Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

 

Brev hjemmefra til Lofotfarer
Av Rune Bang

 

Det som leter i skuffer og gjemmer, vil noen ganger finne små glimt inn i en strevsom hverdag som eksisterte lenge før vår tid. Slike ”skatter” er sjeldnere ting av stor økonomisk verdi som gull- eller sølvsaker, men oftere brukssaker, dokumenter, brev og kanskje bilder fra våre besteforeldres tid, – noen ganger langt eldre. Disse utslitte gjenstander og gulnede papirer, har en annen verdi, for de som vet å verdsette denne. Verdien ligger i at disse tingene eller papirene ofte gjør at vi kommer disse menneskene nærmere inn på livet. De forteller oss noe om dem som har levd før oss, – dersom vi bare tar oss tid til å stoppe opp i vår travle mediaverden og ta disse skattene nærmere i øyesyn.

I Øvre Kongsvik ble det funnet noen brev som var underskrevet av ei Elen Jonsen, brev som av en eller annen grunn ikke var forsvunnet og som noen hadde funnet det verdt å ta vare på. Med sikker fin håndskrift har Elen skrevet flere brev til sin halvbror Mathias mens han var borte. Mathias ble gårdbruker i Øvre Kongsvik høsten 1885, da Laurits Torgersen hadde bestemt seg til å flytte til Bodø og giftet seg ikke før etter hundreårsskiftet. På ettervinteren tok han ”pause” fra gårdsdriften og drev som så mange på denne tiden, fiske i Lofoten. De to søsknene hadde et meget tett og nært forhold og var flinke til å korrespondere med hverandre. Vi vil her ta med to av hennes brev, da de er fine ”tidsbilder” fra denne tiden på slutten av 1800-tallet. Brevene gir anvisninger på en dypt religiøs kvinne med stor omtanke for sin yngre bror og som holder seg informert om små og store hendelser på ”hjemmebanen”.

 

 

Kjære Broder!                                                                                             Kongsvik den 14/2 1887

Din kjærkomne skrivelse har jeg nylig modtaget og jeg takker dig meget for samme, og vi ser deraf at de er Lykkelig og vel kommen til deres bestemete sted og det er jo at takke den Almægtige Gud som har holdt sin beskyttende haand over baade dem og flere i det Rasende Uveir for det har været at befrygte for de som har været ude. men Herren har dog bevaret dem og jeg ser og der af dit brev at du og dine med Reisende lever vel og det vore mig en Glæde at høre.

Tirsdag den 25 efter at dere reist var han frygtelig stærk hær og Lørdagen i same Uge var ikke noget bedre for her vor saa frygtelig reng som jeg neppe har set. det var verkelig ualmindelig og for resten har her været stygge Uværsdage men jeg har ikke hørdt Om nogen Skade her om kring.

Jeg vil nu for telle om vor tilstand hjemme jo Gud ske tak vi lever vel alle til dato og det er jo det beste og alt i sin Gamle Orden. Jeg vil for telle dig at din lille Kammeldyr nedkom med en Søn nogle dage     efter at du var reist og det jik vel vi tengte ret paa dig med Kjelost men det nyttede lidet bare at tenke. Og flere havde vi ikke faadt ennu. Du for skrive til mig nar du vil have kaffe mælk sendt og jeg beder at næste Gong du skriver maa du for telle mig naar Peder Jonsen Kom til Lofoten og hils han fra mig.

Nu vil jeg slutte for resten og Lade Pennen falde. Lev vel Broder det ønskes af mig din Søster og hils Johan Klæbo fra mig.

Elen Jonsdatter

 

 

Vi ser av brevet at hans eldre søster er glad for at Mathias er kommet vel frem. Hjemme hadde de vært redd for ”Lofotfarerne” , ikke minst p.g.a. av det kort tid etter avreisen deres hadde blåste opp til et forrykende uvær med styrtregn av et omfang som hun neppe hadde sett tidligere. Mens han var borte hadde hans lille ”Kammeldyr” fått en oksekalv. De hjemme tenkte da på Mathias og ønsket at han også kunne fått nyte godt av den fine kjelosten. Kaffemelk skulle han også få tilsendt til Lofoten, dersom han måtte ønske dette.

Omtrent et år senere under neste Lofotfiske, sender hun nok en gang brev til sin bror etter at hun hadde fått beskjed om at han var kommet vel frem til sitt bestemmelsessted der oppe :

 

 

Kjære Broder                                                   Kongsvik den 13.de februar 1888

Da jeg til min store glæde seer at den gode gud, har førdt dig lykkelig og vel over de brusende bølger til ditt bestemte sted saa vil jeg ikke forglemme at skrive nogle Ord til bage til dig i jen og for tælle dig om hvordt befindende her Hjemme, med hilsen lever vi gudske tak vel alle sammen til denne dag og det er vort ønske at høre det samme fra eder langt borte værende tilbage iJen dit Brev modtog jeg i gaar hvorfor jeg skylder dig stor tak. Ja du ønsker nok jerne at faa vite hvor det gaar med Kreaturene.  jo det gaar gudske tak nok saa bra til dene tid. din gamle Ko har nu for to dager siden kommet med en liden Koe og den tænker jeg nu at sætte paa som du nu jerne vilde thi den var baade stor og pen. din Haappe har jeg den bæste tro om at den bliver bra men vi har ikke haft den paa marken ennu thi her er saa megen Snee. Ja den ved som vi havde i Skoven den har vi for længe siden faaet hjem. Jens Bendixsen kjørte den til os.

Jeg vil nu fortælle dig at Herren har nu ved døden kaldet bort vor gamle faster som du viste var meget Sygelig, ja den gode Herre og frelser kalte hende hjem til sig den 1.ste februar og Elen Tommasen som var her i fjor hun er nu og saa Død,  ja hun var Syg en to tre dage hun blev for kjølet saa hendes sygdom gik over til hjærne-betennelse, og da indfant døden sig hastig hos hende.

Ja kjære broder døden kommer paa mange slags vis nogle paa land og nogle paa vand, kyndels mese dagen skjede en ulykke i rødø, da Jens Johansen Kilboghavn skulde reise fra hjemmet, tabte han en mand. Det var Hans Olsen jansvig, manden til Elisabeth sin søster. De seilte over Melfjorden for nord ost vind og da de kom et stykke nor ret over Melfjorden, da var hans livs-timeglass udrunden.

En stor storm af syd vest kom og da tog de ned sit seil og skulde vende til æsjeholm sundet og da de var færdig at heise sit seil i jen, da kom manden i sjøen, men ak de kunde ikke faae ham til bage i jen.

Hans liv som et lys var udslukket, da Herren ham hastig bortrykket.

Ja kjære broder saa hastig lyder dødens komme. Det var et tungt og bitter savn for de som var til bage.

Da de var kun to mand i jen, saa maatte de seile hjem den anden dag, hans kone og børn tabte sin kjæreste skat her i livet, ja den kjøre Gud og fader være deres trøst i sorgens dage det vilde vi af hjertet ønske. Saafaar jeg nu slutte for denne gang min skrivning til dig

Herrens fred vile over dig og dine omgivende det ønskes af mig din kjære søster

Elen Jonsen

Elisabeth og Jens hilser ogsaa fra sig

 

Som vi ser av brevet var det både gode og dårlige nyheter å høre fra heimkommunen. Det positive var at det sto bra til med buskapen på gården og at veden de hadde i skogen var blitt kjørt hjem av den elskverdige sambygdingen Jens Bendiksen på Engevolden.

Langt mindre hyggelig var det å få høre at døden hadde meldt sin ankomst hos flere av de personene han kjente eller var i nær slekt med. Mathias hadde mistet sin gamle faster, som riktignok hadde ligget syk i noen tid. En nær bekjent, Ellen Thomassen, hadde også gått bort på grunn av alvorlig sykdom. Som om ikke dette var nok i løpet av den måneden han hadde vært borte, hadde det også skjedd en drukningsulykke på Melfjorden. Det var en kjenning fra andre sida i Jansvika, Hans Olsen som hadde vært så uheldig under setting av seilet på båten. Han hadde falt over bord og druknet, en utgang av livet som så alt for mange av karfolka ble til del i denne tiden hvor hver fjerde mann over 10 år omkom på havet.

Hvem var så denne personen Elen som mørke februardager satt på kjøkkenet i Øvre Kongsvik og skrev ”nyhetsbrev” til sin halvbror i Lofoten ? Hun var eldste datter av en farende fant, John Benjaminsen, som giftet seg før 1830 med Maren Rebekka Abelsdatter. Familien hadde den første tiden tilhold på Saura i Nesna. Her fikk de barna Ole Christian i 1830 og Elen Abigael i 1831. Kort tid senere flytter imidlertid familien til gården Selnes i Lurøy, hvor sønnen Peder Benjamin ble født i 1834. Her blir de nå boende, men allerede den 23. februar 1837 rammer en stor ulykke familien. Under dette årets Lofotfiske omkommer John Benjaminsen på havet ved drukning, bare 37 år gammel og familien hadde mistet sin forsørger. Hele 6 personer fra Sila, Bogen og Selnes blir denne dagen revet bort, de fleste i tyveårene. Havet tar og havet gir, sa de gamle. Det var så absolutt et ordtak som til fulle gav beskjed om at havets rikdommer også hadde sin grufulle pris.

Da husfaren John døde allerede få år senere, giftet enka Maren seg andre gang med Ivar Pedersen, også fra Nesna. Familien fortsatte som brukere på Selnes og de fikk i sitt ekteskap barna Mathias i 1840 og til sist Petrine i 1844.

Alle disse barna vokste opp på Selnes og ble boende i regionen, hvorav yngste sønnen Mathias som nevnt ble gårdbruker på gården Øvre Kongsvik etter Laurits Torgersen i 1885. I sitt hushold hadde han også ”halvsøstera” Elen A. Johnsen, som levde alene hele sitt liv som husholderske, den første tiden hos sine foreldre, senere hos sin bror i Konsvik frem til sin død. Muligens kan hun ha hatt en kjæreste i sine yngre dager, men det kom aldri til noe giftemål og hun ble derfor ”tjenestejente” hos andre all sin dag.

Hennes bror Mathias Iversen giftet seg først den 29.oktober året 1909, i en alder av 69 år. Den utkårede var en langt yngre ”husbestyrerinde” Anna Nikoline Jakobsdatter fra Øresvik, som da bare var 32 år gammel. De fikk en datter den 29.12 året etter, et pikebarn som ble døpt Anna Marie og senere gift med Ottar Johan Karlsen (f. 7.2 1907), sønn av Lindor Olai Karlsen og Dorthea H. Bye i Konsvik.

Da Elen var kommet opp i en høy alder, ble det satt opp testamente hvor hun erklærer som sin siste vilje ”at den formue som jeg ved min død efterlater mig, skal tilfalle min brordatter Anna Marie Mathiasdatter (…).” Testamentet er datert 20. februar 1921 og bevitnet av Knut og Ingeborg Olsen.

Elen Abigael Johnsdatter døde noe senere på gården i høy alder, vel 90 år gammel. Hennes brev ble imidlertid værende i heimen, brev som ennå gir oss små glimt inn i hennes trivielle hverdag her i bygda for omtrent hundre år siden.

Kilder:
Kirkebøker for Lurøy
Folketellinger 1865, 1875 og 1900
Panteboka for nordre Helgeland
Brev og testamente i privat eie

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *