Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Anna Ulleberg, f. 1889. (fortalt 1986)

Æ voks opp innpå Frosta og kom te byen i 1905. Æ hadd ei tante som va ansatt hos fru Torgersen som hadd et pensjonat i Klüvergården, og der fikk æ plass som tjenestepie. Lønna va fem krona måneden pluss kost og losji. Da skull æ hjelp te med forskjellig både på kjøkkenet og ellers, og vær med å server. Da va æ 16 år, og hadd lange fletta!

Da æ va jentungen brukt vi hjemstrikka strømpa. Og så va det ei sydame på Frosta som sydd te mæ. Siden kjøpt æ mæ no strømpa da.

Ein gang kjøpt æ mæ ei ny kåpe og ein ny hatt. Æ huske at kåpa kosta 42 krona.

Det va snøresko vi brukt da. Dem gikk langt oppover læggen, og så va det små halvhøye hæla på dem. Vi hadd itj så mang par sko den tia. Dem va no ikke så dyr da, men vi hadd no ikke råd te å kjøp læll. Det va mest vanlig med sorte sko.

Mora te venninna mi som bodd i Lynggården, hu sydd både blusa å skjørt te mæ. Når æ va med og servert, mått æ ha mørkt skjørt og hvit bluse. Og så mått æ ha forklæ og, men det fikk æ av Frua.

– Vi betalt da itj mang kronan for å få sydd, og tøyet va visst itj så kostbart det heller. Lerretet va det visst ein 70-80 øre metern for. Vi sydd oss da linnet i den tia, eller serka som vi kalt dem. Det vart da itj mang øran for dem. – Men dem va nokså stiv og ubehagelig å ha på.

Da æ va der i pensjonatet, va det no my forskjellig æ mått gjør. Ein gang satt æ og rippa 42 rypa! Da satt æ utpå gangen med ein stor stamp med de 42 rypan oppi. Det tok litt tid ja!

Vi hadd ikke nånn fast avtale om fritid, vi fikk når det pasla. Vi va tre pia så vi skifta på med fritia. Vi hadd søndagsfri kver tredje søndag, trur æ det va. – Det va no litt anderledes den gangen da!

Der i pensjonatet va æ i to år te æ va omtrent 18 år, da pensjonatvertinna flytta te Oslo og pensjonatet blei nedlagt. Det va ti -tolv rom i pensjonatet. Det va heis i bakgården fra kjellern for mat og sånnt, og så va det heis inni gangen. Klüvergården va veldig svær, og det va lange ganga oppi etasjan, kor vi te og med prøvd oss på sykling, men det va no bare for kommers da! Dem va visst forresten litt høyer syklan den tia. -Vi va tre pia som bodd sammen på et rom der. Det va et stort rom som lå inn mot gården.

Når pensjonatgjestan kom eller skull reis, blei dem kjørt med hestedrosja. Dem sto på Torvet. Hurtigruta både sørover og nordover gikk klokka tolv, og da mått bestandig ein av oss pian ha vakt, både når gjestan kom og når dem reist. Og den som hadd vakt, mått vær opp te den siste gjesten reist, enten med hurtigruta eller med tog.

I pensjonatet va det både bad og vannklosett utpå gangen. Også va det bad innpå nånn av romman og. – Det va veldig pent oppå pensjonatet, og hu leid no bort både te utlendinga og anner, særlig te teatergruppa. Det kunn no vær både svenske, danske og norske.

De herre teatergruppan spilt oppi Teatret i Prinsensgata, og da kunn dem bli boan hos oss i ein to-tre måna. Som oftest va dem no hyggelig. Ei av dem, hu va itj stort gamler enn mæ, va som ei slags skjønnhetsprinsesse, og kver gang hu skull opptre, ba a mæ om at æ mått hjelp te med å snør-inn korsetten! "Lille Anna, kan du ikke komme og hjelpe meg med korsetten?" spurt a. Æ skull trækk sammen sånn at a blei litt slanker, for hu va visst litt for fyldig!

Det hendt ofte at vi fikk fribilletta av dem så vi kunn gå i teatret og i Hjorten. Eing gang fikk vi billetta da han Ernst Rolf va der og  All sammen syntes at han va en så veldig pen mann!

Ein gang mått æ hjelp te med å gå ut skón te ei av skuespillerinnan som bodd i pensjonatet! Da gikk æ i dem heilt innover te Lahammern og tebakers! Sko’n va så trang at de va avtrykk på føttern av maskan i strømpan!

I 1906 da Kroningen va, bodd det kroningsgjesta hos oss i pensjonatet og. Og da mått vi bær festklærn for dem opp te Stiftsgården når dem skull vær med i Kroningen i Domkirka! Vi va to pia som bar klær dit, kor dem skull skift om før dem dro te kirka.

Det va hesta med landauera som kjørt inn i Stiftsgårdshaven fra Dronningensgata gjennom porten der, og kjørt ut gjennom porten i Munkegata og videre opp te Domkirka.

Vi så ikke Kongen med følget da, for vi fikk ikke vær så læng ute, vi skull no hjem te pensjonatet og stell. Men vi hadd sett dem da dem kjørt fra Brattøra te Stiftsgården etter at dem hadd komme te byen med båt. Vinduan i pensjonatet i Klavergården vendt ut mot Olav Trygvasons gate, og der fikk vi pian det eine vinduet så vi kunn se dem, og da så vi Dronning Maud og Kong Haakon med Kronprins Olav på fanget! Da kjørt dem sakte fremover Olav Trygvasons gate og oppover Munkegata te Stiftsgården.

De andran som fikk lån vindu i pensjonatet for å se kongefølget mått betal ti krona, trur æ det va.

Det va mang fine kroningsgjesta som kom iland i Ravnkloa og. Da lå de store skiban utpå fjorden, og så kom dem roendes inn te Ravnkloa med gjestan. Da va det visst lagt ner ei slags mottakelsesbrygge der.

Ein gang da Kongen kom opp neri Ravnkloa, va det så fullt av folk der at mora mi som hadd lillebroren min på arma, itj kom frem!

I Sankt-Hansmartnan va det bestandig my folk som kom fra landet te byen! Da va det laupa og korga å få kjøpt.I Munkegata sto det martnasselgera nerover fortauet heilt ifra Torvet te ne-på Ravnklobakken. Der va det bare fjæra den gangen, kor dem rodd båtan sin heilt opp.

Fra Frosta va det no mang som rodd, særlig te Martnan, og da la dem båtan oppi Ravnkloa. – Æ va med ein eineste gang, da va æ visst 15 år. Vi va tre venninna som va med. Æ e no født og oppvokst på Frosta. Men æ va med bare den eine veien, hjemover torsas æ ikke, for Strindfjorden kan vær stri, den! Æ trur da ikke dem holdt på å ro så mang timan forresten. Nedi Ravnkloa va det ei bu når det ikke va Martna og, omtrent der kor pissoiret kom siden. I den bua fikk dem kjøp kaffe og nå å spis. Æ huske at ein gang va det ein finne som ikke hadd nåkka å kjøp for, og han spurt om å få syng for maten! På den måten fikk no han mat da !

På venster sida når vi kom opp fra Frostakaia va det ein butikk på øversia av Olav Trygvasons gate, rett imot Kroppangården. Der kjøpt vi oss melk og kaffe og nåkka å spis når vi hadd komme med Frostabåten te byen. Det va ti øre for kaffen og fem øre for ei halv skillingskak. Det va no forresten helst når vi reist inn te Martnan at vi fikk litt penga hjem te å kjøp nå for.

Hu som sto i den bua, hett Lina. Og det første folk gjor når dem kom inn te Frostakaia med båten, det va å spring opp te a Lina og kjøp-sæ litt å spis. Der fikk dem kjøpt egg og. Det va hardkokte egg som sto i glass i vinduet i kjellern hennes. Dem kaltes visst Gummelegg.

Pensjonatet handla brød og melk uti kjellern te a Lina utme hjørnet av Prinsensgata. Og så handla vi kjøtt på skrå over Munkgata hos slakter Bonde, der kor Mortensen kom seiner. Fisk handla vi i Ravnkloa selvfølgelig.

Nedenfor Klüvergården, på hjørnet av Munkgata og Fjordgata, hadd E.A. Smith ein butikk. Æ trur det mått vær nå lignende med Hardtmann på hjørnet oppi Olav Trygvasons gate rett imot Klüvergården.

Det va no mang som gikk rundt i gårdan og spillt i den tia. Dem kom inn i Klüvergården og. Der sto dem og drog på lirekassen, og så kasta vi ned fem- og tiøra. Det va ein av dem som va veldig liten, æ trur han hett Lille-Per. Også va det ein som hadd ei apekatt.

Nånn va det som hadd trekkspill og. Og så va det ein som hadd så my rart på sæ, både på hodet og på fotan. Sundberg hett han og han va fra Lamon.

Det va no mang ainner og. Det va vel den måten dem kunn tjen te livets opphold på den gangen.

Det va no mang "dama" nedi byen den gangen. Det va særlig to søstre. Æ huske at dem va akkurat likens klædd. Dem holdt mest te nedpå Brattøra, men dem kom ofte opp gjennom veiten og. Dem va no nokså fint kledd, med litt sie kåpa og skjørt og
fine hatta sånn litt på snei. Det va væl helst sjømennern dem gikk etter. Orntlige folk kunn itj gå nedi der om kveldan, nei!

Likens va det på Nordre og. Vi kunn itj gå der seint på kvellen. Da va det bare gatejentan som gikk der. Dem kom gåan oppover fra Fjordgata og veitan, to eller tre i følge. Den tia visst vi no så vælt av dem, byen va itj størr.

Da pensjonatet hadd slutta, fikk æ arbeid som kokke på et annt pensjonat i byen. Det va bortpå Møllenberg. Dit kom det tilreisende folk fra landet, som skull overnatt bare ei natt eller to. Det va ikke bare å reis frem og tebakers på dagen den tia. Det va no mang som rodd inn te byen og.

Ein gang da æ va innom etter at æ slutta i det pensjonatet, fortalt Frua at hu hadd gått nedi kjøkkenet dagen etterat æ slutta, for å sje kolles det gikk med den nye pia. Da lå det falske hårrulla og hårnåla på kjøkkenbenken ved siden av maten! Hu va visst itj så fornøyd med det nei!

Etter at æ slutta på det pensjonatet og te æ gifta mæ hadd æ ein jobb inni Kirkgata hos ein vognmann. Æ va på kjøkkenet der. Det va så mang som va ansatt der, og som hadd kosten, så æ stellt middag for femten – seksten persona!

Dem brukt å kjøp inn halve grisa, som æ mått stell opp te sylt og rullesylt og sånnt, og lag opp mat, og det va my, det, te så mang menneska! Æ ska sei æ lært å kok, ja!

Det va mytji fin og god mat der. Det va kjøttkak og fisk og plukkfisk og steik og anna av grisen. – Dagen før julaften kunn æ vær opp halve natta te sylta og syltlabba og det ainnere va ferdig.- Æ kokt blodpølse og. Æ va opp te tolv-ett om natta te den va heilt ferdigkokt. Den må nemlig kokes heilt ferdig med ein gang, for ellers bli a itj kokt! Da bli a rød innvendig. Det va hos slakter Helgesen dem kjøpt kjøttet.

Det va stalla baki gården. Æ trur at det va 6 – 8 hæsta dem hadd der.

Nånn år etterat æ slutta, dødd begge, både vognmannen og kona, av tuberkulose. Det va jo så my av det i den tia.

Etterat vi gifta oss, brukt vi å gå rundt Brattøra om søndags formiddagan. Og så brukt vi å gå der på Nyttårsaften og. Ein gang vi va på Frosta villa mannen min apsolutt inn te byen for å gå rundt Brattøra klokka 12. Da kjørt det bila rundt nedpå der, enda det va itj så mang bila da, og så ula båtan og bilan.

Den gangen bodd vi i ein hjørngård inni Strandveien. Vi hadd tre rom og kjøkken, og da betalt vi 52 krona måneden. Det va først på tredveåran.

Mann min va på Sporveien, og der va det nånn gang litt rare passasjera. Det va ei som brukt å kom på,og bestandig hadd me sæ paraply. Hu villa aldri betal. Men når han villa ha betaling hos a, brukt a sånn munn og slo etter én med paraplyen! Ein gang så æ det sjøl å! – Hu låst opp døra foran, den va låst den gangen, og så gikk a ut der uten å betal!

I 1920-åran fikk vi kjøp heile og halve slakt nedpå Slaktehuset på Brattøra. Vi kjøpt sauskrotta te 70 øre kiloen,og det salta vi ned. Det var ingen annen måte å oppbevare kjøttet på den gangen. På den måten hadde vi mat i huset om høsten og langt utover.
– Vi hengt opp kjøttet te tørking og, etter saltingen, for vi hadd så gode bua der kor vi bodd da.

Det gikk også an å få kjøpt 2. klasses kjøtt i smått nedpå Slaktehuset. Men da gjalt det å komm dit tidlig før det blei utsolgt og for å komm langt frem i køen. Først satt vi på benka, men når det åpna, stillt vi oss i køen. Det va bestandig så fullt på utsalget te Slaktehuset nedpå der.

Ja, sånn va det no før i tia. Det e så heilt forskjellig fra no, at det går visst ikke an å sammenlign eingang!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *