Internt referansenummer: 14.10.2013 – BOK
Kilde:
De endte på skafottet
Om mord og udåd, drapsmenn og dommer i gammel tid.
Av: Per Hohle
GRØNDAHL & SØN FORLAG A.S.
Oslo 1980
ISBN 82-504-0402-5

Barbariske dommer –

og om slaver og fangejern

 

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde og forestiller Gjest Baardsen.

Omkring 1840 var det fremdeles en så hard og nådeløs avstraffelse av lovovertredere og forbrytere i Norge at det i høy grad var behov for store reformer av fengselsvesenet. På den tid var det to slags fengsler: Slaverier og tukthus. I det førstnevnte satt de såkalte slavene, en betegnelse som hadde vært i bruk i omkring 100 år. Og det ble sondret mellom «uærlige» og «ærlige» slaver. — Tukthusene var mildere straffeanstalter. Det var fire av dem her i landet — i Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondhjem. I Nord-Norge fantes det på den tid ikke noe tukthus. Grove forbrytere fra landsdelen ble sendt til slaveriene på festningene i Sør-Norge. De andre ble anbrakt i tjeneste på bestemte gårder som de ikke fikk forlate, en straff som ikke ble sett på som noen særlig hard frihetsberøvelse.

Det var først og fremst behandlingen av slavene som vakte forargelse blant folk med sosial samvittighet. Slavene var straffanger som satt fengslet på festningene og dem var det seks av: Akershus, Fredrikstad, Fredriksten, Bergenhus, Trondhjem og Vardøhus.

Å bli dømt til slaveri var noe av det verste som kunne ramme et menneske. Ikke minst fordi slavene ifølge en forordning av 12. juli 1799 skulle legges i jern. Graden av jernlegging varierte fra festning til festning. Det var bestemte regler for vekt og form av jernet for hver festning. Som eksempel kan nevnes at på Akershus ble det brukt tre slags jern: halsjern, fotjern og hele fangejern. Halsjernet var en ring som besto av to bøyler som ble klinket sammen med fire nagler. Fotjern forekom i tre former: «Hel helle», «halv helle» og «spor». Hel helle var skinner eller ringer av samme type som halsjernet, og de ble festet til begge smalleggene og holdt sammen av en lenke som var ca. 1 alen (0,63 m) lang. Halv helle ble det kalt når slaven bar jernring bare på den ene foten, og den var forsynt med en lett lenke som fangen enten slepte fritt etter seg eller som var festet til strømpebåndet. Sporen var en jernring som var ledd-delt og som ble båret like nedenfor kneet. Den var klinket fast gjennom et øre og det var festet en ganske liten lenke til den.

De slavene som var dømt til å bære helt fangejern hadde både halsjern, jernlivgjord og jernringer over hvert kne. Disse forskjellige jernene var forenet med lenker. Fra jernlivgjorden førte en lenke på hver side ned til kneringene, som igjen var knyttet sammen med en «hel helle». Vekten av alt dette jernet i helt fangejern lå mellom 20 og 30 kilo. — Slaver som tidligere hadde greid å rømme, eller som festningsoffiserene mistenkte for å ville rømme, ble ofte lenket til celleveggen.

Til tross for at slavene var belagt med jern var det ikke så få som greide å rømme. Det finnes en statistikk som viser at 110 menn og tre kvinner klarte å rømme fra straffeanstaltene her i landet i tidsrommet 1828 — 1840.

Det var ikke minst slaver som rømte. Når disse lenkede karene var i stand til det, skyldtes det den muligheten de hadde til samkvem med mennesker utenfor festningsmurene. Ifølge en forordning av 7. juni 1764 var det tillatt mot «moderat Betaling» å benytte slaver til arbeid for private i, eller i nærheten av, festningsbyen. Det kan i den forbindelse nevnes at da det kongelige slott i Christiania ble bygd — slottet sto ferdig i 1848 — sto et større antall slaver til disposisjon for byggmesteren. Selv om slavene gikk i sine lenker på arbeidsplassen og under marsjen dit og tilbake til festningen, var det enkelte som så sitt snitt til å skaffe seg verktøy til å bryte seg ut med.

Et menneske som hadde sittet på slaveri var merket for livet, og de aller fleste av disse samfunnets ulykkelige var, som rimelig er, fylt av et inderlig hat til det samfunn som kunne straffe dem så barbarisk. Særlig ydmykende var den spissrotgangen de hadde følelsen av å gå, når de daglig og i stramt opptog ble ført gjennom bygatene underveis fra festningen til arbeidsplassen om morgenen og tilbake igjen om kvelden. Det var da byens innvånere ble minnet om slavenes umenneskelige tilværelse, og etter hvert begynte stadig flere av byborgerne å tenke seg om og forstå at disse lenkeraslende menn var ofre for en form for avstraffelse som hørte fortiden til.

Noen av dem som reagerte sterkest mot behandlingen av slavene var utlendinger som kom til Christiania eller en annen norsk festningsby, og som rent tilfeldig ble vitne til «opptogene» av lenkede apatiske menn i sine fangedrakter. I sine reisebeskrivelser fra Norge unnlot de ikke å påpeke at slik går det tross alt ikke an å behandle sine medmennesker i det 19. århundre.

Det skranglet i jern mot brosteinene når slavene i sine lenker og halsjern ble ført gjennom bakgatene på vei til og fra arbeidsplassene. Opprørende var det også å se slavene på selve arbeidsplassen, så som på stillasene til de nye kjøttbasarene i Christiania. Selv der sto de med halsjern og fotlenker på i sine brune og hvite fangedrakter.

Førte en så barbarisk og rigorøs avstraffelse til noen nedgang i antall forbrytelser? For det må jo ha vært en vesentlig hensikt fra myndighetenes side. Kriminalstatistikken viser i høy grad det motsatte! Det kan for eksempel nevnes at i året 1815 gikk det en straffange på 1846 innbyggere, mens det tilsvarende tallet i 1840 var en på 694. Antall straffanger var med andre ord blitt nesten tre ganger så stort i løpet av 25 år. — Et annet tall fra den samme statistikken er rystende: I 1839 satt det i alt 776 mennesker fengslet på livstid i norske straffeanstalter. Av disse var 124 kvinner!

I Politimuseet i Oslo finnes et rikholdig utvalg av fangejern av forskjellige «kalibre». Jeg har før nevnt det fangejernet som Nils Narumsbakken — massemorderen fra Land — hadde på seg. Det er forsynt med så grove lenker og på alle måter så solid at man straks må legge merke til det.

Mestertyven Gjest Baardsen Sognedalfjærens (1791 —1849) fangejern er ikke av så grove dimensjoner, men virker mer kompliserte. Den legendariske Gjest, som blant sin tids småkårsfolk ble sett på som noe av en helt, ble arrestert for tyverier en rekke ganger, men var en mester i å rømme. Han ble i 1827 dømt til slaveri på livstid og plassert på Akershus festning. Etter 18 års opphold der ble han endelig benådet og kom på frifot i 1845.

Gjest Baardsen. Illustrasjon i Gjest Baardsen Sogndalsfjærens levnedsløb, forfattet af ham selv, 1877 (3. utg.).

Gjest Baardsens fangejern var spesielt forarbeidet for ham. Det har vært brukt i lensmannsarresten i Aurland i Sogn og består av livgjord, halsring og håndjern. Til livgjorden er festet en lenke med Øyebolt med splint til å feste på yttersiden av arrestveggen. Videre er det festet en lenke mellom livgjorden og halsringen, som er forsynt med en massiv Øyebolt med kolbelås, slik at håndjernet kan låses fast til halsringen for å hindre fangen i å bruke den høyre hånden under rømningsforsøk. — Gjest Baardsens fangejern er en gave til Politimuseet fra De Heibergske Samlinger i Sogn 1931.

En lege ved navn Hermansen gikk en dag i begynnelsen av vårt århundre på tur inne på åsen mellom Maridalen og Sognsvann i utkanten av Nordmarka i Oslo. Ved det vesle vannet Svartkulp oppdaget han noe rustent jern som stakk frem under noen steiner. Han trakk jernet frem, og det viste seg å være et gammelt fangejern med livgjord, lenker og fotjern. Legen sørget for å rapportere funnet til politiet i Kristiania. Fangejernet, som manglet halsring, ble senere identifisert som jernet den berømmelige mestertyven Ole Høiland (1797-1848) hadde båret da han i sin tid rømte fra slaveriet på Akershus festning.

Ole Pedersen Høiland kom tidlig på kant med loven og var bare 18 år da han fikk sin første dom for tyveri. Han ble dømt til to års tukthus, men klarte å rømme fra fengslet bare en måned senere. Siden tilbrakte han sitt liv som profesjonell forbryter, og foretok en lang rekke tyverier. Han ble arrestert og domfelt gang på gang, men rømte i alt 11 ganger fra de straffeanstaltene hvor han satt. Natten til den 2. januar 1836 gjorde han sitt «mesterkupp» da han brøt seg inn i Norges Bank i Christiania og stjal 64 000 speciedaler, riktignok i kasserte sedler. Etter at han ble arrestert for siste gang, høsten 1842, satt han som slave på Akershus festning uten mulighet til å kunne rømme. Og der hengte han seg i cellen seks år senere.

Men vi er ikke helt ferdig med Ole Høiland ennå. Etter at han ble arrestert for siste gang, høsten 1842, la han ikke skjul på at han hadde hatt medhjelpere da han flyktet fra Akershus tre år tidligere, og at disse hadde gjort et alvorlig forsøk på å myrde ham.

Dette førte til at det ble reist tiltale mot Ole Johannessen Enger og Lars Andersen Steen for «attenteret Mord og for at have staaet i utilladelig Forbindelse med uærlig Livsslave Ole Høiland». En kvinne, Johanne Marie Johannesdatter, sto også som medtiltalt.

Ifølge Ole Høilands forklaring hadde begge de nevnte karene hjulpet ham med å skaffe til veie det verktøyet han brukte da han brøt seg ut fra Akershus festning natten til 17. september 1839. Og senere hadde de ofte stått i forbindelse med ham og mottatt en god del penger av ham. Det gjaldt særlig Ole Enger, som hadde fått flere av gullmyntene han hadde stjålet da han brøt seg inn i statsråd Hegermanns hjem. Til gjengjeld hadde Ole og Lars skaffet ham mat, klær og annet han trengte til livets opphold.

Både Ole Enger og hans svigersønn Lars Steen benektet at de hadde hjulpet Ole Høiland under flukten fra Akershus. Men begge tilsto at de hadde mottatt penger av ham. Når det gjaldt gullmyntene hevdet Ole Enger hele tiden at han ikke hadde fått så mye som en eneste en av dem.

Lars tilsto at svigerfaren hadde fått ham med på en plan om å ta livet av Ole Høiland. De var nemlig redd for at han skulle røpe at de hadde stått i ledtog med ham, den beryktede stortyven og rømlingen.

Det var avtalt med Ole at han skulle møte dem på Etterstad ovenfor Christiania 6. november 1841. Da de to dro dit om ettermiddagen hadde de med seg hver sin pistol. Underveis ladet de pistolene med en kule og 10-12 hagl.

Ole Høiland møtte frem som avtalt. Forgjeves prøvde de å skjenke ham full og lokke ham inn i en skanse der. Da det ikke lyktes hadde begge, ifølge Lars Steens forklaring, fyrt av sine pistoler så å si samtidig. Lars hadde skutt Ole i brystet på bare 6 skritts avstand, og han trodde at skuddet måtte være drepende. Svigerfaren hadde stått enda nærmere Ole da han fyrte av sin pistol. Men Lars visste ikke om svigerfaren hadde truffet eller skutt bom.

Lars fortalte også at underveis til Etterstad hadde svigerfaren sagt at de burde skyte Ole i maven når de hadde fått drukket ham full. Dersom det ikke skulle lykkes, ville svigerfaren at Lars skulle holde seg bak Ole og skyte ham i ryggen.

Ole Høilands egen forklaring om hva som hadde hendt på Etterstad den ettermiddagen, var denne: Ole Enger hadde skutt først. Umiddelbart etter hadde Lars Steen avfyrt sitt skudd mot ham. I neste Øyeblikk sprang Ole Enger rett i brystet på ham, samtidig som han ba Lars om å slå til ham. Under dette håndgemenget hadde Ole tatt flukten, forfulgt av Lars og hans svigerfar. Men til tross for at han var skadet hadde han greid å løpe fra de to.

Da Ole Høiland under forhørene ble spurt om hvor skuddet til Lars Steen hadde truffet ham, svarte han at det hadde gått gjennom klærne og inn på den venstre siden av brystet. Kula hadde så gått ut igjen på den andre siden uten å skade hjerte eller lunger. Ole hadde fått et stykke krummet bly og noen hagl i klærne sine etterpå, og han hadde hatt smerter i brystet i et par dager etter skyteepisoden. Når det gjaldt det skuddet Ole Enger hadde avfyrt, hadde det bare gått gjennom frakken hans uten overhodet å såre ham.

Hva hadde så Ole Enger, som var tiltalte nr. 1, å fortelle om mordforsøket? Jo, han og svigersønnen hadde avtalt å møte Ole Høiland på Etterstad. Der skulle de to sammensvorne rette hver sin pistol mot ham for å gripe ham. De hadde forsøkt å skjenke ham full da de møttes, men Ole forsto at det var «ugler i mosen». Han hadde tatt til beins bort mot et le i et gjerde. De to hadde fulgt etter ham, og på få skritts avstand hadde Lars skutt mot rømlingen. Ole Høiland, som hadde et gevær med seg, hadde så slått til Lars med dette, for i neste øyeblikk å slå til Ole Enger. Det var da sistnevnte hadde avfyrt sitt skudd, for deretter å gripe fatt i Ole, som hadde greid å komme unna.

Ole Enger benektet hardnakket at han hadde bedt svigersønnen om å skyte Ole i ryggen. Det hadde derimot vært avtalen at de skulle skyte ham i beina for å fakke ham.

En kombinert rett, som besto av byfogden i Christiania og auditør Arveschoug, dømte de to tiltalte til døden den 19. desember 1841. Høyesterettsdommen, som falt 28. juni året etter, lød slik:

«Ole Johannessen Enger og Jæger nr. 68 af 2det gevorbne

Compagnie Lars Andersen Steen bør for attenteret Mord og for Hælerie at have deres Liv forbrudt. I Henseende til Actionens Omkostninger bør den combinerede Rets Dom, saavidt paa-anket er, ved Magt at stande. I Salarium til Actor for Høiesteret, Advocat Andresen, betale de Tiltalte Een for Begge og Begge for Een, 20 Spd.»

I Politimuseet oppbevares også et fotjern med en lenkestump. Det er et minne om den beryktede Sevleguten, odelsbonden og villstyringen Ole Olsen Sevle (1808-34) fra Nore i Numedal. Om ettermiddagen fredag den 24. februar 1832 myrdet og røvet han skreppekremmeren Tollef Gjermundsen Kittilsland — best kjent som Sølv-Tølløv — fra Veggli i Numedal. Det brutale rovmordet fant sted i Nerdalsjuvet på veien mellom grenda Engarsroa i Eggedal og den avsidesliggende skogsgrenda Nerdalen.

Sevleguten ble få døgn senere arrestert hjemme på gården sin i Nore. Han satt først i lensmannsarresten i Eggedal, men da lensmannen døde et par måneder senere, ble den unge rovmorderen flyttet til lensmannsarresten på gården Støvern i Sigdal. Og derfra greide han å rømme en natt i august samme året. Den rømningen kostet noen år senere lensmannen — Johan Bellerud het han — hans lensmannsombud.

I skogen like ved Støvern slo Sevleguten av seg fotjernet og dro «skauleies» nordover åsene til seterfjellet i Nore. Der i sin hjembygd levde han som fredløs i omtrent 20 måneder før det lyktes å arrestere ham igjen. Han ble så satt i bolt og jern i arresthuset til sognepresten på Kongsberg. Men et halvt år senere greide han også å rømme derfra, til tross for at fangejernet han hadde på seg var forankret i en solid jernbolt i celleveggen.

Det viste seg at en kniv og et bor var de eneste hjelpemidlene Sevleguten hadde brukt for å befri seg fra fangejernet. En eller annen måtte ha lurt dette verktøyet inn til ham, men hvem det var ble aldri brakt på det rene.

En offentlig belønning på 200 speciedaler til den eller dem som fikk fakket rømlingen eller kunne påvise hvor han var å finne, gjorde at han denne gang ikke var på frifot stort mer enn en måneds tid. Det var hans egen fetter som anga ham, og i en bås i fjøset på fetterens gård ble han pågrepet av Norelensmannen og hans håndfaste medhjelpere.

Sevleguten ble henrettet kort tid etter. Skafottet var reist på Stengelsrudmoen en halv mils vei ovenfor Kongsberg. Presten Lars Steen, som hadde konfirmert Sevleguten, forsøkte helt til siste stund forgjeves å få ham til å tilstå sin ugjerning. Men den unge rovmorderen, som også ble mistenkt for å ha myrdet sin bestefar, var beinhard.

Da Steen, som var sogneprest i Rollag, fulgte Sevleguten ut til sleden som skulle bringe ham opp til retterstedet om morgenen torsdag 16. desember 1834, sa han:

— Nå min snilde Ole får du gå til bekjennelse om at du er skyldig til å dø. For i denne morgen skal du snart tre frem for din høyeste dommer.

— Me e’ alle skuldige te’ å døy! skal Sevleguten ha svart.

Fullt så kald og rolig var han nok ikke da han ble ført opp på skafottet, hvor skarpretteren allerede var på plass. Det var Lædel den yngre, sønn av han som henrettet Nils Narumsbakken, som var utsett til å foreta halshuggingen. Hans far ble ikke lenger betrodd et så ansvarsfullt verv etter den motbydelige henrettelses-scenen på Kanten i Land om høsten året i forveien.

En av de to soldatene som leide Sevleguten frem til retterstedet på Stengelsrudmoen — åstedet har siden vært kalt Sevlemoen — het Gunnar Myre og var fra Lier. Bygdehistorikeren Andreas Mørch skriver i sin bok Frå gamle dagar, folkeminne frå Sigdal og Eggedal:

«Han Gunnar var ein tå dei to som skulde leie fram Sevlidgutten til blokka. Det var ti’i to tor flokken til det. Det var det verste han nokon gong hadde vøri med på. Han vart riktig rar etterpå. Han sa det, at om han var dømt til å vera med på slikt ein gong til, så makta han det ikkje.

Sevlidgutten vart ikkje blinda eingong.

— Me tar’ de ikkje blinde, sa han.

Men han var heilt kvit i andletet. Han Gunnar kjente’n skalv. Han sang nok ikkje nokon Sevlidslått da han vart leidd fram.

Døm brette til side halstørklæet hans. Så stelte’n seg på kne ved blokka.

Hugu spratt langt bortpå, og trilla bortetter bakken. Der vart det liggande og gapa.»