Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Amerikabrevet fra oldefar
Av Harry Danielsen

Gamle aviser kan innholde så mangt. Den 24. august 1925 sto følgende lille notis i Helgelands Blad:

Familien Røli af Lurøy reiser idag til Amerika. De to gamle ektefeller var innom ekspidisjonen og bestilte avisen for et år idet de reiste.

Johan Røli er fra Sparbu og søkte som så mange fra innherradsbygder i de dager, i ungdoms år til Nordland som trearbeider. I 1875 fant han sin hustru i Lurøy, nedsatte sig på Svinøy som bonde og fisker. Ekteparret fikk gjennom årene 13 barn, hvorav 9 lever. Den eldste søn reiste tilsjøss, og kom 1905 til vestkysten av U.S.A. hvor han nedsatte sig i Seatle. Dertil søkte nu den ene efter den andre av barna, etterhvert som de vokste til, så at i 1918 var 6 av de 9 søskende reist til Seatle og funnet sine respektive hjem der på kysten, derav 2 brør og en søster i Seatle. Datteren har hotel i Seatle. En bror er i Kitckian i Alaska.

Med de to gamle reiser i dag den yngste søster,som har hatt jordmorstilling i Lofoten i nogen år. Videre følger 2 fostersønner, så i alt er det 5 av familien som følger over havet denne gang. Av familien blir da kun en datter, boende i Bergen, og en datter, gift på Selsøy i Rødøy (min bestemor), igjen i Norge.

De gamle hadde nok opgjort at reisen gjalt for godt. De skilte sig med sin gård, tatt avskjed med Lurøy, ser i dag de helgelandske fjelle gli bak sig, og vil om nogen dager se hele Norge synke i havet. Det vækker nokk endel vemodige følelser, men skulde en Amerikareise i noget tilfelle skje under dempet vemod, må det være denne, hvor man så og sie tar hjemmet med sig og finner hjemmet i flere utgaver derover. For uten sin egen slekt treffer de i Seatle mange lurøyfjerdinger, enda flere helgeledinger og en masse nordmenn.

Vi ønsker følget en god overreise.

Det var mot slutten av mai 1870 at oldefar kom til Ytre Onøy som tømrer og snekker. Hans eldre bror Fredrik var allerede bosatt her. Han bodde som husmann på Krokholmen, tror jeg den lille holmen heter, som ligger mellom Onøya og Lurøya. Oldefar var da 20 år gammel. Her møter han ei taus, kanskje i Lurøygården, som hette Hansine Hansdatter fra Konsvik. Hennes far, Hans Sjursen Helgaas, kom til Aldra fra Førde og giftet seg i 1853 med Elen Christendatter fra Vassvatnet. De fikk 3 døtre sammen, hvorav den yngste ble født 7 måneder etter at faren druknet på Kvarøyfjorden først i februar 1858. Familien var da bosatt i leide hus i Øvre Konsvik.

Ellen og småjentene fikk selvsagt til fulle smake Fattig-Norges elendige kår. Hun giftet seg aldri senere, og de to eldste måtte hun sette bort. Ved folketellingen 1865 oppholder oldemor Hansine seg i huset hos husmannsfamilien Fredrik Haldorsen og Dortea Knutsdatter i Ørvika. Mens søsteren Edel, som senere ble gift og bosatt på Kveitan i Sør-Nesøya, var til oppfostring på gården til Ole Olsen og Dortea Larsdatter i Øvre Konsvik. Tippoldemor Ellen finner vi som «logerende» i Høydalen, Konsvik hos husmann Christen Johansen og kona Mette Olsdatter, sammen med yngste datteren, Olianna. Det heter seg: «erverver sig ved forskjellig småarbeider».

Der ute på Lurøya, på den nederste husmannsplassen i Svinøya, begynte så livet sammen for Hansine og Johan i 1876. Barna kom støtt og trutt til dusinet var passert. Den etter hvert stor familien forsørget han ved det de dyrket på plassen. Og pengene ble til å begynne med skaffet ved fiskeri og som tømrer og snekker rundt om på stedet. Senere overtok de også den øverste av de to husmannsplassene i Svinøya da den ble ledig da naboene dro til Amerika. Nye hus ble bygd fra grunnen av. Og visstnok står «oldefar-stua» ennå i Svinøya. Senere kjøpte de plassene og utviklet med årene et veldrevet lite bruk. Jeg har ennå i mine gjemmer diplomet oldefar fikk fra Nordland Landbruksselskap «for fortjenestefuldt arbeide i landbruket», som det heter.

Naturlig nok kjente jeg ikke mine oldeforeldre. Men ett og annet hørte jeg i barneårene. Det later til at oldefars autoritet i familien var betydelig. En av hans døtre, Clara, forteller at kvinnfolkene i huset begynte en gang å snakke om at det kunne ha vært greit å slippe vassbæringen. En bekk lå så lagelig til for innlegging av vatn i hus og fjøs. Da stilte gubben følgende spørsmål: «Hva er det dere kvinnfolkene har tenkt å gjøre når dere ikke engang skal bære vatn?» Jeg tror jeg slutter der. Noe vatn ble visstnok heller ikke innlagt. Om kustusen han hadde på guttene forteller følgende lille hendelse. På vinterfiske ute i Træna hadde to av dem drukket seg fulle. Da noen utpå senkvelden kom til bua med dem, beordret faren dem til å legge guttene ute blant børnskapen i bugangen med følgende begrunnelse: «Har de oppført seg som svin, kan de ligge som svin!» Men om ansvarsfølelse og hjertelag forteller også historier. Sønnen Kristian fikk i 1913 en sønn Arthur med en pike fra Guravika. Kristian «stakk» til Amerika uten å ta vare på gutten og moren. Arthur ble imidlertid oppfostret i Svinøya hos besteforeldrene. Og da disse dro til Amerika, tok de gutten med seg. Der hadde imidlertid faren giftet seg og stiftet familie. Det han ikke hadde fortalt til kona, var at han hadde en sønn i Norge. Da så Arthur dukket opp sammen med besteforeldrene ble det en del uro i familien, har Arthurs halvsøster fortalt meg. Oldefars ord til sønnen var følgende: «Du Kristian skal ta vare på sønnen din. Det pleier en far å gjøre i Norge». Og med Arthur gikk det senere godt i Amerika som forretningsmann.

Så var oppbruddets dag kommet til Svinøya. Mon tro hva de to gamle lå og pratet om den siste natta? De som nå etter 50 år i samliv, og i en alder da de fleste setter seg til ro i gyngestolen, skulle forlate alt og dra til det ukjente.

Oldefar satte tydeligvis pris på at Helgelands Blad omtalte dem og skrev følgende brev til redaktøren da de vel var kommet fram.

Herr redaktør!

Skylder Dem stor takk for hvad De skrev, og de gode ønsker De sendte oss da vi forlot Nordland og Norge. Leste det i Helgelands Blad da vi kom over til Amerika.

Kommen vel over, og har nu god tid å sende dette brev, håper De gir plass i bladet. Det er jo ikke noen særdeles begivenhet jeg her forsøker skildre, og heller ikke er jeg nogen jounalist, der forstår å skrive, men det kunde muligens interessere en og annen av bladets lesere å høre, – og da særlig i Lurøy – om vår reise til Amerika, liksom jeg også vil tilknytte i korte og sprette trekk, litt om mitt liv og virke i Lurøy.

Som vel bekjent forlot jeg med hustru og 1 datter samt 2 gutter (adoptivbarn) Lurøy 23 august i fjor, med Seatle som mål for reisen. Derom er vel intet å si uten dette, at vi er gamle folk, og det hører mere til sjeldenheten at folk reiser til Amerika i den alder. Jeg 76, min hustru 74 år gammel. Så det er ikke så få som falt i forundring over dette. Tror dog neppe mange vil fortenke oss deri når jeg nevner at vi har 7 barn og 3 adoptivbarn her i Seatle nu.

Som før nevnt reiste vi fra Lurøy forbi Sandnessjøen 24. August til Bergen med «Dronning Maud». Var temmelig meget folk ombord så vi ikke opnådde få lugar den første natt, men efter å ha vært i Trondhjem fikk vi en god lugar og hadde en behagelig reise, idet veiret var godt.

Efter å være kommet til Bergen, blev vi av forskjellige grunner hindret fra å reise videre før 7. oktober da vi forlot Bergen. Her vil jeg indskyte den bemerkning, at det nu er mange ting som den uvitende passager har å ivareta liksom han har å velge hvad linje han skal reise med. Vi valgte «Cunnar linjen» og det skal sies til ros til linjen såvel som til ære for agenten herr Grøtte at han var den mest elskverdige og beredvillige til å bistå passangerene med råd og veiledning, på samme tid som han ivaretok linjens interesser søkte han så vidt som mulig ikke å pådytte passangerne unødige utgifter. Jeg kan således nevne, at jeg var bestemt på å få annen klasse billett likså sovevogn på jernbanen, men dette frarådet han, da vi uten dette hadde det beste bekvemmelighet, som også viste sig var tilfellet. Sparte ikke så få penger ved dette hans gode råd, så jeg er han stor takk skyldig!

Som før sagt forlot vi Bergen med «Leda» 7. oktober og kom til Newkastle i England den følgende dag.

Derfra til London samme dags aften. Der oppholdt vi oss på et stort hotel sammen med flere passagerer til den påfølgende dag, da vi, for å fordrive tiden, gratis ble kjørt i automobiler rundt om i den store by, så vi hadde anledning til å iakta mange seværdigheter, til og med blev vi omvist i den zoologiske hage. Derefter den følgende dag blev vi kjørt i bil til jernbanestasjonen for å gå med toget til Santhamton. Efter ankomst dertil blev visitasjon foretatt og ombord på skipet spiste vi da middag efter at det om eftermiddagen kl. 4 gled ut av havnen. Der blev satt kurs for Frankrike, hvor vi kom efter mørkets frembrudd omtrent kl. 11, så dette vet jeg ikke nærmere å forklare om annet enn der blev tatt en del gods og en hel del passagerer ombord.

«Audania» med hvem vi reiste satte kursen for Qvebek hvortil vi kom den 18. oktober etter en behagelig reise over havet. Vi nådde Qvebek om morgenen og kl. 11 var vi i fart på toget til «Montereal» hvor vi byttet tog. Så videre til Venepeg» hvor vi ankom 23. oktober. Her mottok vår datter mrs. Ringstad oss for så å ledsage oss til Seatle hvor vu nu er hos mr. og mrs. Ringstad.

Så var det litt om mitt liv og virke. Ennskjønt mange vet dette før, vil vel ikke et tilbakeblikk til Lurøy skade nogen. Min personlighet var jo kun ringe, så det kunde synes overflødig at jeg tillot mig å skrive derom i avisen, men da mine tanker svever stedse om alt og alle der, tilgir de mig vel den frihet.

Som 18 års gutt kom jeg fra Sparbu i Trøndelag til Lurøy. Begynte med tømmer og snekkerarbeide. Om vinteren rodde jeg selvfølgelig Lofotfiske. Rodde således fiske første 3 år i Selvær og Træna.     Dernest 15 vintre i Lofoten, og endelig i 26 år atter i Selvær og Træna. Om høsten den 31 oktober 1875 giftet jeg mig med Hansine Hansdatter. Var den tid på Yte Onøy. Da var den tid kommet, at jeg måtte finne et litet hjem og fikk den gang løfte på halve Svinøy, hvortil vi flyttet året efter. Den gang var det på husmannsbetingelser jeg nedsatte mig, og det på hårde betingelser. Der var så å sige ikke hus, så jeg hadde å bygge hus første året. Imidlertid gikk årene hen, barneflokken vokste, har hatt 13 barn og 5 adoptivbarn så det var hårdt å skaffe livsopphold til så mange. Så skjedde det at vi fikk lån av «Arbeiderbruk og boligbanken». Dette gav mot og anledning til å kjøpe Svinøya, hvortil jeg ellers ikke hadde midler. Og på grunn av at jeg den gang av herredsstyret blev valgt til medlem av den såkalte arbeidskomite hadde jeg god anledning til å sette mig inn i denne låneinnretning og få lånet innvilget, på samme tid som, at Svinøy da var helt ledig for salg. Kjøpte så eiendommen for 1200 kroner uten hus. Siden den tid sluttet jeg mitt håndverk å bygge hus til andre å begynte mere å arbeide jorden, foruten at jeg fortsatte å bygge hus til mig selv og familien.

Som vel mange bekjent oparbeidet jeg gården til det 4 a 5 dobbelte av hvad den var ved tilflyttingen. Tror jeg tør si at jeg oparbeidet mig et varig minne på Svinøya ved den sten og alle de gjerder, jeg bygget til og med veien utover til Valen der er arbeidet m.m.

Når jeg nu her i korte trekk har fremholdt dette mitt virke, vil leseren få inntrykk av at jeg har måttet arbeide og er trett nu. I forbindelse med dette tør det være på sin plass å nevne: Der var fremstående menn i Lurøy som forsøkte vekke det offentlige øie i denne anledning, med andre, å formå Landbrukssekskapet til en liten offentlig påskjønnelse, hvilket såvidt jeg vet blev avvist. Dette vil heller ikke forundre mig, ti mor Norge har vel så mange i disse knappe tider som bedre kan fremstille sig og som man ser mere op til.

I tilknytning til hvad tidligere er sagt, får jeg lov å nevne. På kommunens områder var min tid ikke så litet optatt. Jeg var medlem til visse tider av nesten alle de tillitshverv som kommunen hadde å by på, dog lengst i fattigstyret hvor jeg var i 20 år, de 12 siste som nestformann. Såvidt jeg vet er jeg fremdeles også medlem av forstanderskapet i Lurøy sparebank inntil nytt valg.

Endelig vil jeg sende et farvel til alle jeg har hatt berøring med og en takk til alle kolegaer, for godt samarbeid. Jeg har lest litt om valget i Lurøy i Helgelands Blad og ønsker de nyvalgte såvel som det øvrige styre tillykke.

Seattle Wesht. 4415 Raker A.v.
U.S.A. den 15-12-25.
Ærbødigst
Joh. Røli.

Hansine og Johan fikk mange levedager i Amerika. Oldemor døde i 1936 i en alder av 83 år, og oldefar i 1945 i sitt 96. år. Familien der over fortalte at Johan fant seg godt til rette i Seattle, særlig nede i havna blant sønnene og andre fiskere. Til hans 95-årsdag finner vi bl. a. å lese i den norske avisen i Seattle: «Den rørige gubben liker fremdeles en god sterk sigar, og en toddy nu og da. Men mest liker han en god lang samtale eller diskusjon om et eller annet aktuelt spørsmål.»

Omstillingen gikk ikke like lett for oldemor. Hun hadde visst ikke så lett for å komme ut og i kontakt med sine nye landsmenn. Det ble for det meste til at hun oppholdt seg hjemme og puslet med sitt. I brev hun skrev til min mor finnes lett en sår undertone, en lenkten til det som var. Og det skuffet henne at verken min far eller broren Ottar ville komme å bo i Svinøya sammen med de gamle «så vi kunde slippe å forlate det vi har strevet på i 50 aar» skriver hun i et brev fra 1930.

En januardag i 1984 sto jeg å kikket ned på oldemor og oldefars siste hvilesteder på den norsk-svenske kirkegården i Seattle. Her endte deres lange og innholdsrike liv, her i fremmed jord. Her hviler de blant flere av sine barn, blant andre nordmenn, de unge som dro fra karrige kår i gamlelandet og så de to gamle som dro fordi de andre dro og ingen i slekten syntes Svinøya, deres livs verk, var noe å bry seg om eller å satse på.

Men borte i gangen til «Blomsterstua» står et gammelt skap. Inni et brev oldemor skrev til mor lå det et lite ark. På det hadde Johan skrevet: «Si til Kristian at han må ta godt vare på det skapet han fikk av oss da vi dro til Amerika og at han må sørge for at det blir i slekta. Dette skapet var mine foreldres dåpsgave til meg». Ved det skapet kommer ofte tankene hos en som er fordi de to en gang var.