Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Bernt E. Kvello,

født 17. juli 1857

Bernt E. Kvello, født 17. juli 1857, forteller:

Jeg har arbeidet 16 år i Håvearbejdet, Rødhammer, som leiekar for ca. 55 øre (16 chilling) dagen og kosten. Bruddet eides den gang av Esten og Ingebrigt Håve. Dessuten hadde Elias Mebust andel i bruddet og hadde to mann der.

Jeg husker sekken var tung å bære når vi dro fra bygda om mandagen. Vi måtte rett som det var kvile, især når det var dårlig skiføre. Av faste kvilesteder husker jeg:

Syndåsen,
Langmyrhaugen,
Grimsmyrhaugen,
Hokjøllbakkene,
Fjelldalsfonna,
Kneppa,
Høgda før og etter Krokåstjern,
Storriarn og Varglia.

Uvær på vegen som har gjort noe, har jeg ikke vært borti, men jeg husker en gang vi gikk fra bruddet og oppi stua som lå nokså langt oppi fjellet. Vi trodde ikke vi kom fram for vind og snøføyke. J. Evjen hadde et hull i buksa ved den ene lomma. Der fauk det inn så, mye snø at han mest ikke kunne gå, og vi måtte hjelpe ham med å vrenge buksa av da vi kom inn.

Om kveldene etter at arbeidet i bruddet var slutt, laget vi gjerne anser, treskjeer og øskjer av bjørk-kroker som vi fant på vegen ustover.

I mine yngre år rodde jeg og Arnt bror min ofte kverner ut til Brøttem. Vi brukte enten Havernesbåten eller Hoemsbåten og hadde da betaling for lasset. Ute ved Almeningen råkte vi på uttur en gang ut i en forrykende sønnavindsstorm. Vi hadde seil oppe som jeg passa, mens Arnt sto og styrte. Jeg husker han sto på en stein bak i båten og rista og skalg. Det var ikke hyggelig i en åpen båt lasta med tunge steiner i slikt vær. Vi ble enige om å prøve og holde på ut til Amdal hvor det var en sandbukt så vi fikk kjøre båten på land. Det gikk bra, men vi lå værfast der neste dag.

Jeg var også ofte med på «Telegrafs» pram — leid av Einar Jensen — for å laste og losse kverner.
Birchs hester kjørte jeg ofte til Langliknippen etter kverner. En gang vi var ustover med 4 hester og skulle heim ble det voldsom storm med regn. Jeg skulle spenne for først, da min hest sto nærmest døra i smia. Vatnet rann som en foss nedover brystet på meg bare på denne korte ria. Vi kom oss da av sted og holdt på å slite med lassa til vi kom til Kneppa. Der lesset vi kvernene av for en bekk som gikk som en foss, og stengte aldeles vegen for oss. Vi måtte over og heim, og en kar med hest kjørte over. Vegen holdt, og neste hest ble jagd over, så den tredje. Denne snubla og kom mest bort, men kom seg opp og over. Nå var det igjen 1 hest og 3 karer. En sto på. sleden og holdt tømmene og jeg og den andre sto på knærne bakerst. Vi kjørte uti bekken og sleden ble stående på ende så jeg sto i vatn til opp under armene. Jeg tror det var i Rolfs- eller Kjelstadøyene dette hendte. Det ble ikke tale om å sitte på sledene lenger. Vi måtte gå for å holde varmen, gjennomblaute som vi var, og vegene etter bygda var bare isen.

På Havernesset møtte de opp og satte inn hestene for oss, og vi stabba inn på kjøkkenet hvor det ble store vassdammer på golvet etter oss. Gammel-Birchen kom med dram, og da vi skulle ha mat — stekt flesk — satte han flaska på bordet, ifall det var noen som ville ha mer.

Jeg har også hørt snakk om en Rørostur. Etter avtale ved kirken skulle de kjøre opp fra Flora. Det ble imidlertid regn, og Vikvaringene kom seg så vidt over elva ved Gjelbakken. Stigen øvre veg — var også tung den gangen, og de kom ikke langt første dag. De fra Innbygda og Flønæsene møtte ikke, men ga seg den gangen.

Ei veglei for kverner til byen var også:

Fuglem – Dalavollene – Drakstsjø – Johnsvatnet – Trondhjem.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *