Av Marit Holien
Hentet fra Årbok 1986
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1986

Aasnæs glasværk (1813 – 1883)

hva kan noen gamle bilder fortelle

Om driften ved glassverket?

– Hva kan noen gamle bilder fortelle om driften ved glassverket?

Skoleåret 1984/85 studerte jeg lokalhistorie ved Universitetet i Trondheim. Jeg skrev da en semesteroppgave om Aasnæs glasværk i Namdalseid. Naturlig nok var jeg på jakt etter kildemateriale om glassverket, for om mulig å finne noe som ikke var kjent tidligere. I Statsarkivet fant jeg både regnskapsbøker (1825 — 42) og brevpakker (1824 — 50) som ga mange interessante opplysninger om driften og menneskene som arbeidet ved glassverket. Jeg kontaktet også NTH, Institutt for silikat- og høytemp. kjemi det i følge L. Schmidtnielsens bok «Glasværk i Trøndelagen» 1921 ble oppbevart glass og redskaper fra glassverket.

Her ser vi pakkhus til venstre, arbeiderboliger i midten og hovedbygning/gårdsbruk til høyre.

Stor ble min overraskelse og glede da det i deres samling dukket opp fire gamle fotografier. To av dem var tidligere kjent og brukt i skrifter om glassverket, men to var ikke kjent i vår tid.

Fotograf Lars L. Bakke fra Namsos har vært på glassverket og fotografert ca. 1875. Jeg kjenner ikke til hvem Lars L. Bakke var, men ettersom han var fra Namsos er det trolig at bilder/arkiv fra ham er gått tapt i brann.

Fotografiene fra 1875 er enestående, og sammen med andre kilder gir de et godt inntrykk av driften ved glassverket. La oss se på bildene og se hva de kan fortelte.

Glassverket o. 1826. Skisse av M. W. Eckhoff.


De gamle smeltehytters utseende.
(Rekonstruktion av Aasnes hytte. K. Wleugel 1928).

Det første bildet er tatt mot vest fra Sjøåsen over Argårdselva og viser hele anlegget som ligger på neset med Jektheia ruvende i bakgrunnen.

Glasshytta er den mest dominerende bygningen til venstre på bildet. Vi ser også en hel del andre bygninger som jeg skal komme tilbake til etter hvert.

Glasshytta

Den viktigste bygningen ved glassverket var glassmeltehytta. Glasshytta, som den til daglig hette, hadde samme form som slike hytter andre steder. Den var forholdsvis stor, 75 alner lang (ca. 47 m), 30 alner bred (ca. 19 m) og 18 alner (ca. 1 1 m) til møllet. Tverrsnittet av hytta var trekantet, og taket gikk helt ned til jorda. To-tre innganger hadde flatere tak. Hytta var oppført i reisverk av tømmer. Det var lagt ribber i 3-4 alners raster som var dekt med simpelt bordpanel (bak-bord) Det var vanlig å bruke slik takkledning på glasshyttene. Den kunne fort og lett rives av om det begynte å brenne i taket. Det ble advart mot å bruke skifer som kunne falle i kodet på folk om taket skulle brenne «hvilket tilforn ved den i Sandsvær havte Hytte er hendt» (N. gl.v. s. 47).
Det kan være vanskelig for et moderne menneske å tenke seg hvordan det kunne se ut inne i glasshytta, men jeg skal prøve å gi et lite bilde.

I glasshytta kunne det være en eller flere smelteovner etter behov, og de kunne ha forskjellig størrelse. Det er oppgitt at smelteovnen på Aasnæs var ca. 4 m lang, ca. 3 m bred og ca. 3 m høy. På langs i bunnen av ovnen lå fyrgangen som hadde et tverrsnitt på 0,94 x 0,94 m. Like over fyrgangen var hvelvet, der det var laget rom for smeltediglene. Det skulle være plass for fire digler i denne smelteovnen. Flammene slo opp rundt diglene og ga god varme til glasssmeltinga. Hvelvet var ca. 1,25 m høyt, og på siden hadde det luker der en kunne ta ut diglene. Både fyrgangen og hvelvet var kledt med ildfast materiale. I hver ende av fyrgangen var det åpning for innlegging av ved. I høyde med overkanten av fyrgangen var det en trebru langs med hver side av ovnen. Oppe på denne trebrua var det selve glassblåsinga foregikk.

Aasnæs Glassværk ca. 1875

Inne i glasshytta hadde en også en ovn som ble kalt temperovn. I den ble diglene brent og oppvarmet så de kunne tåle temperaturen i glassovnen. Verket laget selv diglene av pipeleire og kvitsand. De hadde sylinderform og var ca. 65 cm i diameter og ca 51 cm høye. Tykkelsen på veggene var ca. 2 1/2 cm. Diglene ble formet i treformer, og de måtte stå lenge og tørke før de kunne brennes i ternperovnen.

I tillegg til smelteovnen og temperovnen måtte en også ha en eller flere kjøleovner der glasset langsomt ble avkjølt. Jeg har ingen kilder som forteller hvor mange ovner av hvert slag som fantes ved Aasnæs glasværk, men ved de andre glassverkene i Norge var det vanlig å ha flere strekk- og kjøleovner. Det er derfor trolig at det også i smeltehytta på Aasnæs fantes flere slike.

Det andre bildet er et godt oversiktsbilde som er tatt mot nord–øst fra lia bak verket. Der ser en flere forskjellige hus som hver hadde sin viktige funksjon i fellesskapet.

Suderhytta

I suderhytta ble pottasken og tangasken stappet og gjort i stand til å benyttes i produksjonen. Asken ble først utlutet med vann. Etterpå ble luten dampet inn i 3-4 dager. Ordet suder kommer kanskje av det tyske Saudel som betyr søle, svineri. Arbeidet i suderhytta ble regnet for et ekte svinarbeid, det ble sikkert mye støv av stappinga.

Leirstampe

I dette huset ble leira stampet og siktet. «Rennbordet» går til leirstampa, så det var trolig vannkraft som drev stampa.

Kvernhus

Det var en stor fordel at en kunne male matkornet selv. Det ble etter hvert mange mennesker som arbeidet på Aasnæs, og de trengte mel til det daglige brød.

Badehus

Badehuset lå bak kvernhuset, og det gikk tilførsel av kaldt vann fra rennbordet. Ellers vet en ingenting om dette huset, men en kan tenke seg at det ikke var særlig komfortabelt.

Her ser vi brendsel-lagere bak på bildet og sagbruk fremst. Foto: Lars L. Bakke

Arbeiderboliger

På bildene fra 1875 kan en se fire arbeiderboliger. De er nok blitt satt opp etter hvert som behovet har meldt seg, så i de første årene var det sikkert bare en bolig. Folketellingen fra 1875 gir også detaljerte opplysninger om hvor folk bodde og hvilket arbeid de hadde ved verket. I alt bodde 154 mennesker under Aasnæs. I arbeiderbolig I bodde 25 personer, i arbeiderbolig 2 bodde 26 personer, i arbeiderbolig 3 bodde 19 personer og i arbeiderbolig 4 bodde 35. Dessuten hadde smeden egen bolig der det bodde 5 personer.

Hovedbygningen

Folketellingen fra 1875 forteller at det bodde 17 personer i hovedbygningen på det tidspunktet. Hovedbygningen ble bygd først på 1840-tallet av byggmester Jakob Thoreson Li. Christian Godt-fried Vogelsang eide verket på den tiden. Han var en høyt ansett mann i bygda. Han ble nok ikke godt likt av alle bøndene etter at han stadig hadde konflikter med Hans Barlien, men han ble likevel valgt inn i formannskapet i 1837. Da Hans Barlien reiste til Amerika i 1836 kjøpte Vogelsang Årgård av ham. På Årgård var det en romslig og god hovedbygning, og Vogelsang bodde der noen år til han fikk bygd ny hovedbygning på Aasnæs. Det var virkelig en ru-vende hovedbygning Vogelsang fikk bygd, ca. 32 m lang og ca. 9 m bred. Den står den dag i dag og brukes som våningshus på gården. lnnvendig er det svært høyt under taket, hele 3,42 m. Hovedbygningen hadde opprinnelig valmet tak, men det er senere blitt ombygd slik at det nå har spissgavlet tak. Huset hadde store rom. De var delvis pusset og tapetsert, og utstyrt med dekorasjoner av forskjellig slag. Her var det beboelsesrom, selskapsrom, kontor og landhandleri.

Stabbur

Ved siden av hovedbygningen står to stabbur. En tid var det en overbygd passasje i andre etasje mellom hovedbygningen og det nærmeste buret. Trolig var den bygd for å lette adkomsten mellom de to husa. I hovedbygningen førte den til et lite loft som trolig ble brukt som lagerom for landhandelen som lå rett under, i 1. etasje.

Når vi ser på bildet igjen kan vi se en mengde små dårlige hus i forgrunnen til venstre. Folketellingen fra 1875 nevner at 10 mennesker bodde i bårstua, som ellers også sikkert ble brukt som uthus for menneskene i arbeiderboligene. Arbeiderne hadde etter hvert sin lille jordflekk der de dyrket poteter. De holdt også noen få kyr, sauer og griser.

I bakgrunnen på bildet, mellom de to stabbura og smeltehytta, står et stort hus som Schmidtnielsen ikke har sat navn på i boka si om glassverk i Trøndelag. Huset er bygd i to etasjer med kvist. Det ser ut til å være minst like langt som hovedbygningen (ca. 32 m). Huset har to murpiper. Halvparten av huset har vinduer, mens den enden som vender ned mot Årgårdselva er uten vinduer. Det er trolig at dette huset er bygd før hovedbygningen, og at en del av huset har tjent som boliger og kontorer. Einar Fossvik, som nå eier Aasnæs, mener at det ifølge tradisjonen skal ha vært et bakeri på verket. Det kan også ha fått plass i dette huset. Kanskje dette er bårstua.

Aasnæs Glasværk ca. 1875

Når en studerer det første bildet, kan en finne flere interessante opplysninger. Det viser seg at det er flere bygninger her enn en kan se på det andre bildet. Lengst til høyre ser vi en bygning som må være et fjøs. Det er bygd i to etasjer og har låvebruer. I 1875 hadde hovedbølet 5 hester, 1 føll, 1 okse, 5 kyr, 3 ungdyr, 11 sauer og 4 griser. Midt på bildet ser vi arbeiderboligene, og lengst til venstre ved elvekanten ser vi et hus som Schmidtnielsen har kalt pakkhus. Det ble brukt som lagerplass for råvarer og ferdig glass. I elvekanten var det gravd ut en kanal som gikk et stykke opp mot verksområdet. På bildet kan vi se at kanalen går opp til pakkhuset. Nok-så store båter kunne gå opp i Årgårdselva og kunne lastes/losses via denne kanalen.

På dette bildet skimter vi glasshytta til venstre. Bildet er tatt mot nord-øst med Årgårdselva og Sjøåsen i bakgrunnen. Bildet viser sagbruket. Rennbordet fra Sagelva er også tydelig. En arm går til venstre, sannsynligvis til kvern, leirstampe og badehus. Den andre armen går til et stort skovelhjul som driver saga. Borte ved glasshytta ser vi brenselslageret, der glassveden ble lagret.

Til slutt skal vi se på det siste bildet. Der har noen av arbejderne tatt på seg de beste klærne sine og stilt opp til fotografering med noen av produktene fra verket. Vi kan kanskje tenke oss at dette er ledelsen og glassblåserne, men ingen av oss vet. Tenk om disse menneskene kunne ha fortalt oss om hvordan det virkelig var på Aasnæs glasværk i 1875!

KILDE:
Marit Holien: Aasnæs glasværk (1813 — 1883)
Semesteroppgave i lokalhistorie 84/85, Universitetet i Trondheim.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *