Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Bjønnejegeren Nils Ansteinsen
Brunåsen skjøt «11 og 20 bjønner»

– Den mest berømte bjønnejegeren her i bygda var Nils Brunåsen. Når noen spurte om hvor mange bjønner han hadde skutt, svarte han: «11 og 20». Han skjønte seg dårlig på regnekunsten. Det Nils mente å si var 31.

I sine beste år arbeidet han for Carstensen, som eide Sønderled gård og Eikelands Jernverk. Nils drev på i de djupe Gjerstad- og Uvdalsskogene og på Felle. De store jordviddene her har Nils vært med å dyrke. Da sliteren var gammel og grå sa han: — Helsa mi ligger under torva på Sønderled gård. —

Nils var en kjempe, han åt arbeidet i seg. Han kjøpte hele Fisketjønnlia av Carstensen og betalte den med arbeide. Men det var med ham som med mange andre småfolk. Han fikk det ikke skriftlig og tinglyst. Arvingene etter Carstensen tok tilbake den jorda som hadde drukket svetten av ham. Nils måtte flytte.

Da han bodde i tømmerstua i Fisketjønnlia, hadde han en skyteglugge like over senga. Der lå børsa hans ladet. I måneskinnet skaut han rev på åte. Støtt dreiv han jakt og fiske når øksa sto i ro. Nils besøkte sjelden folk i bygda; han traska heller inn til bjønnehia. Villmarka var hans verden.

Nils Brunåsen likte godt en dram. Da han brøyt åker på Sønderled, hadde han brennevinsflaska med og satte

den et passende stykke opp i marka. Når han kom dit tok han en god støyt. Så flyttet han den et nytt stykke. Arbeidsdagen varte både tolv og seksten timer, og flaska var tom til middag.

Folk kalte ham Nils Fjellmann. En tid var han formann hos Carstensen, og ledet svennenes arbeide med nybrottet. Da han sluttet gikk han inn mellom fjellene for å bli der. Hans fiske- og jaktterreng var: Felle, Haugstøyl, Onstad, Almelien, Heimdalsmark, Gjerstad, Drangedal, Tørdal og Nissedalsheiene. Der blinket utallige fiskevann, og der lå bjønnehiene tett.

Mor Hege sa at det alltid var moro å høre Nils fortelle, fordi han snakket så bakvendt.

Nils kom aldri til folk som hadde lopper og lus. Sjøl var han rein som en gud, og brukte hvite lerretsskjorter. Det var stasplagg for vanlige karer. Han kom alltid til mor Hege med lerretsrullen. Det var hun som sydde for ham. Mor Hege fortalte ofte om Nils Fjellmann. Når han var på disse trakter, stakk han til Landtjønn med fiskestanga. Der hadde han sitt beste fiske, og der lå han i ei gammal høybu. Om sommernettene vagget han gjennom skogen med store knipper gulbuket ørret.

En gang hjemme på Brunåsen var Nils og faren An-stein ute på jakt og skaskaut en bjønn, som gikk til angrep. Den slo Anstein under seg. Nils sprang fram i vilske og delja laus på bjønnen med den uladde børsa. til kolben ble splintret til pinneved. Da la bjønnen, som var hardt såret, etter Nils. Men han var ung og rask på foten. I mellomtiden fikk Anstein tid til å lade børsa. Så haltet han etter og ga bjønnen nådeskuddet.

Da Anstein fortalte om denne jakta, la han til: — Men då eg så Nils hytta føre og bjønnen etti, måtte eg læ. — Da ble Nils i ulag på far sin, som rett var, og sa at han fikk klappe i hop munngapet, ellers så gikk han samme vei som bamsen.

Hvis andre skaut bjønn i traktene hvor Nils Fjellmann pleide å farte, så ble han tverrforbanna og sa: — Det var mine bjønner dere skaut!

Ja, jeg forstår innstillingen hans. Nils regnet terrenget for sine egne marker. Der var han bedre kjent enn noen annen.

Når bufeet på setrene ble revet ihjel av slagbjønn,, var det godt å ty til Nils med børsa. Men det var ikke alltid at Nils hadde bjønnebørsa over skuldra. En gang han var på Heimdalsheiene og fiska i Teilagsvatn, kom bjønnen på besøk om natta og hadde nok lyst på et ørretmåltid. Nils, som lå ved stokkilden, reiste seg opp og måtte kaste den ene glokubben etter den andre mot bjønnen. Heldigvis var bålet og vedhaugen stor. Han fyra og holdt bamsen fra livet. Børsa savnet han så det var en gru.

De halvbrente kubbene var synlige i mange år etterpå. Fiskerne som siden kom over stien, brukte å peke bortover bakken og si: — Der ligger varmesnertene etter Nils og Fiskerbjønnen.

På sine mange jakt- og fisketurer brukte Nils en bakmeis over ryggen. Til den bandt han ei stor tine med niste, ammunisjon og fiskeredskap. Jeg har denne tina etter Nils. Gunnar Askeladd har reparert og rosemalt den. Nå står det skrevet en beretning om livet til Nils på innsiden av lokket. På utsiden står navnet hans i store gotiske bokstaver.

Nils Fjellmann var født i Brunåsen i 1817. Jeg tror at faren Anstein Auverson var fra Åmotsdal, og mora, hu’ Gro, var antakelig fra Felle. Om henne fortelles at da alt gikk på tverke, stakk hun ifra både mann og unger og lot dem stelle seg sjøl som best de kunne. Gro brukte å holde til under en heller sørøst for Langrygg-fjellet, mellom Søndagshola og Lindtona. Denne helleren er oppkalt etter Gro Brunåsen. Når hun etter noen døgn kom tilbake, var hun alltid god og snill og tok fatt på husets mangfoldige gjøremål med godt mot. Jeg tror at mange husmødre nå for tida av og til ønsker at de som Gro kunne rømme ut i skogen for å slappe av i all stillhet. Gro hadde kvinnemot på mange vis. Tenk, å ligge ute i villmarkas bjønne- og ulvestrøk uten våpen !

Jo, så må jeg fortelle at jeg har kjøkkenbordet som tilhørte Anstein og Gro. Bordet er av utsøkt furu med hjemmesmidde spiker og trenagler. Ikke en sprekke fins i det. På skuffen kan en skimte navnene deres. Det er tankevekkende å spise ved dette bordet, der Brunåsen-folkene satt og åt bjønnekjøtt.

Nils Fjellmann døde i Heimdal året 1882.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *