Augan Blir Lie Vaate Naar Jeg Leser Brevet

Internt referansenummer: 14.05.10 – A
Kilde:
Brevet hjem
En samling brev fra norske utvandrere
Samlet og redigert av Per Jevne
(Klikk her for å lese Forordet som er skrevet i boken Brevet hjem)
COPYRIGHT 1975
BY ADRESSEAVISEN A/S
Adresseavisens forlag 1975
ISBN 82-7164-001-1
Klikk her for å gå til Adresseavisens nettutgave

 

Augan blir lie vaate naar jeg leser Brevet

Dette brevet ble skrevet i 1946 av Klara Søraune fra Åsen. Det fortelles at da Klara med sine foreldre Kjerstina og Karsten i 1880 la ut fra stranda ved Lofjorden for å ro den første etappe til Trondheim, reiste husfaren seg i båten og sang med kraftig stemme «Vår Gud han er så fast en borg».

Klara var bare 10 år da hun kom til Amerika, der ble hun senere gift med en annen trønder, John Peterson Opauran fra Skatval, og de fikk fem barn. Klara og hennes foreldre lengtet stadig tilbake til Norge, men først i 1930 kom Klara på besøk til hjemstedet. Da løp hun langs de stier og over de bergknauser hvor hun lekte som barn, og hun sa at hun kjente igjen hver stein.

Klara var 76 år da hun sendte dette brevet til slektningene i Åsenfjorden. Hun var da bosatt i Zumbrota, Minnesota.

August the 9 — 46.

Kjere Hansine, gjestene Nil — Kristian.

I gaar den 6 of august modtog jeg det Brev, det var meget Kjercoment, enten di vil tro mig eller ikke saa er det lige som augan vil bli lite vaate naar jeg leser deres Brev, for det jør saa godt at høre at di der Hjemme tenker paa os, vi som er saa lankt ute i en anden Verden. Aa ja, vi tenker nok paa dere, vi kan ikke faa det utaf Mindene, det er saa rart med det landet, det har som en dragende Kraft i os som Husker det ifra Barndomen.

Vi sagde saa ofte medens Krigen var, undres om vi faar opleve og høre fra dem mere. Men det fik vi.

Det artigste for mig er at faa Brev fra dere, og saa sette mig ned og skrive nogle Ord, da flyr tankene over Havet.

Du Hansine siger du og jentene var neme sjøen og Badet, ja jeg husker nok den fjeren eller den sandstranden neve Plats-landet maa du tro. Naar Far reiste ud og Fisket, naar jeg tenker paa al den gode Fisk og sild som vi fik, og saa husker jeg det var saa artig at vade over sjøbeken for vi jek saa ofte til Moster Loe for det var en hel Herlighet at faa come til Loe. Jeg fik vere der en hel Uge nys før vi reiste og det var vist den artigste tid der for mig.

Jeg maa spørge om di seer Johan Loe nogen gang saa maa di Hilse ham fra mig. Jeg liker og sende ham en Hilsen. Jeg faar prøve, ved du Hansine, at du og jeg er Tremeninger til Kristian.

Her commer Mabel, husker du Kristian, den dagen du sto op for hende i Rosco Kjerke, hun blev et bra Meneske, en bra Mand har hun ogsaa, de har de andre ogsaa. Dem er alle bra gud skje laav og Tak. Gud vender alt til det gode.

Ma