Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

BINDELEDD

Når et menneske vil godtgjøre overfor et annet sitt kjennskap til den
og den, pleier man ofte å begrunne det med: vi var skolekamerater vi,
eller: vi gikk og leste sammen —.

Hvis det før hadde hersket den ringeste tvil om kjennskapets karakter,
så svant tvilen ved den forsikring. Den hadde hevdvunnen gyldighet. Ja,
den inngydet den annen part sogar den forestilling, at det av den grunn
hersker et ubrytelig vennskap mellem de to det er tale om, selv om
deres livsvei går i forskjellig retning: den enes langs blomstrende
enger, den annens i stenet og ulendt ur.

Det hender jo at det under slike forhold kan være vanskelig å se eller
finne hinnannen, at det synes umulig at veiene omsider vil løpe sammen
her i livet, men det inntreffer nu og da, at det som for uinnviede
synes utenkelig, faller for disse to ganske naturlig: de gamle minner
glider sammen om en av de to av livets etapper: Skolen, Presten. Eller
begge. Man finner sig selv. Man blir et seende menneske med bankende
hjerte. Man blir som barn — —. Er det minnene, og bare dem, som nu
bevirker at den ene lytter til den annen? Ingenlunde. Det er den dype
sed som i det skjulte har spiret. Det er to aks i samme aker som bøier
sig til hinannen og erkjenner at de er av samme art, og at de derfor
sammen skal falle på høstens dag —.

*     *     *

Skolen artet sig for mange som en fredens have med snorrette ganger og
med kun yndige blomster og nyttige vekster. For andre syntes den kun å
være et ugjennemtrengelig busskas, som de møisommelig vant igjennem ved
kjærlige henders hjelp. Men for alle vilde skolen være samfundets rike
gave til alle dets barn.

Konfirmasjonsforberedelsen viste alltid hen til den åpne dør i det
utømmelige rustkammer, der enhver, men betaling kunde hente sig våben
til livets strid —.

Eksamen — konfirmasjon: hver for sig en funklende edelsten, dyrebar og umistelig — — —.
Men den skal ikke glemmes den lille våbendrager som vi kaller søndagsskolen.

Hvor mange mødre og fedre har ikke fra denne deres barnehave tatt med
sig tit i livet de skjønneste blomster, som aldri skal visne og dø,
verdier som aldri forringes eller forspilles!

Hvor ofte i livet har ikke en og annen repetert for sig selv et lite
ord av himmelsk oprinnelse, forkynt i søndagsskolen! Og hender det ikke
en gang imellem at en i en god stund nynner på den gamle sangen om den
sorte Sara, eller på den blide melodi til løftet om at der bliv noget i
himmelen for børnene at få —? Enfoldige i tekst og enkle i tone, men
dog et fulltonende evangelium, forkynt i skrøpelighet, men i brennende
troskap av villige vingårdsarbeidere.

Men det være deres trøst, at det brød som kastes på vannet skal finnes
igjen efter mange dager, og om ikke her, så visselig på evighetens
strandbredd.

Det er mange langestrandinger som minnes sin søndagsskole med glede, og
tenker på sine lærerinner og lærere med dyp ærbødighet og
takknemlighet. Akk, så mange av de trofaste gamle arbeidere har endt
sitt dagsverk og fått tilsagn om full lønn av vingårdens herre!

Gamle Karen Kleiver, som holdt styr på oss alle for timen skulde
begynne, var tro over lite, og gjorde sin gjerning i pakt med skolens
ånd.

Frøken Marie Evensen hadde alltid noget godt å fortelle, og hennes
egne, stillferdige måte å fortelle på, gjorde at hun alltid hadde en
lydhør forsamling.

Flikkerud var et brennende lys, og Petter Kjerulf var den selvfølgelige kommandant når vi drog på utflukt.

Husker dere turen til Bentserød? Den gangen det blev sånt forferdelig
regn, så vi måtte ty til høiladen og holde dér til huse? Det så ikke
lystig ut, og det var liten utsikt til at vi skulde komme tørskodd
tilbake. Men vi husker nok Kjerulfs bønn, og det svar han fikk: den
gyldne aftensol som lyste oss hjemover, trette, men lykkelige og glade.

Når jeg 17. mai ser barnetoget bølge forbi under de tusen flagg, må jeg
alltid tenke på vår lille søndagsskoles store flaggparade.

Dengang var der ikke andre flagg enn de hos storborgerne og hos
skipperne og rederne og under gaffelen på havets skuter. Slett ikke
barneflagg.

Skipper Nils Steen, den lyse glade barnevenn, som sammen med skipper
Hans Borch-Jensen var en av søndagsskolens stiftere på Langestrand,
hadde også tanke for sin kjære søndagsskole utadtil. Han vilde at barna
skulde gå med sang og jubel til de landlige utflukter. Vi fikk derfor
beskjed om å møte ved hans hjem nede på Stavernsveien en lødag aften og
ha med oss en ribbe. Og så delte han ut til hver jente og gutt et stort
ark kulørt papir av den slags man bruker til julekurver. Det arket blev
festet til ribben og blev vårt flagg. Det turde hende det var kulører i
det barnetoget som drog Jordfaldbakken ut den søndags eftermiddag!
Røde, gule, grønne, blå flagg raslet over det unge Langestrand, på vei
mot Schartumløkka!

*     *     *

Juletrefesten var vinterhalvårets store hegivenhet. Det er riktignok å befrykte at utflukten
og juletrefesten hadde en vel stor plass i vårt unge sien. Men vi vilde
ikke ha vært barn, om vi hadde søkt å dølge eller dempe denne
forventning som rørte ved vårt lille hjerte.

Det var dengang som nu: vi skulde komme kl. 5. Almindelig god tone
tilsier jo at gjestene skal møte til fastsatt tid, og det skal sies til
de unges ros at de holdt sig etiketten efterrettelig.

Det har alttid vært sånn, at skolens barn hastet hjem efter siste time.
Skolematen var jo fortært i et tidlig frikvarter og middagsmaten lokket
— som oftest. Men den dagen vi skulde på juletre, var middagsmaten av
underordnet betydning, ja vi kunde endog forsone oss med en uundgåelig
rugmelsgrat. Og neppe var måltidet i havn før vi forlangte de beste
klærne. For nu skulde vi på fest! Presis? Klokken 4 var mange på veien.
Ja, det kunde hende at noen allerede hadde tatt plass i gangen for å
være sikker på å være de første som toget inn i lyshavet.

Ventetimen var nok lang, og det skulde ikke forbedre tingen at vi fra
og til kiket gjennem nøkkelhullet for å se hvor langt det led. Ja, nu
kunde det ikke vare så lenge, for nu tok frøken Perregaard et siste
overblikk over treet, og nu plaserte man frøken Gether og presten
Hartvig og fruen og de andre av søndagsskolens venner på hedersplassen
der borte i hjørnet.

Endelig! – Og så stimet vi inn. Inn i den varme, vennlige skolestue som
duftet av gran og stearin og chokolade og hvetebrød. Og der inne fikk
vi del i det alt sammen, både for legemet og det for barnesjelen.

Anderledes enn juletrefestene nu, var disse vel ikke. Og anderledes vil
de forhåpentlig heller ikke bli, så lenge som søndagsskolen får være et
bindeledd mellem de to store edelstener hjem og skole og derved danne
en kostelig brystspenne for uskyldets kappe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *