Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

 

Arnt Grøndalen var en av de mest kjente jegere på Namsskogan i forrige århundre. Han brukte all sin dag flintlåsbørse på jakten, og mangt et basketak hadde han med bjønnen. Men han var aldri noen gang redd den. Det var med Arnt som med flere andre gamle skogsmenn og jegere: bjønnen var for dem en slags kjenning og kamerat som de prøvde krefter med rett som det var. Og de hadde respekt både for styrken og klokskapen hos denne deres omgangsfelle i skogen.

En gang hadde noen karer ringa et par bjønner, og så fikk de Arnt med for å hjelpe til å ta dem. Bjønnene lå inne i et berghol, og det var så mørkt inngjennom der at skytterne ikke kunne se dyra. Men da der ble skutt inn i hiet, kom storbjønnen og ville ha seg ut. De tok staurer og møtte den med ved utgangen, for å få tid til å ladde, men den kom likevel.

Karene ble redd og sprang unna, men Arnt som var gammel og heller stiv i føttene, ble for sein til ha seg vekk. Han var vel heller ikke særlig redd. Bjønnen kom like inn på ham, og med det samme den reiste seg opp på bakføttene, så de to stod mot hverandre, sa Arnt: «Nei kjere deg, du fe’ ittj bit meg!»

Da gikk der et skott, så bjønnen ble liggende. Det var en svært stor en. En stund etter kom ungbjønnen ut av hiet. Straks Arnt fikk se den, var han enda i litt opprømt stemning etter bataljen med den første og sa: «Jamen mein eg me hi den støstin igjein».

Iver Solum og Johannes L. Solum, Harran, var bjønnjegere. En gang de gikk i lag på jakt traff de på en stor binne i Rognbufjellet. De skaut og såra binna, som tok til å belje og grassere så det var fælt. Johannes skulle ladde på nytt for å gi den «dauskotte». Men i farten gikk ladteinen av, og så måtte han opp med kniven og skjære av en rognkvist for å trykke kula nedi løpet med. Det var naturligvis munnladningsbørser de brukte. Iver gikk litt til side for å se etter binna. Han så da den kom drivende oppover mot Johannes, og ropte: No kjem a!» «Ja, let a koma,» svarte Iver og ga kula den siste trykken med rognkvisten, tok sikte og skaut så bjønnen ble liggende rolig med en gang.

Det snakkes om å bli «skitraidd», men det kunne i bokstavelig forstand sies om en bjønn som Iver Solum en gang skaut på. Iver så bjønnen kom labbende, og la seg til å vente til den var på riktig nært hold. Med det samme skottet gikk, ble bjønnen forferdelig redd, hoppa og sprang så spruten sto fra den. Skytteren erga seg over bomskottet, men måtte likevel synes situasjonen var komisk.

Det er ellers mange historier om at bjønnen var nokså svak med hensyn til å regulere ringmusklen i bakenden, når den ble skremt eller røynte seg hårdt på annen måte.

Da Iver kom heim, skaut han til måls for å se om børsa var sikker. Det viste seg da at børspipa var slått kroket, så kula drog halvannen alen til side på hundre alens avstand. Derfor gikk det så skitt med den bjønnjakten.

Iver Solum, Johannes Solum o. fl. for etter bjønn i Sagmofjellet. De klikka flere ganger på den, og da den så kom settende beint på Iver, tok han børsa som en annen staur og hytta til den. Bjønnen flekte av tennene, og Iver tok spranget. Senere gjemte bjønnen seg under en tjukk gran, der kvistene hang helt ned på jorda. Johannes kom og gikk like forbi, og med det samme hugg bjønnen i føttene hans. Han tok børsa og støyte bjønnen på nesen med kolben, mer nervøs ble han ikke!

Den mest kjente jeger i øvre Namdal de siste førti år er Kristian Fiskum, Harran. Han er sytti år, men er ikke til sinns å oppgi jakten enda. Det mest spennende jakteventyr Kristian har opplevd var den gang da han skaut en storbjønn i Namsskog-fjella. Han gikk sammen med en engelskammn på elgjakt. En morgen med det samme de gikk ut fra jakthytta tok hunden til å
dra. De mente den trakk på elg. Kristian gikk så alene ned til en ås for å se nøyere etter.

Engelskmannen og en gutt gikk lengere oppe. Straks etter ser Kristian at engelskmannen står og peker og sikter. Han og gutten hadde fått se et dyr som de trodde var en svær elgku. Men når Kristian ser i samme retning, blir han var en stor bjønn som kom sigende — akkurat som der var satt føtter under et blakkbrunt høysete. Han skaut straks og bjønnen belja fælt stygt, men ble borte med det samme. Den for så drivende fort som om en forferdelig stor fugl hadde flaksa mellom trea. I en stor nedfallen furutopp som bjønnen hadde sprunget over, hang der igjen noe av nekkja, den hadde fått vomskott. Bortunder en gran lå en hel del utblødde mose¬dotter. Bjønnen hadde holdt på å stelle med såret, var det likt til. Flere ganger kom de innpå den uten å få skott. En gang bjønnen stod på bakføttene, fikk Kristian gitt den et skott, så var den borte igjen. Men straks etter kom den drivende fram fra en tjukk gran ti—femten meter unna, belja, kvein og hoppa i siksak like innpå Kristian, som da ikke fikk tid til å sikte, men sendte den et skott på bare et par meters hold. Der ble bjønnen stående og belje og tygge og så uhyggelig morsk ut. Kristian fort opp med børsa, men det klikka. I en fart rev han patronen ut og med handa i lomma etter en annen, men handa var våt og ble sittende fast. Hvert sekund var kritisk, jegeren stod der i nervøs, for ikke å si overnervøs spenning. Det gjaldt livet i fall bjønnen gikk på. Den kom dog ikke, men rusla bortover ei lita myr og ned i en bekk, så Kristian fikk litt tid på seg. Strauk så etter bjønnen, men kom ikke langt ut på myra før den kom drivende opp fra bekken og rett imot ham, også da i siksak. Belja og bar seg så kokken hørte det til jaktstua som lå langt borte.

Da tok skytteren knestilling og venta til bjønnen var passelig nær. Dermed var dens saga ute.

Det var en uvanlig stor, gammel slagbjønnn. Skinnet så stort som av en liten elg. Skallen målte 13 tommer tvert over panna.