Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Bångjula, det var meg

Etter at jeg blei konfirmera, fortsatte jeg på Borgja som bångjule. Det var bra på alle måter på Borgja, og Halvor og Ingeborg var snille mot tenestfolka sine. Her fikk jeg for første gang ete meg ordentlig mett, for de stelte veldig godt med tenerane sine og arbeidsfolka. Det var to stullejenter, ei innejente, gamlas jente og ei bångjule. Bångjula, det var meg. Lønna mi for året var et sokkevadmål, stakkeverken, sko og noe i penger. Jeg hugser ikke hvor mye jeg fikk i penger, men ved sida av dette hadde jeg kosten. Ellers fikk jeg tøy til trøyer og til stakk. Sko fikk jeg også utenom lønna. På Borgja var jeg i tre år, og andre året jeg var der, blei jeg innejente.

Det kunne nok bli lange dager på Borgja, særlig i onnene. Men som regel var vi ferdige med alt stellet ved sju—åttetida, og da fikk vi kveldsmaten. Litt seinere blei det for meg som bångjule, men det gjorde ikke noe større. Til kvelds blei det satt fram to store grautfat og tre store mjølkeboller, og det var bare å forsyne seg. Enkelte ganger var det poteter og skjørmjølk til kvelds, og det var bare å ete så lenge det fans noe på bordet. Om morran blei det satt fram smør, prim og kaku. Det blei lagt fram fire store kakur, som blei delt på langs og lagt i en haug midt på bordet. Det var bare å ete det en ville til alle mål, det var et godt mathus på Borgja. Det skulle ikke så lite til heller. Det var ni tenere, fire husmenn og fem jenter dagstøtt i kosten, omframt sjølvefolka. Ofte var det andre arbeidsfolk også som skulle ha mat: skomaker, snekker eller andre som Borgja’n hadde i arbeid.

I fritida kunne vi gjøre som vi ville, men vi måtte nok spørre sjølvefolka om lov til å gå, så de visste hvor vi var. Det var mye moro og leven i den tida. Om sommeren låg vi fire jenter på stålbua (stabburet), og hver lørdag og søndag kveld kom det uteflugarar, og da var det mye leven. Og så kunne vi tenere lage til dans, vi var så mange, og da dansa vi så fillene flaug. Vi fikk nok ikke lov til detta av Borgja’n. Men når han var borte, passa vi på og laga til dans. Det råka at en av uteflugarane hadde munnspel eller trekkspel, og da blei det liv. Ingeborg Borgja sa ingenting om at vi dansa, men når «sjaven» var heime, blei det ingen dans. — Det var moro mange ganger, og jeg hadde det veldig godt i den tida jeg var på Borgja. Jeg fikk nok erfare hva det vil si å ha gode husbondsfolk, og jeg trega (angra) mange ganger på at jeg slutta der og reiste til Solum.

I den første tida jeg var på Borgja, låg stullejentene i fjøset. Gamlestugu hadde brent, og mens de satte opp ei ny stugu, måtte jentene ligge i fjøset. Da nystugu blei ferdig, låg vi jentene i jentekammerset om vinteren, og om sommeren låg vi i stålbua. Det var bra med sengeklær, tjeld og skinnfeller, og det var ikkje slike filler som jeg hadde hatt over meg før. Det var nok halm i sengene, men det var vanlig i den tida.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.