Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Skole og konfirmasjon

Jeg begynte på Folkestad skole da jeg var nesten åtte år. Jeg kunne lese og skrive da jeg begynte, og leste godt i ABC’a. Vi gikk annenhver dag, begynte 14. oktober om høsten og slutta 14. april, den tida da husmannsungene skulle ut som hjuringer. Vi gikk to—tre år i småklassa, men den som var riktig flink, kunne bli flotta opp i storklassa uten å ha gått det tredje året i småklassa. Jeg hadde lang skoleveg. Skolen begynte klokka ni og slutta klokka tre.

Jeg gikk ut av skolen det året jeg fylte femten år, og blei konfirmera samme høsten. Den som var prest den gang, hette Bøckmann. Det var skikk å gi et offer, men om det var presten eller noen andre som skulle ha det, veit jeg ikke. Fattigfolk ga to kro¬ner, men de fra gardene ga fem kroner, en smørklatt eller noe annet. Offeret ga vi fjorten dager før konfirmasjonen, eller på den dagen vi blei tatt ut. Det var mange som var så elendige til å lese at de måtte gå et år til, ja, det råka at enkelte gikk i tre år før de blei konfirmera. Av den grunn blei konfirmantene tatt ut, og det var bare de beste som slapp fram. Føre mi tid blei konfirmantene stilt opp etter som offeret var stort til, men den skikken var slutt da jeg gikk for presten.

Den sommeren jeg gikk for presten kom jeg til Borgja, og konfirmasjonsklea fikk jeg der. Det var lønna mi for gjetsla den sommeren. De var veldig fine, syntes jeg. Det var svart stakk med belte, forkle, svart verkenstrøye på fasong med ei gråkufte, svart plegg eller skaut, lågsko med dufser på og vadmålsokker. Alt var heimegjort og sterkt. Sokkene var sydd av vadmål og strikka på tuppen. De var vide, og noen fasong var det ikke på dem. De låg i skrukker ned over leggen hvis du ikke knytte dem stramt under knea. Sokkene var fine, rosesaum, eller telemarksaum i gult, rødt og blått. Skulle du være riktig fin, måtte du ha slike sokker. Slikt som gaver fikk vi ikke i den tida, men jeg fikk to kroner av Halvor Borgja til offeret. Vi skreiv oss inn om våren og gikk og leste en gang i veka. Konfirmasjonsdagen var i oktober, og jeg hugser at jeg var den andre av jentene på kjerkegolvet.

Foreldra mine kunne lese og skrive. Mor var nok dårlig til å skrive, men leste godt. Bøker fans ikke heime, det eineste var en huspostill og ei salmebok. Far pleide å lese i huspostillen hver søndag. Det var en skikk han hadde lært seg til, og foreldra mine var som folk flest. Det var mange som kalte seg kristne og holdt andakt hver morra, men de kunne være som udyr mot folka sine resten av dagen. Aviser hadde vi ikke; den første avisa jeg såg, var Fremskridt, og det var da jeg kom til Borgja.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.