisk, saa får di være saa meget Hilset fra oss alle, og leve til vi får høre naaget i fra verandre igjen, naar di skriver saa maa di skrive, adressen Hendes Mette saa jeg kan faa skrive et brev til Hende og kom i hu dette.
Saa slutter jeg i den tro at di for dette i beste velgaaende. Lev da vel fra deres Bror og Søn med Fammelie.

             Johan G. Almli.

I et brev til undertegnede i april 2005 skriver Janet Lee – sekretæren for Stjordalen church – om folket fra Stjørdalen og Markabyda: “De var hardt arbeidende, med høye standarder – og de kom i sterk tro. De norske verdier (arv) har blitt videreført i hver generasjon, gjennom inspirasjoner og minner som alltid vil være der”.

Inne i Stjordalen kirke henger det et vakker vevd bilde av Hegra kirke. Det er laget av kunstneren Norun Bakken. Bildet ble gitt til Stjordalen menighet fra stjørdalingene som kom over i 1999, og det symboliserer sterkere og bedre enn noe annet stjørdalingenes takknemlighet ovenfor sine søstrer og brødre som har funnet sin grav langt ute på den amerikanske prærien, og som gjennom tilkomne generasjoner aldri har tillatt seg å glemme sin opprinnelse.

Del på sosiale medier