Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Baut skib!

 

Her en dag la der til nede ved dampskipsbryggen en sildebåt, en av de typiske listerskjøitene som vi husker så godt fra Ælva.

Man så jo straks at den var født og opvokset på Listerlandet: lav på vannet, skarp for og akter, klinkbygd og tjærebredd og med hvit, bred list.

Men det var også hele dens fordums herlighet; for ellers var den sørgelig omkalfatret — jeg hadde nær sagt utspjåket!

Kommer den ikke her med motor og høitbygd styrehus akter! Og radio!

Motoren hadde ikke kunnet nøie sig med mindre enn skipperens kahytt, så denne nu var innstallert under dekk forut, men hadde dog tatt med sig forover den snodige flate kappen over nedgangen.

Skjøiten hadde forlatt sitt barndomshjem.

Den var kommet i handelen.

Den regnet sig nu som hjemmehørende på Haugesundskanten et sted, men den hadde ikke riktig fått lagan ut av kroppen.

Derfor hadde den likeså godt opretholdt tradisjonen, og vedblitt ved sildehandelen.

Og det lykkeiles virkelig for den høflige og elskverdige skipperen å få folk til å kjøpe brislingen til 65 øre literen. Ja, 65 øre! Hadde man hørt forlangt den prisen i listerskjøitenes tid, vilde man sannsynligvis trodd at det var fisk til et akvarium det var tale om, og ikke ærlig salt brisling.
Nei, det var 13 øre lideran den gang, den gamle prisen, uforanderlig og upåvirket av enhver konjunktur.

Og så var det ikke kilo dengang, hverken til fersk eller salt fisk, og slett ikke til brisling.

Skipperen senket sin brede neve, som var rimhvit av inntørket lake, ned i tønna, og formelig klemte den sølvglinsende brislingen ned i lideran – ja han gav sogar kuv på – og så hvelvet han hele stasen over i kjøperens kar, hvorefter han, – som en slags besegling på fullbyrdet handel – helte en skvamp laga over kvantumet, idet han med erfaringens rett kunde forsikre: er lagan go, så er silda go.

Der lå disse skjøitene dag ut og dag inn. Handelen gikk livlig, i litervis og halvlitervis, en gang imellem en otting eller en tønne. Skillemynten gled fra kjøperens hånd over i skipperens lakedryppende neve; og forekom der en femmer eller en tier som betalingsmiddel, dvelte den gjerne mellem skipperens sammenknepne leber inntil han hadde fått tellet tilbake differansen, i flosset, irrgrønn mynt fra den avlange tretinen på luken.

En liten oplevelse der nede fra Ælva kan jeg ikke glemme:

Det vandret i de dagene en rettferdig, stillfarende mann iblant oss. Han solgte en utenbys avis som bar det forgjettende navn «Morgengry». På sin vandring kom han en dag ned til Ælva, til listerskjøitene, for å gjøre sitt lille innkjøp til livets ophold. Han forhørte sig på sin særegne, og yderst høflige måte om prisen på de salte fiske, som han kalte dem, brislingen altså. Han fikk prisen opgitt, som foran nevnt, og tok straks sin bestemmelse: «Kan jeg få for en øre av Dem?» Han fikk rundelig. Og innpakningspapiret var iberegnet.

Det gikk an i de dagene å få kjøpt brisling i butikkene for et par øre. Men til den slags omsetning bruktes hverken hulmål eller vekt, man brukte telling.

En liten gutt fra den ene ende av Langestrand hadde en dag gått for å kjøpe brisling hos en kjøbmann i den andre enden av bydelen. Men så kom han tilbake med varen i retur, og med følgende muntlige reklamasjon: «Jeg skulde si fra, moer atte de’ var en for lite!»

Om det er sant vet jeg ikke ; men det kan være sant, for man både tellet og kontratellet i de tiden. Pengene var få, og fordringene måtte stemmes der efter.

Det var ingen reklameplakater i riggen da . Ingen statistikk. Ingen grafisk fremstilling av sildens næringsverdi! Den var den selvfølgelige og nødvendige bestanddel av ukens øvrige nødtørftige næring.

Men handelen idag går tregt, tross all reklame!
Hvad er der iveien?
Er kanskje ikke lagan go lenger?

Eller er det motoren og radioen som har snudd om på fordringene og forkludret begrepene om verdien av nasjonal kost?