Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Bjønneleik og lynnedslag i tollekniv

– Gamle Gro Bujordet bakte flatbrød for Turid og Tarjei Heimdal i Tveitsund. Hun hjalp dem når høytidene sto for døra, og mens hun satt foran grua med takkejernet, fortalte hun meg om sine møter med bjønnen:

En sommer slo hun gras sammen med slåttefolk på Havrefjell. De hadde mat for en uke og skulle ligge under Torjushelleren om nettene. Gru gikk i ei fin grasrenne og vendte høyet med riva. Hun var kommet et stykke fra de andre, og hoppet ned i renna under. Rett foran heime lå en bjønn som reiste seg opp på bakbeina. To små bjønnunger sprang rundt den og hylte. Så stakk de i veg. Gro og binna sto og glodde på hverandre. Pannehuden på dyret gikk opp og ned. Glimtvis var øynene som sprekker. Av og til kikket binna etter ungene sine. Da hun mente at de var i sikkerhet, senket hun framlabbene og ruslet etter. Noen ganger snudde bjørnen seg. Men Gro sto urørlig til den forsvant.

Jeg må nevne enda en merkelig hendelse i samband med flatbrødbakersken.

Gro var gift med en kar som ble drept 2. juni 1891, bare 41 år gammel. Han og Wrål Skåli hogg tømmer i Einerheia, der Moskamberget heller ned mot Matknapdalen. Det stedet er livsfarlig i tordenvær.

Ut på dagen, da svetten silte av hoggerne, kom uværet. De krøp under en heller og tok noen matjafs av nista. Mens de satt slik, kom et voldsomt tordenskrall samtidig med lynet. Mannen til Gro ble truffet og drept. Så var uværet over. Alt gikk så fort. Siden fortalte Wrål at bare det ene skrallet var hørt i skogen den dagen. Sjøl var han uskadd. På kameraten syntes heller ingen merker, annet enn en liten rød stripe på brystet. Men bladet på tollekniven, som mannen til Gro hadde i beltet, var så rart. Der hang en dråpe av stål ytterst på spissen …

Jeg skal fortelle om enda en episode, slik som Gro opplevde, der bjønnen ikke angrep, men virket fredelig og godmodig, ja, til og med skøyeraktig.

En jente som jeg ikke husker navnet på, gikk også med høyriva da hun møtte en binne med to unger. De begynte å leike i høyet som små katter og kom stadig nærmere. De glodde nysgjerrig på riva som rufset i høyet. Til slutt måtte jenta skyve dem vekk med riva. Binna labbet et stykke bort på åkeren, brummet og kalte på ungene som bykset rundt føttene på jenta. Da rygget hun sakte tilbake for å komme unna. Så omsider fulgte ungene etter binna. De vraltet og sprang i det høye lynget, klynket og småbjeffet, når de ikke kunne holde følge ordentlig med mora si.

Som kjent er ikke alle bjørner folkevonde. De fleste er ufarlige og lever av ulike vekster, særskilt er den store planten turt ettertraktet. Den blir over en meter høy og har blå blomster, og vokser i steinurer, under fjell, i lier og daler. Jeg har sett flere steder der planten var oppspist av bjønn. Tidlig om våren trekker bamsen over solvendte voller. Mange jegere var derfor på jakt tidlig om våren i grasinga. Bjørnen liker også å ete i maurtuer. Det er som et krydder. Slike maurtasser er minst farlig for folk og fe.

De bjønnene som fikk smak på kjøtt og siden herjet med buskapen, ble kalt slagbjønner. Hver fangst ga dem blod på tann og ny erfaring. De ble utspekulerte, og tamme husdyr ble et lett bytte for skogens konge, bamse brakar.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *