Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6

Aanund Gangsei
– den fredløse på Mannslagerroe

 

Bildet er et illustrasjonsbilde

– Aanund Gangsei var fra Jevardalen i Åmli. Han levde på midten av 1600-tallet, forteller Såmund. —Sagnet sier at han drepte to mennesker og ble lyst i bann. Han var på skogen i 17 år. Det er to ulike tolkninger av denne episoden. Den ene lyder slik:

Aanund var innbudt til gjestebud på Felle. Der kom han i krangel med en kar som het Tallak fra Vegårshei, og ved en misforståelse kom han til å drepe fester-mannen, Herbjørn, som gikk i mellom de to ute i forstua, der det var halvmørkt. Etter dette ble Aanund fredløs og flakka rundt i Telemarksheiene. Han hadde et ustyrlig temperament, og var stri etter brennevin.

Kona hans, Ingebjørg, og de to ungene deres ble boende på Gangsei.

Etter åtte lange år var Aanund endelig en fri mann. Da kom han ubuden til et bryllup på Sigridnes, der han havnet i trette med en kar som het Gisle. Han ville at Aanund skulle slikke de tomme matfata. Det ble uvennskap, og Aanund trakk kniven, som visselig hang løst i sliren.

Mitt store overmot gav meg i sinne,
eg kunne ‘kje atter vende.
Så tok eg ut min tollekniv,
den mot hans hjarta eg sende.

(Gangsei-visa)

Atter ble Aanund lyst i bann. Ni nye og uendelige år. Nå kunne han hverken sone eller bøte drapet fra seg. Han rømte til Telemark igjen og slo seg ned i de store skogene på Seljordsheiene. Der levde han sitt villmarksliv, fiska, jakta og stjal mat på ensomme gårder.

Olav Tjørnstaul har følgende kompletteringer til beretningen om Aanund:

«Det var en kar som holdt til i Skrikardalen innenfor Gunnarskos. Siden var han på Østtveiter ganske jamt. Der fikk han mat. De mente han var en fredløs, men spurte aldri. Han fortalte heller ikke noe. Men han hadde skåret over sytti kryss i ei gran, som han lå under. Siste venda han var på Østtveiten, sa han: — Nå kan dere gå til Skrikardalen. Der vil dere finne like mange kryss på en granlegg som jeg har fått matvendinger av dere. Men nå kommer jeg aldri hit mer. Så brast han i gråt. Det var Aanund Gangsei.»

— Gamle folk i Seljord og Kviteseid visste om denne grana. Men Aanund kunne ikke ha ligget der om vintrene, og i de traktene var det ofte folk. Vegen til Vestfjella gikk over Gjerstad-heia. Derfor trakk han sikkert djupere inn i skogene om vinteren for å skjule sporene sine. Han bygde en hytte på Brokefjell ved Mannslagerroe.

Sagnet sier også at mannslageren Olav Gardvik lå fredløs der etter drapet på Torgrim Neridson Svartdal i et bryllup på Øverland i 1684. Gardvik lå der i syv år, og skar et kors i en granlegg for hver fjerde måned. Dette stemmer dårlig med sannheten. Rettspapirene viser at alt i 1686 ble saken mot Gardvik fremmet på tinget på Loftsgarden i Seljord, og dommen lød slik: «Sverdet skal settes mot hans hals med døden til følge.» 20. desember samme år ble Gardvik avrettet på Tremerrhaugen ved Seljord kirke. Skarpretteren hadde 24 daler og 32 skilling for reise og utført arbeid. Således gikk det bare to år fra Gardvik drepte og til han sjøl stupte hodeløs.

Datteren hans var gift på Gåsdalen, og han lå lenge gjømt i en stor ur i nærheten. Derfor hadde han lita tid til å bygge og bosette seg på Brokefjell. I alle tilfelle har Gardvik ikke hogget kryssene som ei slags primitiv almanakk. Men sammenlignes de med merkene til Aanund i grana på Østtveiten og på Mannslagerroe, så løses spørsmålet:

Aanund lå fredløs i 17 år, sist i Seljord. Han reket mye i Brokefjelltraktene, og hadde vanen å merke med ei øks, for å huske noe. Gardvik, derimot, merket med kniv, og ikke så ofte som Aanund.

— Hvordan slutter sagnet om Aanund?
— Jo, Gangsei-visa forteller at han kom til Ofte i Høydalsmo, der han havnet i trette med futen. Da la gardskjerringa Oli Ofte seg i mellom, og med list fikk hun narra øks og kniv fra Aanund. Da arresterte futen ham. Saken kom for tinget og Aanund dømtes fra livet. Hvor avrettingen skjedde er uvisst. Visa slutter slik:

Tak have futen av Brattbergkleiva,
Han var meg så god.
Han ga meg den skjorta ny,
og stende meg mot eit fat.
Gud nåde meg synder arme.

Om lag åtte hundre meter vest fra Aasen og Felle-grenda ligger en stor og fin heller, som har fått navnet Vandringsheller. Fra den og til Felle går det en skogssti langs åsryggen, forbi en høy kolle som kalles Vandringskollen. Under denne helleren holdt Aanund til. Hvor lenge er uvisst, men det dreide seg sikkert om flere år. Under helleren er det alltid tørt, også om vinteren. Midt under er det gravd ut et felt som er kranset av småsteiner, lik en mur. Trolig har Aanund bygd ei hytte der av reisved og torv, med ildsted på utsiden, slik som gamle tømmerkoier var. Jeg har selv ligget i liknende koier. Høst og vinter la en noen store rotstokker på ildstedet, og det ble aldri kaldt.

Hver natt vandra Aanund fra helleren til Felle og henta mat, som ble satt fram på en avsats i berget, ca. 60 meter fra Vestigard. Dette stedet heter «Matskar».

Far og andre gamle i min slekt fortalte ofte om Aanund da de satt i peiskroken her. Og nå er vi ved den andre, og kanskje mest riktige versjonen av dette sagnet:

Far nevnte ikke noe om at Aanund hadde drept Herbjørn på Felle. Men på gildet i Åmli, drepte han karen som het Tallak. Far fortalte sagnet slik det gikk i grendene, der det ble sympatisert med Aanund. Tallak skulle ha vært en råbarka kar, som yppet til krangel overalt og drakk titt. I Gangsei-visa står det at første drapet ble begått på Felle. Det har jeg innvendinger mot: Hvorfor skulle folk på Felle hjelpe Aanund da?

Vandringshelleren lå ikke så langt fra hans hjemsted. Han kunne følgelig ta noen riskfylte turer dit om natta.

Hvorfor havnet så den fredløse Aanund på Felle? Jo, det antas at Herbjørn Felle ba ham gjømme seg i de traktene og satte ut mat i skaret. Det er sikkert at noe uvennskap mellom Aanund og Felle-folket ikke fantes, og alle der visste at han bodde under helleren uten at de forrådte ham. Antakelig ble han hjulpet av flere med f.eks. klær og sko. Trolig gjengjeldte han med å skjære gårdsredskap og husgeråd der oppe under helleren.

Det virker dessuten utrolig at Aanund var på skogen i åtte år etter drapet på Tallak, for så å komme inn på Ofte i Øverland, når han visste at futen med sine hjelpesmenn satt der, og at han attpå til lot kjerringa Oli ta fra ham øks og kniv.

Far fortalte derimot at Aanund gikk i ei planlagt felle på Ofte, samtidig som futen var på tilfeldig besøk der og gjemte seg da han så Aanund komme over tunet.

Oli Ofte fikk låne øksa og kniven til å nakke kål da Aanund kjente seg trygg. Trolig mistenkte futen at den fredløse var i nærheten da han kom til Ofte-garden og overlistet dermed Aanund Gangsei.

Såmund sitter oppe ved Matskaret en kveld, staurgraset dufter, dagen har vært varm mellom solregnet. Mot de lange blå timer tørker den svarte jorda. Dampen stiger dovent opp mellom slåttestubbene. Mektige trær kaster trollskygger og blåblikket til Såmund er lunt under luebremmen. Her på gamle tufter blir han så ung i gange-lag og sinn. Føttene kjennes lette over den jorda som de liksom i alle år har fått næring av, og skogmannen nikker. Det er slik. Når han sitter og kjenner vindens stille sang, sender han tankene på flukt tilbake inn mellom stammene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *