Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

Bjønnjakt i Lierne – den østerikske greven…

(Bengt Løvsjøli forteller)

Bengt_Lvsjli

Bengt Løvsjøli forteller bjønnhistorier for en interessert tilhører.
Fotograf ukjent.

I Nordli og Sørli har det gjennom tidene vært en hel del bjønnskyttere, og en mengde bjønnhistorier har gått fra mann til mann, slektsledd etter slektsledd i grendene der oppe.

Den mest kjente jeger i Liene det siste hundre år er Bengt Løvsjøli. Han dreiv mest all slag jakt, var dertil i sin tid en nærmest landskjent hundeoppdretter. Og så var han en aldeles ypperlig forteller. Om den evnen hos Bengt ga Mikkjel Fønhus en karakteristisk skildring i «Norsk Jeger- og Fiskerforenings Tidsskrift», etter et besøk på Løvsjøli. Fønhus sa bl. a. om Bengt:

«Han satt som føderådsmann i en liten stue, ganske ensom på sine gamle dage. Men når han tok til å fortelle, da mjuknet han opp, hele karen. Og da var det som han ikke så annet enn skog og fjell der inne i den vesle føderådsstua: på gulvet foran ham sprang elg og jerv, der randt elver, der lå store blinkende vatn……………Og gamle Bengt fektet med armene som bjønnlabber fekter; han stod på fire som en hund, han bykset som en elg, han knurret som en sint bjønn-binne — han spilte hele skogen for meg, den som hadde vært livet hans».

Lvsjli

Løvsjøli i Nordli. I den grå stua der bodde Bengt Løvsjøli som kårmann.
Fotograf ukjent.

Bengt Løvsjøli var med og skaut i alt 10 bjønner. Her er noen historier, som han fortalte forfatteren av «På Jakt», de gjengis i Bengt sitt eget bygdemål.

Den føst bjønnjegeren i ha va’n østerriks greve.

Me ha høyrd tale om æt de va bjønn på i rom søf er Inderdal i Sørli. Me kom te Bergli og skuill te Inderdal, og ha krøttervei’n å gå ætti. Greven gjikk lite førri, da i kom inpå sa’n han ha sjett’n «grose hund».

Lite lenger fram va ‘e i sjetdik, der såg i spor ætt’n stor værg. I sa me mått asta’ skjøt ‘n. Nei, de va bjønn me skuill skjøt, sa’n.

I Inderdal ba’ dem om ætt me skuill skjøt værjen. Da me kom i stykkj te fjells begynt hund min å dra nedover mot ‘n liten tell-lund. Der sprang værgmora, og ein om sænn, fem stykkja småar. Så slept i hund’, han tok igjen ein litiværg, og i sprang og stakk i hel’n med kniva.

Me ha ‘n mann te bårrå proviant, han sleft hund’ sin som tok att ein værg, han vart å stykkij i hel. Så skaut greven den treddi, mest fer morro. Men da kunn me itt ta fleir, me mått skynn oss flå.

I ha sagt greven de var 20 kronå i premi for kvar værg. I fekk to skinn og skottpengan, og n’ ænnern fekk den han tok.

Me gjikk itt ‘n kilometer fer’n me treft fem finna med fem hunda og fem børsa. Dem va på rett veig, dem ha tikkji to tå di småom før. Mora ha havt sju onga.

Me fann ingen bjønn der. Og så skuill me tebakers te Nordli. Da me kom ner Holdensjø’n begynt hund’ å ‘snus i græsse på myr’n der. Så såg me bjønnspor, men hund’ tok rett te sies, og me gjikk itt langt fern me såg han satt og åt tort ti i li, på hunner meters avstand. Me såg berre huggu på’om.

I meint me skuill gå nerar. Nei, han villa skjøt — og treft’n i huggun så han rulla negjenom græsse. Greven sprang me’ ein gaun dit.

I roft: ‘n patron!

Nei, han slengt hanna attøvi.

Men når’n kom fram heldt bjønn på reis seg op. Men da va’n snåp te å legg ti’ patron og skjøt.

I fekk kroppen, og han tok hua.

Skottpremi villa’n itt våttå ta!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *