Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

I eldgamle dokumenter benevnes den Nannar-aa. På skolekartene er den
avsatt med en kort, spinkel linje og forlanger å bli kalt Farriselven.
Men på langestrandingenes tunge heter den kort og godt Ælva. (Med tykk
l.)

Nannar-aa! Du gav henfarne tider bruksvann til kvern og sag. Du åpnet
uhindret vei for ørret og laks, inntil menneskene stengte veien med
deres lumske garn, til gavn og lyst.

Farriselv! Du gjemte også utemmede krefter. Men driftige menn bandt dem
og tok dem i sin tjeneste, til gavn for folk og land, for by og bygd.
Vel er din vei mot havet kort og smal og lite kjent, men dog har du i
hundreder år speilet et lite kosmorama ved dine kaier.

Her losset «Froland» og «Vaaren» den malm de hadde hentet fra
Tromøsund. Hit kom jakten «Schwentine» von Stettin med det fineste
hvetemel. Her losset «Sunshine» og «Wemys Castle» smiekull til Verket,
og bunkers til «Sam», «Sannarp»s efterfølger i slepetrafikken. Og ofte
hvilte en hollenderkoff sitt rundkinnede skrog mot bryggekanten.
«Swallow» lå engang så langt oppe på østre side, at klyverbommen stakle
inn over jernrekverket, der det tar fatt ved broen. En natt da «vannet
falt ut» kom skonnerten til å
henge på med bommen, og den dag i dag har den øverste jernlisten på rekkverket bulk efter påkjenningen.

Der var tollvaktstue på Sand, hvor hyggelige opsynsmenn varetok Statens
tarv. Ælva var langestrandsguttanes Ebro, fiskesjektenes tilflukt og
bindlandsfarernes mål.

Jakter, slupper og galeaser lastet sagmugg, stav, bord og firkant,
eller losset murstein, takstein, sand og kalk. Kalk ja! Den blåmalte
jakten «Elida» av Christiania, ført av skipper Jansen med assistanse av
den gamle styrmann, eller bestemann, som alltid stillet i stiv hatt,
hadde tilsynelatende privilegium på dette certeparti. Og den svære
jakten «Nidaros», eller var det «Nordstjernen», som aIltid lastet
sagmugg. Den hadde to manns besetning; skippern og kona hans. Han
passet springtrossen og hun stod ved roret under innseilingen. Og hvem
husker ikke «Morgenstund» av Sandefjord, skipper Thoresen, den
koselige, grønnmalte, rundgattede galeasen, som så ofte lastet rubord
for Aalborg. På en slik reis forliste den visstnok. I aIlfall blev en
langestrandsgutt «borte» med den.

Er det å undres over at langestrandsguttane fikk næring for sine
maritime interesser, når de hadde slik rikelig anledning til samkvem
med sjøens folk? Og at deres sportstrang, som om vinteren gav sig
utslag i flittig bruk av slodde og stavær, og i skøiteløping på tjern
og fjord, kunde få utfolde sig også om sommeren, ved å «få lov te å
låne prommen ei litei stønn?» Min venn kapteinen, som selv er
langestrandsgutt, sammenfattet engang det hele i en kort og grei
setning:

«En soting er født med ei åre i den ene hanna og ei skjese i den andre».

Men av Nannar-aas poesi og Farriselvens prosa har visselig ett trekk en
blivende plass i langestrandsguttens sinn: Den livlige handel fra
båtene i Ælva. Handelen hadde hans spesielle bevåkenhet, ikke av
samfundsmessige eller social-økonomiske grunner, men udelukkende av
egoistiske hensyn: utsiktene til lukullisk nytelse og variasjon i
menyen. For eksempel når «Mazeppa» entered the river, lastet med
grønnsaker fra Danmark! Den snilde skipperen var aldri nøie om en
gulerot eller en kålrabi, hvis man bad om en.

Og listerlusene da! Når det led ut i august var de ventendes. Mange
blanke gutteoine speidet mot Staværnslandet i de dager. Endelig! Der
har vi en av dem! Man kjenner dem på de barkede gaffelseilene og på de
dyplastede skrogene. Forventningen er stor —. Villige hender fanger
grasstrossen som hives iland. Man stormer ombord. Au, det er bare
steintøi fra Egersund!

Der går noen dager —. Se der! Det er vel endelig en av de rette! Å jo,
det var en begynnelse ialfall: Torskenakkær, tørrfisk, klippfisk og —
kanskje — spikemakrill! 18 øre, takk! Men guttane var ikke kjøpere.

Men så skal du ha takk! En morgen opdager man at gamle Sivertsen er
kommet med «Elieser». Han og Martin, sønnen hans, i hver sin båt: de
klinkbygde, tjærede skøitene med den brede, hvite listen. De er
full-lastet. Langs rekken står de opslåtte tønner med brisling til «15
øre lideran» og ansjos til 25, sild 2 og opover til 5 øre.

Byens og distriktets folk var villige avtagere. Guttane maset og tagg
sig til den halve, solstekte prøvesilden som lå på tønnelåkket, eller
de fikk lov til å ta en brisling eller en ansjos direkte fra lagan.

Gamle Sivertsen var snild og blid. Men når guttane blev altfor pågåande
kunde det hende at tålmodigheten brast også for ham, så han kunde
avbryte gnålet med et avgjørende:

«ja, så ta deg ein, og gå på land med deg!»

Slik forløp dag for dag uker igjennem. Samme gnål, samme belønning. Det
var snilde mennesker disse listermennane. Og guttane benyttet seg
flittig av deres gavmildhet.

Omsider blev vel maven tilfredsstillet, men ganen skrek efter vann. Og
da gav Kleiver lindring via springen ved Langestrandsbroen. –

Nu er det ikke bresling mer i Ælva —