Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Avfolkingen av utvær i Lurøy – ingenting å gråte over?
Av Rune Bang

 

På øyer og holmer rundt om i vår kommune finner en i dag rester etter tidligere bosettinger, – nedlagte småbruk og forlatte fiskerheimer. Syllsteiner, dørheller, sammenraste piper og rester av treverk m.m. står der igjen og minner om tider med umenneskelig slit for det daglige brød på slike utposter. Hvor mange som har gitt opp livet på de flate og forblåste holmene ute i vår øyverden finnes det knapt noen statistikk som kan fortelle om, men de utgjør et ikke ubetydelig antall. Etter at generasjon etter generasjon hadde ført sin tilværelse i ensomhet i daglig kamp mot havet og en noe ugjestmild natur, ble det vanskeligere og vanskeligere å leve på denne nøysomme måten i småfattigslige kår og i pakt med en uforutsigbar natur. Steder som i hundrer av år hadde vært bebodd, ble nå forlatt ett for ett. Folk brøt opp fra de tradisjonelle utvær og små øyer og flyttet inn til mer sentrale steder i de enkelte områdene. Noen familier oppnådde også offentlig støtte knyttet til sitt valg om å flytte og bosette seg på et annet mer ” fremtidsrettet” sted, helst i egen kommune, midler som kom godt med i en vanskelig omstillingsprosess med å etablere seg på en ny plass.

I perioden 1900-1950 hentet flertallet av vår befolkning fremdeles sin forsørging i fiskar- og småbrukermiljø. Ennå frem til ca. 1950 var Helgeland langt på vei en før-industriell region og småbruket var viktig som utgangspunkt for arbeid og forsørging. Godt over halvparten av vårt fylkes innbyggere var på samme tid fremdeles knyttet til småbruket som arbeids- og forsørgingsbase og som oppvekstarena, helst da i kombinasjon med fiske. Det å skape sin egen jobb hadde vært og var den fundamentale levemåten i det nordnorske bondesamfunnet gjennom sjølsysselsetting.     Folk levde av å kombinere næringer og fant sitt levebrød i de allsidige ressursene på land og hav. Imidlertid gikk denne tradisjonelle levemåten nå mot slutten gjennom myndighetenes offentlige politikk, moderne markedsøkonomi, ungdommenes egne prioriteringer m.m. Edvard Bull hevder (1982) den omveltning som sterkere og sterkere nå gjorde seg gjeldene i tiårene etter krigen, var så stor ”at det kan være rimelig å påstå at et par tusenårs bondetradisjon gikk i oppløsning i denne tiden”.

De mest marginale bosettinger, fikk selvfølgelig føling med disse ”moderniseringstendenser” først og oppbrudd fra mange fiskar-bondeheimer ble oftere regelen enn unntaket i denne tiden.     Utgangspunktet, spesielt her på Helgeland, var tusenvis av familier som hadde sett seg nødt til å ”klore” seg fast på små øyer og omflødde holmer gjennom folketallsveksten på slutten av 1800-tallet og først på 1900-tallet. Disse forlot nå i stort antall hus og heim og flyttet til mer sentrale steder. Innledningsstrofen fra Terje Viken hvor han gir en slik treffende karakteristikk av disse øyboere gjennom ordene ”Det bodde en underlig gråsprengt en på den ydderste, nagne ø”, ble i etterkrigstiden mer og mer en sjeldenhet langs vår ofte karrige kyststripe.

Når flyttingen fra utvær virkelig tok til er ikke godt å si, men det er vel først i årene etter krigen at det ble virkelig fart i denne ”sentraliserende” flyttestrømmen. Årsakene kan være mangeartet og varierte nok i noen grad fra familie til familie. Først og fremst var det vel for å oppnå lettere adkomst til skole, handel, telefon, elektrisk kraft og andre av samfunnets fellesgoder, at folk har flyttet fra disse perifere utværene. En medvirkende årsak til flyttinga må nok også ha vært motoriseringa av fiskebåtene på kysten. Avstanden til fiskefeltene ble nå ikke lengre noe problem med motor i båtene og man var ikke i samme grad avhengig av å bo så nært fiske-plassene som i tidligere tider når årer og seil satte sine begrensninger i deres dagligliv på havet. Samtidig manglet mange av utværene tilgang på nødvendige havnefasiliteter etter hvert som større dekkede fartøyer ble anskaffet.

En annen viktig årsak var ofte hensynet til skolegangen for barna, som vanligvis ellers måtte innlosjeres hos slekt og venner på skolestedet. Så sendt som høsten 1957 ble de spesielle forhold i Lurøy omtalt i Rana Blad under overskriften ”120 Lurøybarn må bo hos fremmede under skolegangen”. Det sies her at Lurøy var nr. 1 i Nordland når det gjaldt tallet på skolebarn som måtte innlosjeres på grunn av skolegang. I følge daværende ordfører Brandser, hadde tallet vært enda høyere få år tidligere. Denne reduksjonen hang sammen med flyttingen fra utværene og inn til mer sentrale steder i kommunen. Særlig til Sleneset hadde det i de siste årene vært stor tilstrømming av folk som hadde gitt opp tilværelsen på de mindre øyene i nabolaget. Skolebarn som tidligere måtte reise til fremmede og bo under skolegangen, kunne nå bo heime med de fordeler dette medførte.

Jevn avfolking av utvær i Lurøy.
Lurøy kommune er en typisk øykommune med et stort antall større og mindre øyer. Opp gjennom hundreårene, ble stadig flere øyer tatt i bruk til bosetting, – også en del mindre øyer. Ved århundreskiftet for omtrent hundre år siden, var – dersom en ser bort fra de største øyene med mange bruk – mer enn 60 øyvær eller øyer bebodd i Lurøy. Langt de fleste av disse var brukt av familier i området Solværøyan, hvor hele 52 øyer har hatt bosetting opp gjennom årene. Det var bl.a. folk på Grønningen, Sengsdrag, Trolløy, Juløy, Risvær, Sandvær, Kvitvær, Reløy, og i tillegg på de minste som Burøy, Gullsøy, Bokkholmen, Dyrøy, Verholmen og Skarvholmen for å nevne noen av de med lengst avstand fra dagens bosettingområde. I 1945 var ennå 40 av disse øyer fortsatt bebodd i området Solværøyan. Vest av Lovund bodde det folk på Helløy, Lyngøy og Kvalholmen helt ute mot Trænfjorden, og på øyene vest og sør av Onøy/Lurøy var også mange av disse bebodd. Her kan nevnes Seingsholmen, Sjonøya, Hestholmen, Varøy, Køtterøy, Sørvær o.a. Det bodde også folk i Måvær, i Sørnesøy-Lyngvær, på Lamøy og i Anklakken. Lengre inne i kommunen bodde det også folk på små øyer, så som Vedøy og Kvinholmen utenfor Konsvik-Kvina. På alle disse mer enn 60 små øyer og holmer, bodde det i begynnelsen av 1900-tallet en eller flere familier, men den nye tids ønsker om en endret tilværelse, gjorde forholdene her uholdbar for de fleste. Flyttestrømmen gikk nå bort fra disse mange ”utvær” og små øyer og helst inn til mer ”sentrale” steder i bygdesamfunnene hvor folk nå klumpet seg sammen innen mindre geografiske områder i kommunen. Her var det nå bygd ut skole, butikk, kommunikasjoner, mulighet for elektrisk kraft m.m., tilbud som nok virket forlokkende på disse familiene.

Olav Aasvik sier i en artikkel i Rana Blad fra 1963 (…) at hundrevis av mennesker har flyttet fra utvær de siste 15 til 20 årene. Flyttingen fra utværene må vi hilse med glede, da det er til beste for de som våger å ta dette skrittet. Men at det har vært en hard belastning, også økonomisk, å flytte fra sine heimer, er det ingen tvil om. Selv om det var dårlige hus og grunn de forlot med en stadig kamp for tilværelsen. Men, det var tross alt en heim, og mange av dem med tradisjoner langt tilbake i tiden. Her hadde i de fleste tilfeller også deres foreldre og besteforeldre, ja enda eldre generasjoner hatt tilhold før dem.

Bare de som har prøvd å livberge seg ute på en av disse øyvær eller holmer, kan gi et skikkelig bilde av alt slitet her ute. Ensomheten var alltid følbar og alt måtte fraktes til og fra med båt. Kreaturene måtte flyttes over til andre øyer på beite i perioder og vann måtte tidvis også hentes fra andre steder. Verst var det når karfolka var syke eller borte på fiske. Da ble alt overlatt til kone og barn. Selv nevner de det nødig, da det i dag er et avsluttet kapittel. Men, om det ikke er glemt så er det i alle fall gjemt. Folk som bodde og livberget seg på slike steder, hadde ikke bare havet som ”allfarvei” for å komme seg til og fra. Havet var også i betydelig grad deres ”levevei” og her skulle de hente det daglige brød og nødvendig kapital. En slik levevei ville de fleste ikke ha lengre. De ville ta del i samfunnsutviklingen som skjedde på de mer sentrale steder i kommunen, nyttiggjøre seg de tilbud som her kom folket til del. Familiene i de mest grisgrendte delene av den enkelte øykommune måtte i betydelig grad kjempe på arenaer der folk i sentrale deler slapp denne kampen. Avisoppslag fra denne tiden bruker overskrifter som at ”… kystbefolkningen er lei ensomheten” og ordfører T. Brandser uttaler i et avisintervju følgende : ”Folkeflyttingen fra utværene er ingen ting å gråte over.” Han sier videre at ”.. det er det likeste som har skjedd i åra etter krigen ….. alle er de glade som ei lerke at de gjorde det. Ingen ønsker seg tilbake …”.

Det er derfor tydelig at denne flyttingen fra utposter i en øykommune som Lurøy, hadde sterk støtte i lokalsamfunnene og ble vel også oppfattet som en dyd av nødvendighet ut fra flere forhold. Likevel var det nok enkelte ganger vanskelig å sette utværsbetegnelsen på et område, da det jo i realiteten dreide seg om å velge ut steder der de lokale styresmaktene mente det ikke var samfunnsøkonomisk forsvarlig å bo i fortsetningen.

Offentlig støtte til de som flyttet.
e spesielle problem som ble skapt for disse familier gjennom at de nå forlot disse ytterste nakne øyer, ble lagt merke til i de sentrale myndigheter her i landet. Den 24. mars 1950 la derfor daværende fiskeriminister Reidar Carlsen fram for Stortinget proposisjon (nr. 67) ”Om stønad i samband med folkeflyttinga i Øyfjordvær i Troms og i Syltefjord i Finmark”. Stortinget vedtok innstillingen med knapt flertall og gav samtidig Fiskeridep. fullmakt til å fastsette nærmere vilkår for stønaden. Fiskeridirektøren sendte så ut en instruks til fylkesmennene i Troms og Nordland. I instruksen heter det at ”ingen flytting bør skje der det er muligheter for med overskuelige midler og innen rimelig tid å skaffe bedre livsvilkår for dem som nå bor der (…)”.

Det ble i 1951 opprettet utvalg for Troms og Nordland og da med spesielle og omstendelige saksbehandlingsregler m.m. for de som ville flytte innen egen kommune eller til annen kommune. Søkeren skulle sende skjema til Småbruk- og Bustadnemnda i egen kommune. Etter behandling her og senere i kommunestyret, ble søknaden oversendt Norges Småbruk- og Bustadbank. Banken skulle så oversende sin innstilling til Fiskeridirektøren, som avslutningsvis skulle forelegge saken for Fiskeridepartementet. Før søker fikk en avgjørelse på sin søknad, skulle altså hele ni institusjoner behandle denne, til sist selve Stortinget. Det var derfor en vanskelig og kronglete vei de skulle gjennom, de som ville søke om nødvendig flyttetilskudd.

Fra samme året ble det således gitt statlig støtte til mange av de som flyttet fra utvær her i landet, først og fremst i Nord-Norge. Det var ikke store beløp som ble gitt, men det muliggjorde en enda større flytting og kanskje også et betydelig påskudd til å gjøre et slikt strategisk valg. Med bidrag fra 2000 til 5000 kroner kunne en nedbetale eventuelle lån på sine forlatte heimer og ha en start til sin nye heim.

For de som mottok statsstøtte, ble familien avkrevd en erklæring hvor eieren av grunnen fraskrev seg retten til enhver form for senere salg av hus og grunn. Ved brudd på disse regler kunne ”lånet kreves tilbake! . Endelig heter det videre :” … Flytter vedkommende tilbake til sitt forrige hjemsted, skal han betale tilbake det tilståtte lån …”. Myndighetene skulle av forannevnte gjøre sitt beste for å forhindre noen som helst fordeler med flyttingen og i tillegg forhindre mulighetene for tilbakeflytting til stedene i ettertid. Disse vilkår ble også tinglyst som heftelser på de bruk som mottok flyttestønad.

På tross av disse betingelser for bidrag og at sentrale personer ga uttrykk for ”… tvil med omsyn til at folket skal få beinveges statsstønad av di dei er redde for konsekvensane i framtida”, strømmet det søknader inn til fylkesmennene i Nordland og Troms.

Stønadsordningen ble behandlet strengt og det er hevdet i senere rapporter fra embetsverket at ”… fraflyttingsbidrag har vært gitt i meget få tilfeller …”. Denne påstanden rommer atskillig sannhet, idet beviselig er det faktum at det i de femten år ordningen fungerte (1951 – 64), bare ble tildelt flyttebidrag til ca. 500 familier, hovedsakelig til bosettinger i Nord-Norge. Disse måtte dele det beskjedne bevilgede beløp på omkring 3 millioner kroner. Omtrent halvparten av disse familier bodde i Nordland.

Behandlingen av de første søkerne.  
Fiskeridepartementet innstilling for året 1953 i St.prp. nr. 1 tillegg nr. 29 om søknader fra bl.a. Lurøy om statstøtte, gir en hel del opplysninger om familienes bosted m.m. og hvordan de enkelte ble vurdert i forhold til berettigelsen for å få støtte.

Det forelå da til behandling i alt 13 søknader om støtte fra familier i Lurøy og de var alle blitt anbefalt av det sittende kommunestyret. Imidlertid ville ikke utvalget for Nordland og Fiskeridirektøren anbefale en av søknadene innvilget. Det var søknaden fra Lars Kvitvær om støtte til flytting fra Sjonøy og inn til Onøy. Her bodde da flere familier på Sjonøy, – det var et helt lite samfunn (11 husstander i 1952). Noen lettelser i tilværelsen var også nært forestående. Blant annet var en kommet godt i gang med bygging av veien sørover mot nabogården Stoksvik og Kraftverket hadde gitt løfte om fremføring av strøm, noe som ville gjøre forholdene langt lettere også for folket på Sjonøy når dette ble en realitet. Ved behandlingen av fraflyttingsbidrag her, ble det derfor uttrykt sterk tvil om at øya skulle kunne betegnes som utvær. Myndighetene så det derfor som uønsket politikk å nå starte avfolking av øya på dette tidspunkt gjennom å gi støtte. (Den kommende tiden viste imidlertid at disse lovnader om vei og strøm var lite verdt, noe som førte til en rask avfolking av øya få år senere).

Utvalgets befaring i kommunen gir følgende kommentarer i tilknytning til sin innstilling for de øvrige 12 søkerne fra Lurøy:

Varøy finner utvalget å betegne som utvær. En vil dog ikke unnlate å bemerke at stedet har en forholdsvis god havn og at det tidligere har vært mulighet for å fø 2 kyr på stedet. Grunnen eies av godseier Gidtske, Husby i Dønnes. Søkeren Olav Karlsen eide det på stedet stående hus. De brukbare materialer i det gamle hus er eller blir nå flyttet til Onøy. Søkeren som var eneste oppsitter på Varøy var henvist til å måtte i båt for å komme til handel, post, telefon, skole m.v. Det er ikke mulig for forholdsvis rimelige midler å skaffe Varøy telefon eller elektrisk kraft. Stedet har ikke noen fortrinn fremfor det sted som er tilflyttet. Det kan ikke sies å ha noen betydning for fisket og utvalget antar at flyttingen til Onøy vil være til fordel så vel for samfunnet som for søkeren.

Kvitvær. På stedet har det tidligere vært bosatt 4 familier. Stedet eies av godseier Gidtske, Husby i Dønnes. 2 av brukene er for lengst fraflyttet, mens husene står igjen. På disse bruk har det vært et ikke ubetydelig jordbruk, men det har ikke vært mulig å få noen til å slå seg ned på stedet. Gårdsdriften er derfor nå nedlagt. Etter at søkerne Robert Kvitvær og Kristen Nilsen fraflyttet stedet, er dette helt forlatt. Fra Kvitvær er det ca. 1 mil til nærmeste handel, post og dampskipsekspedisjon, skole m.v. over åpent hav. Stedet kan ikke med rimelige midler i overskuelig fremtid tilføres elektrisk kraft. Det har også meget dårlige havneforhold.

Utvalget mener stedet må betegnes som utvær og at det vil være en fordel så vel for søkerne som for samfunnet, at søkerne nå er flyttet til Onøy. (Robert bosatte seg på Dalan, mens Kristen slo seg ned i Ørnvika. Kvitværet hadde frem til da hatt sammenhengende bosetting fra sist på 1500-tallet).

(Sør ?) Spjutøy (under Trolløy-eiendommen ?) ligger ca. 7 km fra skole, telefon, post og handel. All trafikk må gå sjøveien og det er ikke mulig med rimelige midler i overskuelig fremtid å tilføre stedet elektrisk kraft eller telefon. Stedet er nå helt forlatt. Det var uten enhver jordbruksmessig betydning. Søkerne var nødt til å fraflytte stedet for å kunne være i stand til å drive næring.     Stedet må betegnes som utvær og utvalget mener at så vel søkerne som samfunnet har fordel av at flyttingen til Sleneset er foretatt. ( Solværøyan har hele tre Spjutøyer, men ut fra andre opplysninger antas dette å være familien Peder og Magnhild Andreassen, som flyttet til Sleneset i 1950)

Kvalholmen er en liten holme som ligger 10 km fra Lovund ute i Trænfjorden. Stedet har ingen ruteforbindelse og mangler telefon. Det har dårlige havneforhold og med den lange vei til post, handel og telefon har søkerne ikke funnet det tilrådelig å fortsette å bo på Kvalholmen. Det er ikke mulig med rimelige midler i overskuelig framtid å tilføre stedet elektrisk kraft. Stedet må betegnes som utvær og utvalget mener at både søkerne og samfunnet har fordel av at søkerne nå er flyttet til Lovund. (Dette gjaldt vel de tre familiene Petter og Tora Andersen, Emelius og Erna, og Oskar og Emma Pettersen. Kvalholmen ble tatt i bruk av ekteparet Petter og Tora i året 1916)

Lyngøy. På Lyngøy har det vært 4 hus. Eieren til det ene er i Amerika og huset har i lang tid stått tomt. Etter at Jens Edvardsen og Leonard Pedersen nå er flyttet til Lovund, bor det bare en mann på Lyngøy (Torolf Thomassen). Også han skal nå flytte. Forholdene på Lyngøy er noenlunde tilsvarende forholdene på Kvalholmen og stedet må etter utvalgets mening betraktes som et utvær. Både søkerne og samfunnet vil ha fordel av den flytting som allerede har funnet sted. (Jens og Leonard tok til med flyttinga i 1950, mens Torolf dro senere i 1954. Lyngøya fikk sin første bosetting rundt år 1900, da Isak Torrisen flyttet hit med sin familie fra Myken. Etter en tid kom det flere familier og slo seg ned på øya).

Slåttholmen ligger 8-9 km fra kjøpmann, skole m.v. (sør for Dyrøy). Søkeren Erling Antonsen var eneste oppsitter og med skolepliktige barn og dårlige muligheter for å drive næring, var vedkommende nødt til å fraflytte stedet. Utvalget mener at Slåttholmen må anses som et utvær og at både søkeren og samfunnet har fordel av flyttingen. (Erling Antonsen flyttet til Sleneset i 1950).

I sin tilleggskommentar, heter det videre fra Fiskeridepartementet:

”For samtlige søknader i Lurøy gjelder det at flyttingen er påbegynt, til dels allerede i 1949. Ingen av søkerne har imidlertid
ennå vært i stand til å gjennomføre flyttingen helt, idet det gjenstår større eller mindre arbeider på de nye bosteder for at
disse kan sies å være tilfredsstillende.
For alle søkerne er situasjonen den at de har vært nødt til å flytte til mer sentrale steder i kommunen for at de kunne bli i stand til å forsørge seg og sin familien.

Utvalget har ved konferanser med søkerne og etter de opplysninger ordfører Brandser ga, fått det bestemte inntrykk at søkerne såfremt det er mulig, har villet unngå å oppta større lån til finansiering av flyttingen. Det bemerkes at de foreliggende kostnadsoverslag, som er utarbeidet av forskjellige takstmenn, synes å være usedvanlige lave. Forholdet er da også at det bare i helt uvesentlig grad er tatt hensyn til søkernes egen innsats. Denne innsatsen er usedvanlig stor. Det kan dreie seg om årsverk. Enkelte søkere har endog solgt driftsmidler og andre eiendeler for å kunne skaffe dekning for de nødvendige kontantutlegg som flyttingen har ført med seg. Søkerne har så opptatt beskjedne lån i Lurøy Sparebank. Enkelte har i tillegg hertil fått lån av private. Bare et par av søkerne har tatt skritt til å oppnå lån i Småbruk- og Bustadbanken. Dette henger til dels sammen med at søkerne på grunn av misforståelse har vært av den oppfatning at Bustadbanken ikke ga lån m.v. i slike tilfelle hvor husene blir gjenoppført til dels med brukte materialer. 

Utvalget gir i sin innstilling beskjed om at det ikke må virke ekskluderende for disse søkerne at flyttingen allerede i noen grad var iverksatt, og det før søknadene om tilskudd var blitt behandlet.     Her la utvalget til grunn at ”(…) det er ikke tvil om at de fleste av søkerne som foran nevnt har ytet en egeninnsats som ligger betydelig over det som er vanlig, og at det vil by på betydelige økonomiske vansker for søkerne å få sine hus på de nye bosteder gjort ferdige (….) Vilkårene for å yte statstønad må være til stede, da søkerne ikke har vært i stand til å fullføre flyttingen”.

For mange av disse bød det imidlertid på problemer å få de fraflyttede steder beheftet med klausuler som vanligvis ble satt som vilkår for å yte statstilskudd til fraflytting, på grunn av at husene i betydelig grad sto på leiet grunn (Husbygodset). Utvalget legger til grunn for vurderingen her at det er av den oppfatning ”at grunneieren ikke innen rimelig tid vil kunne få andre til å tilflytte de omhandlede steder, da disse praktisk talt ikke byr på noen av de mest elementære forutsetninger for et tilfredsstillende bosted”. Det bør derfor kunne ytes stønad selv for disse familiene, mente utvalget.

Utvalget hadde ved selvsyn og ved henvendelse, blitt gjort oppmerksom på at det i tillegg til de her omhandlede søknader, ville komme noen flere. De sier derfor i sin sluttkommentar for Lurøy at det kunne ”bli spørsmål om støtte til ytterligere noen ganske få personer som sannsynligvis kommer til å måtte flytte fra sine nåværende bosteder”.

Under henvisning til sine vurderinger for forannevnte områder i Lurøy, innstiller Utvalget på at de nevnte familier blir stillet til rådighet kr 45.000,- i sammenheng med fraflyttingen, ”som senere etter nærmere vurdering av de enkelte søkeres forhold vil kunne bli disponert som en rimelig støtte til dekning av restutgiftene vedkommende fullføringen av flyttingen”.

Helt på slutten i dokumentet, gir Utvalget sin tilrådig, selv om det ikke forelå noen søknad da befaringen ble foretatt, til at det også burde gis støtte til flytting fra stedet Grønningen. Utvalget var blitt orientert ved brev om at familiene her (2) ville søke og den var allerede anbefalt av kommunestyret (okt. 52). Utvalget sier at også dette stedet må karakteriseres som utvær, anbefaler de to søknadene fra Ulrik og Heibert Grønning og innstiller på at deres søknader må bli ”imøtekommet med inntil kr 8.000,- i statsstøtte til fullføring av flyttingen”.

(Thora og Ulrik flyttet fra Grønningen og inn til ”Straumen” på Sleneset i 1952, mens Heibert flyttet til Nordøyvågen året etter med sin familie).

Fiskeridirektøren hadde etter noen avklarende kommentarer anbefalt søknadene i tråd med innstillingen fra Utvalget, og fremmet for Stortinget at det ble gitt statsstøtte på h.h.v. kr 45.000,- og kr 8.000,- til nevnte flytting i Lurøy.

Av de omhandlede 13 søknader om støtte, som alle var anbefalt av kommunestyret i Lurøy, ble altså 12 innvilget. Den søknaden som ble avslått gjaldt som nevnt Sjonøy, uten at det spesielt kommer fram i selve innstillingen hvorfor. Samtidig ble også to ”senere” søknader fra Grønningen innvilget dette år (1953), slik at samlet tilskuddsbeløp for ”flyttere” i Lurøy kom opp i en sum av kr 53.000,- i statsstøtte til disse 14 familiene. Det tilsvarer kr 3.800,- i gjennomsnitt pr. familie.

Om tilflyttingsstedene Sleneset, Onøy og Lovund hvor fraflytterne hadde bestemt seg for å slå seg ned, uttaler Utvalget at” disse ligger sentralt til og fyller de krav som i dag stilles til boplass i fiskeridistriktene.”

Etterord.
Avfolkingen i øygarden langs kysten økte år for år etter krigen og de påfølgende år skulle det komme til behandling flere søknader om støtte til fraflytting. Strømmen av familier fra våre ytterste utposter vedvarte den kommende tiden, da det uholdbare i tilværelsen på slike steder, ble forsterket ved den samfunnsutvikling som ble de mer sentrale steder til del. Det ble i     de resterende åra på 1950-tallet og først på 60-tallet, fortsatt bevilget støtte til fraflytting av utvær i Lurøy. Bl.a. forlates følgende bosteder i disse årene: Burøy (2 familier – Arne Olsen 1956 og Olav Olsen 1963),     Oddøy (4 familier- Kristen Oddøy i 1948 (?), Arthur Olsen i 1954, Peder Pettersen i 1956 + 1), Sjonøy (2 familier – Ayler Olsen og Hildegard Gerhardsen), Vedøy (1 familie- Antoni Vedøy i 1957) og fra Trollvika   (.. i betraktning av søkerens fortvilede boligforhold … 1 familie- Kaurin Johansen i 1957).     Men, som det ble hevdet ovenfor, flyttet det også i disse årene en god del familier fra sine nokså ensomme ”utposter” og inn til de sentrale deler av kommunen, uten å søke om støtte eller motsatte seg innvilget støtte på grunn av vilkårene som storsamfunnet satte for å gi tilskudd.

Spesielt merkbart var avfolkingen av de mange bosatte øyene innen Solværøyan. Rundt år 1950 var ennå ca. 35 øyer bebodd av 347 mennesker i totalt 71 bolighus. Her er ikke Nord-Solvær, Kvitvær og Sandvær med, da data f.t. mangler. En grov kalkulasjon hvor også disse øyer blir tatt med, gir imidlertid beskjed om en bosetting av rundt 375 mennesker på mindre øyer og holmer i denne tiden. Disse familier utgjorde mer enn halvdelen av det totale folketall på 700 (1950) innen Moflag krets! De 35 øyer med bosetting og 375 mennesker i 1950, var 30 år senere blitt redusert til 5 øyer hvor nå til sammen 42 mennesker bodde!

Flyttestrømmen gikk som nevnt helst til de mer sentrale deler innen egen kommune. De sentrale myndigheter håndhevde reglene for ordningen forholdsvis strengt, og de boligsøkende ble i økende grad henvist til opptak av nødvendig lån i Småbruks- og Bustadbanken. ”Den statsstøtte som eventuelt ytes skal utgjøre en toppfinansiering” uttaler Fiskeridirektøren i sammenheng med vurderingen av innkomne søknader, og søkerne ble derfor avkrevd en begrunnelse for at så eventuelt ikke var tilfelle.

Det er nok derfor riktig når Aasvik hevder i intervju i Rana Blad på slutten av ordningen med slike tilskudd, at langt fra alle som søkte i Lurøy fikk slike bidrag i tilknytning til flyttingen. Han sier videre at ”siden bestemmelsen om stønad til flytting ble innført, er det til familier i Lurøy utbetalt i alt kr 155.000 til totalt 28 flyttere. Men det var langt flere som flyttet og de fleste ville på beste måte klare seg selv. De hadde levd i små kår hele sitt liv uten noen hjelp til verken fra det offentlige eller andre, og ville derfor også klare denne flyttingen og bosettingen på et nytt sted uten hjelp. En flytter klarte således å føre opp hus med egne midler og ved Husbanklån slik at det innvilgede flyttebidrag ble overflødig i følge Aasvik. Andre klarte seg med bare flyttestønad og egne midler.     På grunn av den store søkermassen om lån i Bustadbanken, hadde det bydd på problemer å innvilge alle i det året de søkte. Mange måtte derfor vente i to til tre år før nødvendig lån ble innvilget.

Aasvik uttalte videre ved samme anledning at han regnet med en avfolking som følge av denne sentraliseringstendensen, for ca. 12 av kommunens totalt 51 ”navnegårder”, gårder som fram til da hadde vært i bruk av familier gjennom flere hundre år. Den kommende tiden skulle vise at han fikk rett på dette punkt, ja det skulle gå enda verre med øybosettingen.

En gjennomgang av dagens situasjon i kommunen viser en avfolking enda mer omfattende enn hans dystre spådom. Følgende gårdsnummer er i dag avfolket : Grønningen, Juløy, Sengsdrag, Trolløy, Risvær, Sandvær, Kvitvær, Reløy, Lunderøy, Sjonøy, Lurøysundet, Klippenvåg, Aarnes, Aspenes, Måvær, Ytre Kvarøy, hvor langt de fleste passer inn under utværsbegrepet fra 1950-tallet. Disse samme gårder – hele 16 i tallet – var videre oppdelt i flere underbruk og de fleste hadde også i perioder innslag av ytterligere bruksdelinger, husmanns- og/eller starndsitterheimer innen sine arealer. Gårdsområdene det her vises til, selv om de ikke var ”rare” gårdene, hadde gjennom flere generasjoner gitt et vesentlig bidrag til livsgrunnlaget for en betydelig del av kommunens innbyggere.

Denne avfolking av våre utvær og perifere områder gjennom disse 50 år med flytting hovedsakelig inn til de mer sentrale deler av kommunen, har ellers ikke klart å demme opp for reduksjonstendenser i det totale folketallet i Lurøy. Ved inngangen til 50-tallet var det på knappe 3000 innbyggere, mens det i dag er blitt redusert til 2024, en folketallsnedgang med omtrent 1/3 av innbyggertallet. Grunnene for denne betydelige reduksjon i vårt folketall er selvfølgelig mangeartet og det fiskarbondesamfunn vi hadde frem til siste krig, består selvfølgelig i liten grad innen dagens Lurøysamfunn. I hvor stor grad denne styrte flytting har vært med på å gi positive bidrag for å opprettholde vårt folketall, kan selvfølgelig diskuteres. Det er imidlertid uomtvistelig at de familier som flyttet fra utværene, oppnådde en livssituasjon for seg og sin familie som var i tråd med hva de fleste av kommunens innbyggere hadde.

Fortsatt er det et lite fåtall familier som holder ut, bor tungvindt og ”usentralt” til i vår geografisk oppstykkede øykommune. De må i vesentlig grad komme til og fra sitt bosted med bruk av egen båt. Selv om det i dag ikke er noen av disse familier som mangler nødvendige fellesgoder som strøm og telefon, har de ikke tilgang i umiddelbar nærhet på lokal handel, skole, helsekontor, omsorgsboliger, m.m. og har ellers mangelfull mulighet for offentlige kommunikasjoner, m.m. på det stedet hvor de bor. Det vil imidlertid være å trekke det for langt å ta i bruk utværsbegrepet her. Mange av de tilbud de fleste tar for gitt, mangler i dag nettopp for disse gamle bosettingsområder. Det gjelder familier bosatt på gårdene Hjart, Aldra, Stuvland, Sør- og Nord-Solvær og Svenningen, til sammen omfatter det rundt 20 mennesker i kommunen.

De kommende år vil vise om det fortsatt bor folk på disse og eventuelt andre av de små og mer perifere stedene også i fortsetningen eller om flere områder i kommunen vil være folketomme om et fåtall år. Det vil vel ikke komme som noen overraskelse på noen om så skjer, tendensen har jo vært der i alle år etter krigen. Den som lever får se. ”Ingenting å gråte over”, uttalte jo ordfører Brandser sist i 50åra og lovpriste samtidig den sentraliseringstendens som da rådde innen kommunen.

Kilder :
Richard Trælnes: Jevn avfolkning av utvær på Helgeland (Rana Blad: 22.2 1963)
Tidsskriftet Samfunnsforskning 1967, bind 8, sider 45-64
St.prp. nr. 1, tillegg nr. 29 fra Fiskeridepartementet (1953)
Helgelands Blad datert 11.2 1953, 18.10 1953 og 30.7 1956: Notiser
Lurøy kommunestyre, møte 13.11 1958
Tilrådingsvedtak fra den kommunale bustadnemnd
Nordlandsposten: Gjennom kystriksveiens oppland, intervju med ordfører T. Brandser og Tordis Vedøy ved Ole Haug
(1957/58)
Jostein Lorås: Småbrukarliv på Helgeland

 

Befolkning og flytting fra/innen Solværøyene perioden 1950 – 1982 (basert på muntlige informasjoner fra ”kjentfolk” innen kretsen )

Navn	Antall hus ca. 1950	Befolkning ca. 1940-50	Tidsrom for flytting	Tilflyttingsområde	Fast bosetting pr 1982
Oddøy	5	29	1950-55	Moflagodden/Straumholmen	–
Burøy	2	12	1950-55	Nesøy/Nesna	–
Svenningen	3	20	-1970	Moflagodden/Straumholmen	5
Sauøya	1	6	–	–	–
Lunderøy	4	27	1955-70	Moflaget/Lofoten	–
Grønningen	2	19	1950-55	Straumøya/Dønna	–
Gulsøy	2	8	1960-	Straumøya	–
Lyngholmen	1	8	1955-60	Straumøya	–
Trolløy	1	6	1965-70	Straumøya	–
Gamholmen	1	2	-1970	Straumøya	–
Jespersholmen	1	6	-1960	Dønna	–
Sør Spjutøy	2	11	1951	Sleneset	–
Sengsdraget	3	9	1950-60	Straumøya	–
Juløy	2	17	-1960	Moflag/Langnes	–
Slåttholmen	1	2	–	–	–
Bærholmen	1	8	–	–	–
Grytøy	1	9	1954	Sør-Solvær	–
Dyrøy	1	10	1960	Sleneset	3
Verholmen	2	11	1950-55	Straumholmen/Lofoten	–
Svendsholmen	3	15	1956	S-Solvær/Sleneset	–
Skarvholmen	2	9	1955	Onøy	–
Risvær	7	26	1950-60	Tomma/Onøy/Sleneset	–
Spjutøy	1	7	1950-65	Moflaget/Mo i Rana	–
Buøy	1	1	1955	Aldersundet	–
Reløy	2	4	1955-60	Onøy	–
Slettholmen	1	9	1963	Sleneset	–
Røssøy	1	8	1960	Sleneset	1
Røssøyloddet	1	3	1952	Moflaget	–
Ulvøy	2	10	1970	Straumøya	–
Kvitvær	4	–	1950	Tomma/Onøy	–
Sandvær	2	–	-1950	Tomma/Onøy	–
Sør Solvær	4	22	1968-73	Sleneset	9
Moflagskjæret	2	9	–	Moflag	–
Fanøy	1	4	1976	Straumøya	–
Nord-Solvær	–	–	–	Sleneset	24
SUM	71	347			42

 

Disse 35 øyene hadde rundt 1950, før flyttingen til de mer sentrale deler tok fart, 71 bebodde bolighus som huset mer enn     347 personer. Med tillegg av Nord-Solvær, Kvitvær og Sandvær, som det ikke har vært mulig å få tall for, kan en regne med totalt vel 375 personer eller mer enn halvparten av denne kretsens totale folketall på 700. Tretti år senere var folketallet for disse øyer redusert til kun 42 personer, hvorav de fleste bodde i Nord-Solvær, altså en reduksjon på ca. 89 %.     Langt de fleste hadde da flyttet til Sleneset/Moflag/     Straumøy/Straumholmen, det ”nye” sentrumsområdet i Solværøyan og kun et fåtall hadde dratt til andre kommuner.