Kilde:
Løgnøm lekt
Midtre Gauldal kommune
Fortellinger fra Midtre Gauldal med illustrasjoner
ISBN:82-91371-10-5
Redaktør: Helge Løkås
Illustrasjoner:Tore Wolden/John Steffen Gjersvold

Årets ferietur med forviklinger

Jon Fløttum forteller:

En høstdag i 1970 åra skulle Hans og Ola Kleven til Syrstad i Meldal for å se på ei kvige som de tenkte å kjøpe. Som skyss dit fikk de Jens Høsfloth med. Jens hadde kjøredoning som passet, motorsykkel med sidevogn.

De mente da å få en rundtur, Støren – Berkåk – Meldal – Orkanger – Klett og heim.

I forbindelse med ærendet til Syrstad skulle dette bli årets ferietur. Været var bra, men de kledde seg godt da det er litt kaldt å kjøre motorsykkel.

Fordelen med å kjøre sykkel er at en er mer "inne" i naturen enn med bil, her er det utsikt både forover og til sidene.

Hans tok plass i sidevogna, og Ola satt på setet bak Jens som kjørte. De hadde ikke kommet langt før eksospotta datt av og ble hengende i et bandjern å dangle på veien. De forsøkte å få den på plass igjen, men de fikk ikke festet den skikkelig, og resolutt tok Jens og stappet den i verktøykassa.

Det ble nå frieksos og derfor et voldsomt bråk når de kjørte, men intet spesielt skjedde før de skulle svinge opp til Syrstadgården i Meldal.

Da var ikke sykkelen å få i gir lenger, og de tøvde lenge der uten å komme lenger.

De hadde ikke kommet langt før eksospotta datt av.

Hans gikk da opp på gården, mens de to andre forhørte seg om det var noe verksted i nærheten. Jo da, ganske riktig, dog ikke så nært som de håpet, men de gikk i gang med å skyve sykkelen. Verksmesteren var ikke hjemme, men en annen tok saken og fant fort ut det var noen bolter i girkassen som hadde løsnet slik at den holdt på å rase sammen.

Det tok ikke lang tid, og nå gikk sykkelen for egen maskin. Like etter at de forlot verkstedet, falt girstanga av, og de måtte på ny skyve sykkelen tilbake til verkstedet.

Reparatøren beklaget at han hadde glemt å feste skruene som holdt girstanga på plass.

Da dette var gjort, måtte det fylles bensin, og Jens bestilte det kvantum han regnet med å måtte ha. Bensinen ble så handpumpet opp i en målebeholder på bensinstasjonen.

Da de fylte på sykkelen, var det alt for mye. Det rant over, og sykkelen var så varm at de var redd det tok fyr, men heldigvis gikk det bra.

Omsider tok de på hjemvei i retning Orkanger slik planen var. Det tok til å mørkne, men da Jens skulle sette på lyset, var det intet som virket.

Det var blitt kortslutning i noen ledninger så batteriet var flatt. Veien ble mer og mer mørklagt, men ferden måtte fortsette likevel.

Sykkelen bråket jo så fælt at folk holdt seg nok ute av veien, men plutselig så de en hest foran en langvogn. Her var det på nippet det ble kollisjon.

Mannen som kjørte ropte:

– "Sett på løset!"

De måtte nå komme seg videre før de ble anmeldt, de hadde ikke lys verken foran eller bak.

Mannen ble sikkert litt forundret når ekvipasjen, som var helt mørklagt, for forbi som torden i et uvær.

Plutselig kom Hans på at han hadde ei lommelykt i sekken; opp med den og de hadde kjørelys et stykke.

Men så skjedde det fatale, kjeda for av, og kjedekassa var ikke enkel å få av og på.

De klarte det og kom seg videre, men ikke langt før det samme skjedde igjen. Det ble samme runden, av med kjedekassen og på med kjeda, mørkt var det og vanskelig å sjå, og no for kjedekassa samme vei som eksospotta, rett i verktøykassa.

Årsaken til at kjeda stadig for av, var at noen ekerter var borte, så hjulet kastet noe forferdelig. De måtte benke hjulet, og jammen hjalp det, det ble ikke så mange avsporinger etter dette. Lyset fra lommelykten ble svakere og svakere etter hvert, og det ble behov for å skaffe nytt batteri, men alle butikker var stengt. Hans strevde med å strekke armen med lykta for å få lysstrålen så langt frem i veien som mulig, og det hele så svært komisk ut. Gjennom Børsaberga forsterket lyden fra frieksosen seg noe forferdelig med gjenlyd fra fjellsidene, så her hadde det vært behov for øreklokker.

Men endelig kom de seg til Lundamo, og her hadde de et lønnlig håp om å få kjøpt batteri da en kjenning, Gunnhild Winsnes, var butikkdame her.

Hun var hjemme og ble med dem på butikken, og som Jens sa:

– "Me kjøft all de batteria som fanns på buttikka."

Ferden fortsatte oppover dalen.

Da de kom til Hage bru, ble det stopp og Jens begynte å bli ergelig og kalte sykkelen for "kua." (Dette uttrykket hadde han brukt tidligere når det gikk på tverke.)

Han sa at "sykkelen bruke sæ my bensin søm ei ku drekk møssu. "

No sto de fast, sykkelen ville ikke mer, men de så lys i et vindu på en gård der, og de for dit for å låne telefon. Folk satt oppe der og ventet på at ei virkelig ku skulle kalve.

Jan Løseth ble oppringt, og han var villig til å komme med lastebil for å hente ekvipasjen, men dette tok tid, og det ble langt på natt enda de hadde lastet opp. Endelig kom de til Singsås kirke og fikk lastet av der, og de skuvde videre til Råpphøvstuu der de bodde.

Klokka var nå 4, men kjerringa til Jens var oppe og spurte forskrekket hvorfor de var så sene. Til det svarte Jens:

– "De fer da snart å at de fasles et kvert lite."
Når en ferietur blir så komplisert, er det kanskje bedre å være hjemme, men så var det dette med kviga som de skulle se på. Om det ble handel vites ikke.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *