Internt referansenummer: 03.06.2011 – Bok
Kilde: Sagn frå Rogaland
Utvalgt og gjenfortalt av: HANS EYVIND NÆSS
Stabenfeldt Forlag
ISBN 82-532-0335-7
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1978
Klikk her for å lese “Forordet”

Asbjørn (Roland) frå Ryfylke

Reianes’en fra Rennesøy er vel den sterkeste karen som har levd i Ryfylke i senere tid. Han skal ha kunnet bære fire tønner sild på en gang, en tønne på brystet med stropp om nakken, en på ryggen og en i hver hånd. Også i Hjelmeland fans en kar som klarte liknende løft.

Men på 1700-tallet levde det inne i Ryfylkefjordene en kar som var enda sterkere enn disse. Han ble kalt Roland, eller Rolandskjempen. Få er de som vet noe om denne karen, men i Hjelmeland lever kan hende flere som kan minnes datteren hans, Rolands-Siri, for navnet hennes er iallfall vel kjent der i bygden. Far hennes var døpt Asbjørn, og navnet passet godt til mannen som bar det. Engang tok han bommen på en vengbåt og trådde enden gjennom en kvernsten, tok så børen på skulderen og bar den hjem til gårds. Men nå skal du høre om hvordan han fikk Roland-navnet.

Da han var ung, ble han utskrevet til orlogs. Han måtte avgårde til Danmark, og så bar det ombord i et av orlogsskipene videre til Vest-India. Han vantrivdes ikke så rent lite ombord, og eksersis og slikt kunne han lite med. For Asbjørn var tungnem, tosken og sen i vendingen. Han passet heller lite til orlogsmann. Litt rar må han visst og ha sett ut. Ombord begynte de andre å terge og erte han, og han ble støtt gjort til latter. Men ta igjen, nei det gjorde han aldri. Alltid like spak og stillferdig var han. Men så ble det bare verre og verre for ham ombord.

Så var det en dag, han sto på mellomdekket og pusset en av kanonene. Noen av de største ertekrokene lente seg ut fra dekket og spottet og lo og ga seg ende over De apte og hermte det beste de kunne. Men da ble Asbjørn bråsint. Og slik kokte det av sinne i ham at han tok tak i kanonen og slengte den opp gjennom luken. Ertekrokene skvatt til side og kom seg unna, så nær som en som fikk knust begge lårbenene.

Oppstuss og rabalder ble det på skipet, kan du vite. Asbjørn ble kalt frem for skipssjefen til forklaring og forhør. På kne gikk han og ba om nåde, så sikker var han at nå sto det om livet. Men kapteinen lot nåde gå for rett, men han ba Asbjørn la være å fare slik frem mot kanonene for fremtiden. Han ba og resten av mannskapet om å slutte å erte kjempekaren på seg. Men det slapp han å be om to ganger etter den støkken Asbjørn hadde satt i dem.

Skipet var ikke før kommet tilbake til København, så gikk kapteinen bent til kongen og fortalte om den norske kjempen. Kongen ville gjerne se hva slags kar dette var. Men da Asbjørn ble bedt om å bli med til kongen, ble han svært redd og ba så tynt om å få slippe den turen. «Nei,» sa skipssjefen, «men redd behøver du ikke være. Alt kongen vil er å se deg».

Kongen sto ute på slottstunet da de kom. Asbjørn la seg på kne og ba for livet. Han hadde ennå ikke forstått at han skulle gå straffri for kanonkastet. Men kongen ba ham være rolig. «Vi skal ikke gjøre deg ondt, min kjære Asbjørn. Men du skal spise middag med oss i dag,» sa kongen.

Ikke tale om, mente Asbjørn, det var vel ikke likt seg. For Asbjørn var blyg, må vite, og han skjemtes av å være med storfolk. Men enden på visen ble at han måtte til bords på slottet, for kongen hadde svært så lyst til å se med egne øyne hva som måtte til av mat for å mette en slik velvoksen kar. Og Asbjørn fikk grei beskjed om å ta dugelig til seg av alt han ble bydd. Og så åt han, og det minst så mye som halvannen kar ville ha klart. Han kunne alltid ha klart mer, men var fornøyd med det han hadde fått, sa han.

Da Asbjørn så hadde spist både vel og lenge, ville de prøve styrken hans. Det var en åpen plass som de norske soldatene som var i København, kalte for Hallingsås. Her på denne vollen lå en sten som i gamle dager skulle være båret dit av en svær dansk kjempe. Etter den dag ble han kalt Roland, og navnet var nok tatt etter den frankiske helten. Men siden var det ingen i Danmarks rike som hadde vært sterk nok til å kunne lette på stenen.

Men nå skulle Asbjørn forsøke seg. Han bøyde seg ned og lette etter godt grep. Og brått løfter han stenen opp i fanget og bærer den rundt på vollen. Jubelen bredte seg til et brus rundt på vollen, og kongen lot hente hest og den danske kjempes rustning som hang på slottet til minne om Roland. Nå var det Asbjørns tur til å fare i rustningen. Opp på hesten skulle han. Det gjeveste var om han kunne komme seg opp bakfra i et eneste hopp. Han så gjorde, men da brakk hesteryggen. Kongen lot Asbjørn ri sin hest og den bar kjempen.

Slik gikk det til at kongen selv døpte Asbjørn på ny med kjempenavnet Roland.

Kongen ba ham bli i København, men Roland stundet hjem til bøen på egen gård, og kongen ga ham fri fra tjenesten. Vel hjemme slo han seg til ro. Hadde han likt å slåss, ville ordet ha gått om bragdene hans. Men det går ikke gjetord om et eneste tak mellom ham og andre bygdekjemper.

Men selv om han levde i fred og ro på gården sin all sin tid, gikk det store ord i Ryfylke om styrken hans. Roland kalte de ham og Roland ble han hetende til sin siste dag. Folk hadde nesten glemt at rette navnet hans var Asbjørn.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *