Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

Bamsen på setra

Nedskrevet av P. P. Evjen

 Bamsen på setra

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

I syd for Evjemoene grenser det et lavlende mot Nea og Nes-løken, som den dag i dag kalles Bønnøya. Den lille bakken opp til Evjemoene kalles også Bønnøyrena. Bønnøyene ble i det vesent-ligste oppdyrka i tjueårene. Før den tid var det iallfall tre tydelige dyregraver der, muligens flere. På min eiendom gnr. 83/2 var en av dem. Den ble utjevnet av meg i 1919. Noen fortelling om bamsens opptreden på det område kjenner jeg ikke.

På samme gårds setermark, «Bjørgen», som i nord begrenses av Garbergselva, er det en myr som heter Bønnmyra, og det kuperte skogterreng der omkring var noe av et eldorado for bamsen. På en granmo ikke langt fra Bønnmyra er det ennå tre riktig tydelige dyregraver. På setervollen var det inntil 1860 bare ei seterbu, «skjule», og ikke noe fjøs.

Før min bestemor, Marit Rønsberg, ble gift, var hun der en høst med småfeet. Hun hørte om kvelden at dyra, som var i en innhegning ved skjulet, ble skremt så de sprang imot husveggen. Besøket var ikke uventa. Hun lå fullt påkledd om noe skulle komme på og var i døra på et blunk. Døra slo mot siden på bamsen, som hadde bjellegeita i labbene. Hun gikk straks til angrep, primitivt væpnet riktignok, det var visst bare en soplime; men hun fulgte etter i mørket og skrek og slo, og bamsen var ikke verre enn at den omsider slapp sitt bytte.

Noe senere — iallfall etter 1868, da mine besteforeldre, Kristen f. Lien og Berret f. Slind, flytta til gården — var bestemor i setra på Bjørgvollen. Som gjeter hadde hun med seg Ingeborg Lilleevje-trø. Hun var født i 1859, så det måtte vel være omlag i 1870/73. De hadde ei svart geit i geiteflokken. En høstkveld da Ingeborg streva med å jage geitene opp i fjøset for melking, fikk hun et ekstra strev med den svarte geita. Da Ingeborg begynte å jage, stakk den svarte geita seg bare ut av flokken, så hun måtte til slutt oppgi den, og den forsvant for henne inn i tette granskogen. Da hun fikk geitene opp til fjøset, hvor bestemor alt hadde begynt melkinga, viste det seg at den svarte geita alt var melka. Ingeborg fortalte da om sitt strev med noe hun hadde trodd var den svarte geita. «Å kjære ban, da ha du sikkert holdt på å jage på in bønnonge,» sa bestemor. Noen spor kunne bekrefte det den påfølgende dag. Det var nok like ved binna at Ingeborg mista kontakten med ungen. Sporene viste at det var en binne med 2 unger. Bestemor antok det var avkommet fra de to siste år.

Det hendte ikke sjelden at bønn, som angrep buskap på fjøs, brøt inn dører, og hvis dørene var spesielt forsterket, gikk den ned gjennom taket. At det i terrenget jeg har nevnt, gikk lenge før en følte seg trygg for bamsen, bevises best ved at et fjøs på Bjørg-vollen, oppsatt i 1893, ble bygd for plankelegging foran fjøsdøra. Man fant mot slutten på noe av et patent for å beskytte fjøsene. En hengte en brei kubbe (huggstabbe) i en kjetting foran døra. Denne kunne bønn ikke fri seg for, så den kunne få gjort noe.

Bønn var selvsagt også her et matnyttig vilt, og det var ikke bare de få som hadde muskedundere, som drev fangsten. De røkte også bamsen ut av hiet og gikk på den med stikkvåpen. En gubbe på Kallarstrøa bi. a. drev den slags fangst. En vinter hadde han tatt en bønn i Sternesset. Min bestefar gjorde våronn hos ham, og ved middagen da de satt og åt kjøtt og prata om bønnjakt, sa gubben til kona at hun burde ha kokt bønnkjøtt, så Kristen fikk smake det. «Ja, de e nå de di ha fått,» sa kjerringa..

Rundt århundreskiftet oppsto det stor strid om våkeplikt på buskap i Roltdal almenning. Det gjaldt særlig det forhold at nedlagte voller, som enda ble nyttet til slått, ble utbeitet. Det ble prosess om spørsmålet, og en masse vitner innkalt. Ingen kunne benekte at gjeting hadde vært praktisert; men de som ikke erkjente våkeplikten, ville ha det til at det ikke var våkeplikt for å hindre utbeiting av vollene, men gjeting for å verne buskapen mot udyr. En gam¬mel kone var innstevnet for å forfekte dette standpunkt. Mun var noe nervøs for å snakke i en rett, hvor det til og med skulle avlegges ed. Hun hadde derfor omhyggelig lært seg noen få setninger, som skulle være hennes forklaring, og der var bønn det sentrale.

Men så tillot sorenskriveren seg å spørre om forholdet slått og beite. Det ble et øyeblikks taushet med vekslende ansiktsfarge hos kona. Noe måtte sies, men hva? Så kom utløsningen: «Ha du sitt bønn, du skrivar?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *