Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Bergmannen i Borgåsen

Ved gården Borge i Onsen, ikke langt fra kirken, ligger et vilit og forrevent fjell fullt av grotter og huler og sammenstyrtede stenrøser. Borgåsen heter det.

Gamle folk vet å fortelle at det skal ha bodd en bergmann der i gamle dager, og ennå går det frasagn om ham bygda over. Bergmannen var både gretten og mannevond, og det var ikke bare moro å dra alene forbi Borgåsen ved natterstider, ja selv ved høylys dag kunne det hende stygge ting der. Engang kom to unggutter kjørende forbi. De hørte hjemme borte på Kjenne og hadde vel vært i byen et ærend. Best som de satt på vognlasset og sang, ble med ett den ene kastet ‘av og havnet langt ute på et jorde. Ikke så de noe, og ikke hørte de noe heller, men ettersom det var rett utenfor Borgåsen det hendte, var det rimelig at de mente det var bergmannen som var på ferde.

En dag da bøndene og husmennene under Kjølberg drev på og plukket bauner på jordene nede under åsen, satt bergtrollet oppe i fjellet og ula og lo, for bauner er ikke gode å plukke, og de fikk det nå slett ikke til. Da skrek det oppe fra fjellet med grov stemme: «Røsk og gjør band.» De gjorde som bergmannen sa, og da gikk det bedre.

Så var det en joleaften at bergmannen så inderlig gjerne ønsket seg et krus øl. Han fikk høre at de nettopp hadde brygget nede på Borgegården, og så bestemte han seg for å stjele øl der. Ved midnattstid la han i vei ned gjennom ura og listet seg inn på tunet. Ølfatet sto på svalgangen like utenfor stuebygningen, og da bergmannen tok til å rumstere der ute, var det en lett sak for gårdens folk å høre, at det var ubudne gjester der ute. De rev døra opp på vid vegg, men fikk bare så vidt se bergmannen forsvinne som et uvær opp gjennom ura. Men en fin sølvølkanne hadde han glemt, og den ble værende på gården i lange tider etterpå.

I en hule langt inne i fjellet holdt han til. Det var nok av dem som hadde forsøkt å gå inn der, men de kom aldri lenger enn til en stor dam med grønt vann. Der pleide lyset å blåse ut, så lenger inn var det ikke råd å komme. Men folk visste å berette at det engang ble født en merkelig unge der inne, en bytting som de sa. Bare hodet på ham vokste. En natt tok bergmannen ungen med seg og byttet den bort nede på Borge. Alltid skrek han, og aldri ble han mett.

Da klokkene ble hengt opp i kirken like ved, ble ikke bergmannen særlig blid. I sinne gikk han bort og stjal klokkene og senket dem i vannet ved Borgåsbrua, der bekken fra Kjenne og bekken fra Kolberg møtes. Men så ble det hengt opp nye klokker, og da visste ikke bergmannen annen råd enn å dra fra bygda.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *